Synes du det er kjedelig å være en kristen? Er det å være kristen det samme som å ha det kjedelig og trist? Vi får ofte det inntrykket når vi hører på hvordan andre mennesker beskriver de kristne eller det å være kristen. De kristne er mørkemenn. De ser på oss som nei-mennesker, som sier nei til alle ting, som er imot alt, som bare snakker om synd og død og helvete. Aldri kan vi slippe oss løs og være med på noe kjekt. Derfor er ikke kristendommen noe for oss, sier de.

Har de rett? Er det kjedelig å være en kristen? Kanskje har de litt rett i at en del kristne oppfører seg som om de ikke har det så kjekt i livet. De ser hvordan vi oppfører oss, hva vi er opptatt av og hvordan vi oppfører oss mot dem og mot hverandre. Det er nå en gang slik at mennesker ser på det ytre. Hvordan vi har det i hjertet, kan ingen se. Men de kan se om vi smiler og ler eller går med et trist og sørgmodig ansikt. De kan også høre hva vi sier. De hører om vi snakker om gledelige ting eller er mest opptatt av å klage og sukke over livet. Med andre ord: Andre mennesker ser hvordan de kristne oppfører seg, og ut fra det bedømmer de vår tro.

Kristendom er kjedelig, tenker mange, og kanskje har de gode grunner for å tenke slik. Men nå tror jeg ikke noen av dere mener at det å være en kristen er kjedelig og trist. Nei, vi har hørt evangeliet om Frelseren vår, Jesus Kristus. Vi har hørt det glade budskapet om ham som døde for oss, og du og jeg kan si til oss selv: Han døde for meg. Mine synder har han sonet. Jeg kan derfor juble av glede. Evangeliet er det glade budskapet, og kristendommen er gledens religion.

Det ser vi ikke minst av dagens tekst. De kristne trenger ikke være triste og leie. Vi trenger ikke se mørkt på tilværelsen. Hvorfor? Fordi vi har brudgommen hos oss. Bruden gleder seg over sin brudgom som den har hos seg. Guds barn har sin glede i ham som er deres Frelser, deres Herre og Mester, Jesus Kristus.

I sammenhengen til teksten vår ser vi at Jesus er opptatt med sitt. Han er opptatt med å kalle mennesker til seg. Han er opptatt med å forkynne om Guds rike som er kommet nær. Han er opptatt med det han var kommet for å gjøre, å kalle syndere til seg, å gå til dem som var plaget og som hadde det vondt. Han tar inn til tollere og syndere, sitter til bords med dem og spiser sammen med dem.

Dette tålte ikke fariseerne og de skriftlærde. De ble forarget. Men Jesus visste at det var ikke de friske som trang lege, men de syke. Det var ikke de som stolte på seg selv og at alt sto vel til med dem, som trang det glade budskapet om syndenes forlatelse og nåden hos Gud, men de som var tynget ned av synd og skyld. Dem var det han var kommet for å kalle. Dem var det som fikk høre: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder. Jeg vil gi dere hvile." Fariseerne ble irritert, og de foraktet Jesus for dette. Ja, de ble meget forarget over at han kunne være venner med tollere og syndere.

Og nå kommer disse Israels vakthunder ennå en gang og forstyrrer Jesus med et spørsmål som ifølge deres egen dåraktige forstand var meget viktig å få svar på. Ja, det var en mye viktigere sak det de tok opp enn det Jesus drev på med. Det gjelder nemlig dette med fasten: "Både disiplene til Johannes og fariseernes disipler faster. Hvorfor gjør ikke dine disipler det?" Et meget viktig spørsmål i fariseernes øyne! Hvorfor faster ikke disiplene, Jesus? Hvorfor faster ikke vennene dine, Jesus?

Se, hvordan Jesus svarer: "Kan bryllupsgjestene faste mens brudgommen er hos dem? Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste." Med få ord får Jesus satt fariseerne kontant på plass og sagt dem hva det virkelig er tale om. Brudgommene er her! Og da kan ingen faste.

I Palestina på Jesu tid ble det sett på som en plikt å oppmuntre og glede brudeparet. Om man ble invitert til bryllup, skulle man være glad og lystig. Det var uhøflig å være trist i et bryllup. Og slik er det vel nå også. Hvem kan vel henge med hodet i et bryllup? Nei, da skal det være smil og glede. Da skal vi ha det kjekt. Bryllup er en gledesfest.

Nå var selve himmelens Brudgom kommet til jorden. Han var midt iblant dem. Døperen Johannes taler om seg selv som brudgommens venn når han sier: "Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg over å høre brudgommens stemme. Denne glede er nå blitt minn, helt og fullt" (Joh 3,29). En hel og full glede hadde han fått. For nå var brudgommen kommet.

Det samme var det med alle Jesu disipler, med alle tollere og syndere som han tok inn til, med alle dem som var plaget og hadde det vondt. Alle hadde funnet glede hos ham. De hadde fått trøst og oppmuntring. Og ikke minst: De hadde funnet det de trengte mest av alt, tilgivelse for sine mange synder, liv og frelse, glede og fred. Og så skulle de faste? Nei, bryllupsgjestene kan ikke faste så lenge de har brudgommen hos seg. Er man i bryllup, faster man ikke.

"Men," sier Jesus, "det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og da, på den dagen, skal de faste" (vers 20). Da skal de "gråte og klage" (Joh 16,20), da når brudgommen er død og lagt i graven. Da var disiplene så engstelige og fulle av sorg at de klarte ikke en gang å spise om de hadde forsøkt. Men merk dere: Selv da hadde det egentlig ikke vært nødvendig for dem å sørge og faste om de bare hadde tenkt på hvorfor Jesus måtte dø. Og hadde han ikke gang på gang sagt til dem at han skulle stå opp fra de døde den trede dag?

Hva lærer vi av dette? Vi lærer at et menneske kan egentlig bare være trist og ulykkelig under én eneste omstendighet. Når da? Når han ikke har Kristus, brudgommen, hos seg. Da har han virkelig grunn til å henge med hodet, faste, sukke og klage – ikke ellers! Den som ikke tror på Kristus, har grunn til å klage. Han har ikke brudgommen hos seg. Han er ikke med i bryllupet. Men vi har brudgommen. Vi er med i bryllupet. Og derfor kan vi glede oss og juble. Vi trenger ikke faste. Vi trenger ikke sukke og klage.

Vi kristne skulle egentlig alltid glede oss i brudgommen vår, han som elsker oss. Det er godt å være elsket av et menneske. Enda bedre er det for oss å være elsket av Jesus. Det er en virkelig tilfredsstillelse. Derfor sier Paulus til alle de kristne: "Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg: Gled dere!" (Fil 4,4). Sammen med Silas sang Paulus lovsanger til Gud i fengselet etter at de var blitt pisket. Skulle vi kunne gjøre det samme når vi har tunge dager? Egentlig burde vi ikke være i dårlig humør. For hva er det som kan plage oss egentlig? Synden? Døden? Helvetet? I Kristus har vi jo arvet evig liv. Vi har syndenes forlatelse, liv og salighet. La oss derfor være glade og ikke henge med hodet. Vi har jo brudgommen!

Men fariseerne var opprørt og irritert over at disiplene til Jesus ikke fastet. Selv fastet de ofte. Ifølge Moseloven skulle det bare fastes én gang i året, og det var på den store soningsdagen om høsten. Da skulle Israels folk faste som et uttrykk for anger og sorg over synden. Men etter hvert hadde fariseerne plusset på med mange flere fastedager, og de hadde gjort fasten til en permanent ordning som et ledd i den fromhet som loven krevde. De hadde satt av to dager i uken, mandag og torsdag til fastedager.

Og fariseerne berømmet seg selv over sin fromhet, over at de var så flinke til å faste og ramse opp en mengde lange bønner. I tillegg holdt de mange av de eldstes forskrifter. Så de hadde virkelig mye å holde greie på, og det var svært viktig for dem at alt ble gjort skikkelig.

Nå er det å faste i seg selv ikke noen synd. I bergprekenen sier Jesus at "når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet" (Matt 6,17). Og selv fastet Jesus i førti dager, likeså David fastet, og profeten Joel og mange andre. Og Luther sier i den lille katekismen at å faste er en god ytre ordning.

Men hva var da galt med fariseernes faste? De gjorde det for å bli sett av mennesker. De gjorde det for å få ære. De satte opp en dyster mine og gikk med et fordreid ansikt for å vise folk at de fastet (Matt 6,16). I det ytre så de hellige ut, men inni seg var de onde. Jesus sammenlignet dem en gang med hvitkalkede graver som så fine og hvite ut på utsiden, men var full av lik og skjelletter inni. Han sa til dem: "I det ytre, det som folk ser, er dere rettskafne, men i det indre er dere fulle av hykleri og urett" (Matt 23,27-28).

Men det aller verste med fariseernes faste var at de praktiserte sine faster, ba sine bønner og ga sine almisser i en egenrettferdig og lovisk ånd. De mente at de gjennom sine mange gjerninger kunne få Guds nåde. Fariseerne var overbevist om at de kunne holde lovens mange bud og forskrifter, og at de virkelig gjorde dette. I tillegg hadde de lagt til en mengde lover og forskrifter som bare var menneskebud. Ved å holde alle disse lovene, kunne de skaffe seg rettferdighet hos Gud.

Når Jesus har avvist fariseernes krav om faste, kommer han med en lignelse for å forklare hva han mener. Han sier: "Ingen setter en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da vil den nye lappen rive med seg et stykke av det gamle plagget, og riften blir verre" (vers 21). Det gamle klesplagget Jesus taler om her, er et bilde på hele dette systemet av utallige, tyngende lover som fariseerne holdt seg til. Det går ikke an å lappe dette gamle klesplagget med en bit av det nye klesplagget, som er Kristi rettferdighet. Det går ikke an å komme til Gud med litt av oss selv, litt av vår egen rettferdighet og fromhet, og så lappe sammen det som mangler i vår egen rettferdighet med den rettferdighet som Gud gir oss i Kristus.

Jesus bruker også et annet bilde: "Ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, og både vinen og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin i nye skinnsekker!" (vers 22). Alle som har drevet med vinlegging, vet hva som skjer når vinen får stå en stund. Den utvider seg. På Jesu tid hadde de ikke store glassbeholdere å ha vinen på, men den ble helt på skinnsekker. Om de helte den nye vinen på gamle, utslitte skinnsekker, ville den sprenge de gamle sekkene og vinen renne ut og gå til spille.

Jesu evangelium og fariseernes gamle, utslitte forskrifter passer ikke sammen. Deres gamle klesplagg av gjerninger og atter gjerninger er verdiløse. Fariseerne selv, de gamle skinnsekkene, duger ikke til Guds frelse. Deres lære var en lære om frelse ved gjerninger og egenprodusert rettferdighet. Denne læren stå i rak motsetning til Kristi frelseslære. Det kristne evangeliet er en lære om frelse av nåde alene ved troen alene, uten lovens gjerninger (Rom 3,28). Derfor: Bort med fariseernes gjerningslære! Bort med all gjerningsrettferdighet! Bort med alle menneskegjorte bud! "Ny vin i nye skinnsekker!" sier Jesus.

For ingen må tro at det bare var fariseerne som laget seg egne bud som de skulle holde for å bli rettferdig for Gud. Det har menneskene gjort i alle tider. De har laget lange syndekataloger som det gjaldt å rette seg etter om en ville være en god kristen. Ta ikke, spis ikke, drikk ikke, gå ikke dit, vær ikke med på det. Slik skal du se ut. Slik skal du kle deg, osv. Og så holdt man alt dette. Man spiste ikke, drakk ikke, gikk ikke dit, var ikke med på det og det, og så prektig og from ut på alle måter. Men så var det menneskebud alt sammen, og ikke Guds bud.

For hva sier Guds bud? "Du skal være fullkommen likesom din himmelske Far er fullkommen" (Matt 5,48). Du skal ha en fullkommen kjærlighet til din Gud og til din neste. Hjertets holdning er det det kommer an på. Hvordan står det til med hjertet? Er det rent? Er det godt? Er det fri for synd? Merk dere hvordan menneskene ikke bare har forkludret evangeliet, de har også forkludret loven. For i stedet for Guds hellige og ufravikelige lov har de satt opp en mengde menneskegjorte bud og forskrifter som de ikke finner noe sted i Skriften.

Slik gjorde fariseerne, og slik gjør menneskene i dag. For dette ligger til vår gamle natur. Denne loviske ånd er typisk for vår gamle natur.

I parallellteksten hos Matteus siterer Jesus et ord fra Det gamle testamente: "Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer." Barmhjertighet, medlidenhet, kjærlighet – det er det Gud vil ha, ikke en ytre fromhet, ikke et prektig skinn. En ekte barmhjertighet som springer ut av et hjerte som er full av kjærlighet til Gud og nesten – det er det Gud vil ha. Det er det han krever i loven.

Og selv gjorde han nettopp dette. Han tok inn til tollere og syndere. Han lukket døren til paradis opp for røveren som hang ved siden av ham på korset. For felles for alle disse var at de ikke hadde noe å komme med selv til ham, bare synd og nød. De var plagede og nedbøyde i samvittigheten. "Gud, vær meg synder nådig," ba de (Luk 18,13). De lengtet etter fred og hvile for sjelene sine. Og derfor var det en slik ufattelig glede for dem å få høre ordet om syndenes forlatelse. Bibelen er full av beretninger om mennesker som kunne reise seg opp og juble til sin Gud for hans store nåde og frelse.

Hva med oss? Er ikke vi også blant dem? Jo, vi har også funnet nåde hos Gud for Jesu skyld. Vi har brudgommen hos oss. Vi trenger ikke faste. Vi trenger ikke sukke og klage. Vi kan glede oss. Og vi kan synge: "Salige visshet: Jesus er min! … Han er min brudgom, jeg er hans brud." Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet