PREKEN OVER MARK 10,17-27 - 18. søndag etter Treenighetsdag

Kan du gå gjennom et nåløye? Kan en kamel? Her har dere en synål. Tror dere at noen klarer å komme gjennom? Ingen klarer det. Like umulig er det for oss mennesker å bli frelst av egen kraft. Vi klarer det ikke. Det er det Jesus vil lære oss i dag.

Det kom en rik, ung mann til Jesus og spurte: ”Hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?” Et godt spørsmål, ikke sant? Et viktig spørsmål, ja, det viktigste av alle spørsmål i livet - hvordan blir jeg frelst? Hvordan får jeg det evige livet? Likevel var det noe galt med mannens spørsmål. Hva var det? ”Hva skal jeg gjøre for å få evig liv?” Han trodde at det kom an på hva vi gjorde. Det er helt tydelig at det å bli frelst av bare nåde, ved troen på Jesus, uten gjerninger, var helt fremmed for ham. For denne mannen var det spørsmål om å nå fram til Gud ved hjelp av egne gjerninger. Og han mente at han var kommet ganske langt, allerede. Likevel var han ikke helt sikker på om Gud hadde godtatt livet hans. Han hadde enda en følelse av usikkerhet: Var det kanskje noe som manglet likevel i livet hans? Var det kanskje en liten ting som han ikke hadde klart å få til enda? Kanskje det var nok bare at han fikk et lite nytt puff i livet av Jesus, en ny måte å holde loven på, et eller annet som kunne gi livet hans litt fornyelse, en ny og mer effektiv metode? 

”Hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?” spurte den unge mannen. Slik spør mennesker som lever på lovens område, som bare kjenner loven. Alle mennesker slik de er av naturen, har den samme oppfatningen som denne unge mannen. De vil selv fortjene det evige liv. Noen annen vei til frelse enn lovens vei kjenner de ikke. Ingen mennesker, slik de er av naturen, kjenner noen annen vei til frelse enn lovens vei. 

Denne unge mannen burde ha visst bedre. Han var jo jøde. Lukas forteller oss at han til og med var medlem av jødenes råd. Han hadde hørt og lest profetene i Det gamle testamente. Han burde ha kjent til Messias. Han burde ha visst hva Guds ord sier om ham som Gud skulle sende for å frelse sitt folk fra deres synder. Men det var med ham som med de fleste andre jøder. De hørte og leste nok Guds ord, men de forstod det ikke. De forstod ikke profetenes ord om den evige frelse av nåde alene uten gjerningenes fortjeneste. 

Slik er det i dag også. Det er mange som hører evangeliet om den frie nåde i Kristus, men som ikke forstår det og ikke vil forstå det. De forblir i gjerningsreligionen. Ved hjelp av gjerninger og egne fortjenester vil de komme til himmelen. ”De kjenner ikke Guds rettferdighet,” skriver Paulus. De kjenner ikke den rettferdighet som gjelder for Gud, men de ”vil bygge opp sin egen rettferdighet, og derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten for Gud” (Rom 10,3). Det de strever etter, har de ikke oppnådd (Rom 11,7). 

Den rike unge mannen stolte på gjerningene sine. Han trodde at de kunne frelse ham, bare han nå fikk litt fornyelse, så skulle det nok gå bra. Han trang ikke Jesus.  

Var Jesus sint på ham? Nei, han syntes synd på ham. Han ville hjelpe ham til å se at han tok feil. Hvordan gjorde Jesus det? Ved å vise ham at alt nok ikke sto så bra til som han selv trodde. Og for å kunne vise ham det, henviste Jesus ham til loven. Dette svaret er det eneste riktige svaret på den unge mannens spørsmål: ”Hva skal jeg gjøre for å få evig liv?” Den som vil bli frelst ved sine egne gjerninger, må holde budene. Han må holde dem fullkomment, i tanker, ord og gjerninger, helt fra ungdommen av til sin dødsdag. Han må elske Gud over alle ting. Han må elske sin neste like mye som han elsker seg selv. Om det bare fins én liten tanke som ikke flyter ut av kjærlighet, har han ikke holdt loven. Og har han ikke holdt loven fullkomment, kan han ikke bli frelst ved sine gjerninger. ”Forbannet være den som ikke holder fast på ordene i denne loven og ikke lever etter dem!” sier Moses (5 Mos 27,26). Derfor er dette det eneste riktige svaret til en som vil bli frelst ved sine gjerninger. 

Men likevel undrer vi oss over dette svaret. For vi vet jo at ingen kan holde loven slik Gud vil at den skal holdes. Det fins ingen fullkomne. Det vet alle mennesker av egen erfaring. Men dermed vet vi også at ingen kan få evig liv ved å følge lovens vei. Skulle ikke Jesus ha vist denne mannen dette? Skulle han ikke ha gjort ham oppmerksom på hans alvorlige feiltakelse? Jo, men det var nettopp dette Jesus ville gjøre. Han ville overbevise mannen om at han ikke hadde holdt budene og at han ikke kunne holde budene. Jesus ville altså knuse denne mannens egenrettferdighet med loven slik at han kunne innse at han ikke kunne bli frelst ved gjerninger. Jesus ville kort og godt vise denne mannen at han ikke var fullkommen. Han ville vise ham hans synd. Han ville gi ham syndserkjennelse. Til den sikre synderen, som ikke innser sine synder, som vil bygge på og stole på sin egen rettferdighet, som strever etter å fortjene frelsen av seg selv, til en slik forkynner Jesus loven.  

Jesus sa til ham: ”Du kjenner budene, ikke sant? Du vet hva Gud krever av oss mennesker?” Og så ramset han opp fem av de ti budene. ”Du skal ikke slå i hjel...” Hvorfor akkurat disse fem? Fordi nettopp disse mente den rike, unge mannen at han hadde holdt. Han hadde aldri drept noen. Han levde trofast sammen med sin kone. Han var ingen tyv. Han hadde aldri kommet med falske anklager mot noen. Han var glad i sin mor og far og hjalp dem så godt han kunne. ”Alt dette har jeg gjort fra jeg var ung,” sa han til Jesus. Og det er vel noen og hver av oss som hadde sagt det samme. Vi har vel heller aldri slått noen i hjel. Ingen av oss er skilt. Vi har aldri stjålet eller bedradd noen. Vi er ikke blant dem som farer rundt og snakker stygt om andre mennesker. Vi er glad i foreldrene våre. - Det var nok ikke for ingenting at Jesus valgte nettopp disse budene. Mange ville svare nettopp som den unge mannen. 

Men er det ikke slik, da? Vi har da ikke gjort noe av dette som Jesus nevner her. Så står vel alt bra til med oss også? Gud vil vel godta vårt liv også? Men det den rike mannen glemte, og mange med ham, er at det er noe mye, mye mer som må til enn bare å gjøre noen fine, ytre gjerninger. Det er noe mye, mye mer enn bare å tro at når vi ikke har drept noen, ikke skilt oss, ikke stjålet noe, ikke vært stygge mot foreldrene våre, ikke snakket stygt om andre mennesker, så er alt vel og bra, og vi vil helt sikkert få komme til himmelen. Dette er et alvorlig selvbedrag! For Gud ser nemlig mye lenger enn bare til vårt ytre og til våre tilsynelatende fine gjerninger. Han ser like inn i hjertet vårt. Og da blir det plutselig slik at det å hate en annen blir like galt som å drepe ham. Det å ha syndige lyster og tanker om andre kvinner blir like galt som å skille seg fra sin hustru. Det å tenke stygt om andre, blir like galt som å snakke stygt om andre. Det å begjære naboen sin nye, fine bil, blir like galt som å stjele den. Det å ha vonde tanker om mor og far, blir like galt som å være ulydige mot dem. 

Den unge mannen trodde at alt stod vel til med ham og at han ikke hadde brutt noen av budene hans. Hvordan skulle Jesus få vise ham at han tok feil? Jesus sa til ham: ”En ting mangler deg: Gå bort og selg det du eier og gi alt til de fattige. Og du skal få en skatt i himmelen. Kom så, og følg meg!” Men da ble den unge mannen lei seg og nedslått. Hvorfor? Fordi han var så rik, og han var så glad i alt det han eide. Han orket ikke å kvitte seg med det og gi pengene til dem som ikke eide noe og som sultet og hadde det vondt. Dermed viste Jesus ham at han ikke holdt Guds bud. For Gud vil at vi skal elske ham over alle ting og at vi bare skal ha ham til vår Gud. Den rike, unge mannen hadde alt det han eide til sin gud. Han var en avgudsdyrker. Dermed avslørte Jesus hans selvbedrag. Mannen hadde lurt seg selv. En ting manglet han - han manglet et nytt hjerte! 

Men hvem kan da bli frelst, når det er så vanskelig? Hvem kan da bli frelst, når det er så mye Gud krever av oss for at vi skal få komme til himmelen, når han krever at vi må være så fullkomne? Ja, hvem kan da bli frelst? Det samme spurte disiplene om. Da er det umulig å bli frelst ved gjerninger. Jesus sa: ”Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.” Med andre ord: Det er umulig for en som ikke klarer å holde Guds bud, å komme inn i Guds rike. Det er umulig - for oss, men ikke for Gud.  

For Gud er det ikke umulig. For Gud er det ikke umulig å frelse stakkars syndere som denne rike, unge, fine mannen, og som stakkars syndere som du og jeg. For Gud er det ikke umulig å frelse slike som ikke får det til, for slike som faller gang på gang, for slike som synes livet deres er så dårlig, at de gjerne av og til rett og slett kunne ha lyst til å gjøre det slutt. For Gud er ingenting umulig. Han kan frelse syndere som du og jeg.  

Ingen mennesker kan frelse seg selv. Ingen mennesker kan gjøre noe som helst til sin frelse. Frelsesverket er et verk som overgår all menneskelig evne og styrke. Frelsen er en guddommelig gjerning som bare Gud kan utføre. ”For mennesker er det umulig, men ikke for Gud!” sier Jesus. Gud er allmektig. For ham er ingenting umulig, heller ikke det å frelse et menneske. Gud være takk! Hans kraft er sterk nok også til å utføre dette umulige verk. Han gjør det gjennom sitt Ord, et Ord som er ”levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd” (Hebr 4,12). For gjennom dette Ord virker den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd er Gud den allmektige. Han skaper troen i hjertene våre som tar imot frelsen, det evige liv, av bare nåde.  

Ingen trenger fortvile over sine synder. Ingen trenger være engstelig for at han ikke skal bli frelst. For alle ting er mulig for ham som er vår Frelser og Gud.  

Jesus ville så gjerne at den rike, unge mannen skulle få fred i sitt hjerte, og få vendt sitt hjerte til ham. Han var sendt nettopp for å ta seg av det som var fortapt. Han var kommet for å kalle til seg nettopp slike som strevde med livet sitt og bar på tunge byrder. Han ville gi dem fred og hvile. Han ville gi dem syndenes forlatelse.  

Den rike unge mannen fikk ikke bare høre loven. Jesus forkynte også evangeliet til ham. ”Du skal få en skatt i himmelen,” sier Jesus til ham. ”Kom så og følg meg!” Slik innbyr han trette, fortvilte syndere. ”Kom til meg!” sier han til dem. Han støter ingen bort. Hos ham skal de finne ro for sjelen. Om de ikke lenger har sin rikdom her i verden, har de likevel en skatt i himmelen. Hos Jesus fins det de selv mangler. Der fins syndenes forlatelse. Der fins den rettferdigheten de ikke klarer å opparbeide ved eget strev.  

Jesus forkynner altså både loven og evangeliet, loven til syndserkjennelse og evangeliet til trøst og oppreisning. Jesus syntes synd på denne mannen som levde i denne alvorlige villfarelsen at han hadde holdt loven. Derfor prøvde han overbevise ham om hans synd og vise ham den eneste veien til frelse. 

Etter at mannen er gått, benytter Jesus anledningen til å advare og formane disiplene: ”Hvor vanskelig det vil være for den som eier mye å komme inn i Guds rike,” sier han. Det å være rik og eie mye jordisk gods medfører en stor fare. Allerede Salomo bad Herren om at han ikke måtte gi ham mye rikdom. For det er så lett å være opptatt av alt dette vi ser for øynene våre i stedet for å være opptatt av Gud og hengi oss til ham. Og hvor lett kan vel ikke rikdom gjøre oss stolte og tilfredse. Vi stoler på rikdommen og glemmer Gud. 

Men nå må ingen tro at om en bare blir fattig som en munk, er alle problemer løst. Også den fattige trakter etter denne verdens goder. Det er ikke rikdommen i seg selv som fordømmer menneskene. Det er ikke slik at den rike går fortapt, mens den fattige blir frelst. Skriften forteller om mange rike som stilte sin rikdom til tjeneste for Gud. Men den som setter sin lit til rikdommen, som henger hjertet sitt fast ved rikdommen og gjør den til en avgud, for ham er det umulig å komme inn i Guds rike. Om han ikke blir løst fra sin avgudsdyrkelse, blir han ikke frelst.

Jesus bar alle våre synder opp på korset og gjorde opp for dem der. All vår skrøpelige oppfyllelse av budene har han gjort opp for med sitt eget blod. Det var tragisk at den rike, unge mannen da han hadde fått se seg selv i et rett lys, vendte ryggen til Jesus. Det skulle han aldri ha gjort. For Jesus var hans eneste redning. Jesus er den eneste redningen for oss også. La oss ikke vende ryggen til ham, men følge hans vennlig og milde innbydelse: ”Kom så og følg meg!” Og vi skal få en skatt i himmelen, slik Jesus har lovet. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet