"Ve deg, Norge! Ve deg, Stavanger! Ve deg, Avaldsnes!" Tenk om Jesus hadde kommet i dag og dette var dommen vi hadde fått høre. Tenk om det er den dommen vi kommer til å få høre den dagen Jesus kommer igjen! Det var en slik dom tre galileiske byer fikk høre av Jesus. "Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! ... Og du, Kapernaum, du som vil opphøyes like til himmelen, til helvetet skal du støtes ned!" Harde ord? Ja visst! Men kanskje var de helt nødvendige, eller rettere sagt, de var helt nødvendige. Det er jo vår Herre Jesus Kristus som uttaler dem, og han vet alltid hva som er best.

Overalt i Jesu forkynnelse kan vi finne kjærlige og milde ord som viser med hvilken kjærlighet og medlidenhet han elsket menneskene. Overalt innbyr han fattige syndere vennlig og mildt. Han er deres Frelser. Han lover dem tilgivelse for alle deres synder. Han lover dem fred med Gud. Han lover dem evig liv og salighet. Like etter disse domsordene over de galileiske byene finner vi følgende trøsterike ord av Jesus: "Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile" (Matt 11,28). Slik innbyr han alle dem som strever og sliter med livet sitt og som lengter etter hvile i sjelen. "Jeg er den gode hyrde som gir sitt liv for sauene" (Joh 10,11). "Og jeg gir dem evig liv; de skal aldri i evighet gå tapt og ingen skal rive dem ut av min hånd" (10,28). Slik trøster han alle som tviler på om de er frelst og alle som er frykter døden og helvetet. Han har gitt sitt liv for alle, og ingen kan rive noen ut av hans hånd.

Fariseerne anklaget Jesus fordi han tok imot syndere og spiste sammen med dem. Ja, Jesus tar imot syndere. Han elsker dem så høyt at han er villig å dø for dem, og han gjør det. Han lar seg pine og plage og henge opp på et kors fordi han elsker synderne. Dette bildet av Jesus er det vi liker å se. Dette bildet av Jesus er det vi trøster oss med – den milde, nådige, barmhjertige Frelseren som tar seg av oss, trøster oss, hjelper oss, har omsorg for oss, vet om våre bekymringer og plager og gjør noe med dem. Og vi skal så ofte vi kan trøste oss med denne milde og nådige Jesus. Vi skal ikke la være å ta til oss at han er vår Frelser og vår nådige Herre.

Men vi ville ikke gi et rett bilde av Jesus dersom det var alt vi sa om ham. Bibelen viser oss nemlig også en annen side ved Jesus. Og denne undervisningen er like nødvendig og nyttig for oss mennesker som undervisningen om den milde Jesus. Jesus holdt ofte alvorlige og kraftige straffeprekener for folket. Der holdt han fram for dem den store skylden de pådrog seg ved sin ubotferdighet, ved sin vantro og forakt for nåden. Og han forkynte straffen som ventet dem dersom de ikke omvendte seg.

Mange mennesker ønsker at vi som forkynner Guds ord, ikke skal forkynne loven for dem. Vi skal bare konsentrere seg om det som er fint med Jesus, det som er godt å høre, det som tiltaler den menneskelige naturen, det som ingen kan støte seg på hos ham. Men dermed gir vi et falskt bilde av Jesus. For Jesus selv unnlot aldri å advare mennesker som var i ferd med å gå fortapt. Han unnlot aldri å forkynne dommen over de ubotferdige.

Over det ubotferdige Jerusalem forkynte han: "Det skal komme dager da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter og slår deg og dine innbygger til jorden. Det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg" (Luk 19,43-44). Og bryllupsgjesten som ikke hadde bryllupsklær på seg, fikk denne beskjeden: "Bind hender og føtter på ham, og kast ham ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner" (Matt 22,13).

Men vi må aldri glemme at selv når Jesus holdt slike straffeprekener, hadde han fortsatt bare én ting i tankene, nemlig menneskenes frelse. Det var for menneskenes frelses skyld han forkynte lov og dom. Det var for å advare dem så de ikke skulle gå fortapt. Så den som altså hører og leser slike kraftige ord av Jesus, han skal la seg advare og formane. Han skal ikke følge eksemplet til så mange mennesker som ikke ønsker å bli advart og formant, og som forakter Jesu ord og ikke vil høre.

Som dere ser av dagens prekentekst, inneholder også den en slik kraftig straffepreken. Jesus forkynner her dommen over tre israelittiske byer. Alle disse tre byene hadde opplevd store ting. Jesus Kristus, verdens Frelser, den utlovede Messias, han som var Guds Sønn, hadde besøkt byene og utført mektige gjerninger der. Store gjerninger hadde han gjort og mektige ord hadde han forkynt.

For det var jo alltid slik at overalt hvor Jesus kom, skjedde det noe. "Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp og evangeliet forkynnes for fattige" (Matt 11,5). Det var nøyaktig dette som hadde hendt i Korasin, Betsaida og Kapernaum. Men ikke i Tyrus og Sidon, ikke i Sodoma. Tyrus og Sidon var hedenske byer, gudløse og moralsk fordervede byer i Fønikia. Hos hele fire av profetene i Det gamle testamentet (Jesaja, Jeremia, Joel og Amos) kan vi finne alvorlige domsord over disse to byene. Ja, profeten Jesaja bruker et helt kapittel (kap. 23) for å skildre dommen som skulle ramme dem. Og Sodoma kjenner vi alle, byen hvor homoseksualitet og alskens umoral hersket.

Korasin, Betsaida og Kapernaum, derimot, var jødiske byer. De lå alle tre i Galilea, og innbyggerne var israelitter, dvs. jøder etter kjøttet. Gud hadde vist jødefolket en særskilt stor nåde. Til dem hadde døperen Johannes kommet og forkynt omvendelse og syndenes forlatelse. Til dem var apostler og disipler blitt sendt for å forkynne at Guds rike var kommet nær. Jødene hadde ikke bare Moses og profetene som vitnet om Kristus, men Kristus selv var kommet il dem. Han dro gjennom hele landet, på kryss og tvers. Tre ganger avla han hovedstaden Jerusalem et besøk. Og alltid forkynte han for dem og gjorde store undergjerninger like for øynene på dem. Alt det han gjorde og sa, viste at han virkelig var den utlovede Messias som skulle komme for å gjenløse folket sitt. En nådetid som aldri før var altså blitt jødene til del. "Salige er de øyne som ser det dere ser," sa han til disiplene. "For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det" (Luk 10,23-24).

Alt dette gjorde Gud for at de skulle vende om. Det var for deres frelses skyld at Jesus var kommet. De skulle gjøre bot, erkjenne sine synder, innse sin alvorlige situasjon uten Kristus, ta imot ham som sin Frelser og bli salige.

Og denne nåde hadde han vist dette folket, ikke fordi det var frommere enn andre, ikke fordi det var bedre enn andre, heller ikke fordi det var så lite og ringe og hadde hatt en slik ulykkelig skjebne, nei, av bare nåde og barmhjertighet hadde Gud utvalgt nettopp dette folk. Av sin egen frie vilje hadde han bestemt å sende sin Sønn til dette folket.

Men de foraktet denne store nåde. "Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham" (Joh 1,11). Han ville så gjerne frelse dem, han ville så gjerne samle dem "som en høne samler kyllingene under sine vinger". Men de ville ikke! (Matt 23,37). Profetene hadde de slått i hjel. De som var blitt sendt dem, hadde de steinet. Og Guds egen Sønn skulle de henge på et kors.

Bare en bitte liten rest vendte om. Bare en liten flokk tok imot ham og trodde Guds ord og var lydig mot Guds ord. En liten flokk av tollere og syndere var det som tok imot ham, deriblant Andreas, Peter og Filip som alle stammet fra Betsaida. Resten foraktet ham, snudde ryggen til ham og var likegyldig til ham.

Nå har ikke vi noe som helst å rose oss av overfor jødene. Også vi er blitt vist den samme nåde som jødene på Jesu tid. Vi har Moses og profetene, vi har Johannes og Jesus, vi har loven og evangeliet, her i Skriften. Vi har Guds ord, vi har sakramentene hvor Jesus selv kommer til oss og rekker oss sin nåde. Også vi har fått alt dette for at vi skal vende om og tro evangeliet.

Men som det var den gang, slik er det også i dag. De aller fleste mennesker forakter også i dag Guds store nåde. De vil ikke høre verken loven eller evangeliet. Frelsesverket som Jesus har utført for dem, har de ikke bruk for.

Men om alle andre forakter gaven, la ikke oss gjøre det. La oss ta imot den i takknemlighet og lydighet. For om vi ikke gjør det, men tvert imot forakter nåden, da rammer Jesu dom også oss.

Hva er dommen han forkynner over den som ikke tror? Dette ser vi av det trefoldige ve som han forkynne over de tre galileiske byene: "Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerninger som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyrus og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om og kledd seg i sekk og aske. Det sier jeg dere: På dommens dag skal Tyrus og Sidon slippe lettere enn dere. Og du, Kapernaum, du som vil opphøyes like til himmelen, til helvetet skal du støtes ned! Dersom de mektige gjerninger som er gjort hos deg, hadde skjedd i Sodoma, ville byen ha stått den dag i dag. Det sier jeg dere: På dommens dag skal Sodoma-landet slippe lettere enn du."

De jødiske byene skal altså få en strengere dom enn de hedenske byene. For de jødiske byene hadde fått oppleve en større del av Guds ord og nåde enn de andre, og særlig gjelder dette Kapernaum. Kapernaum var jo den byen hvor Jesus oppholdt seg store deler av tiden. Den var sentrum for hans virksomhet i Galilea. Derfor hadde Jesus forkynt Guds ord oftere og gjort flere undergjerninger her enn noe annet sted.

Så ser vi altså at jo større nåden en blir til del, desto strengere blir dommen om en forkaster denne nåde. Og denne dommen gjelder evigheten. På dommens dag skal de hedenske og gudløse byene Tyrus, Sidon og Sodoma dømmes, men en desto alvorligere dom skal ramme innbyggerne i Korasin, Betsaida og Kapernaum.

Jeg våger å påstå at Norge og resten av Norden kan sammenlignes med Korasin, Betsaida og Kapernaum. For i hvor mange hundre år har vel ikke Gud forkynt sitt nådens evangelium her hos oss. Etter at kirken lenge hadde ligget i mørke, brøt det rene og frie evangeliet fram på nytt i og med reformasjonen. Og foruten i reformasjonens hjemland, Tyskland, var det bare her i Norden reformasjonen virkelig trengte gjennom. Alle andre land fortsatte under katolisismens eller de reformertes gjerningslære. Ja, så fullstendig slo reformasjonen gjennom her hos oss at den lutherske lære ble gjort til statens religion. Så selv om evangeliet ofte er blitt forvreng og fordunklet også hos oss, har det likevel lydt overalt og oftere her enn noe annet sted. En veldig nåde er blitt vårt folk til del. Og derfor skal også en desto strengere dom ramme dem som forakter denne veldige nåde.

For Jesu domsord i teksten vår gjelder alle dem som i forakt og likegyldighet og vantro vender ryggen til Guds ord og evangeliet. Det som gjelder for et helt folk og en hel by, gjelder også for hvert enkelt menneske. Enhver mann eller kvinne som støter evangeliet fra seg, blir fordømt. De går evig fortapt. "Den som ikke tror, blir fordømt," sier Jesus (Mark 16,16).

Dagens alvorlige ord av Jesus er satt opp som prekentekst for at de skal tjene til advarsel for oss. Gud har gitt oss sin nåde i overflod. Søndag etter søndag får vi samles omkring nådens midler. Vi får høre at alle våre synder er tilgitt for Jesu Kristi skyld. Vi får høre Ordet om korset om igjen og om igjen. Vi får motta hans eget legeme og blod som er gitt og utgytt for oss til våre synders forlatelse. Ja, vi må vel alle bekjenne at Gud har vært usigelig nådig mot oss som har gitt oss en kirke der Ordet blir rett delt i lov og evangelium, der loven blir forkynt til formaning og advarsel, og der det frie nådens evangelium blir forkynt til trøst og styrke for våre fattige sjeler.

Det er på ingen måte vår fortjeneste, bare Guds nåde og kjærlighet. Så la oss ikke forakte denne nåden. La oss ikke snu ryggen til den som om den ikke gjelder oss. For nåden gjelder alle. Den gjelder hver enkelt synder. Den gjelder deg og den gjelder meg. Jesus døde for alle. All synd er strøket ut.

I Hebr. 3,12-13 leser vi: "Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte så han faller fra den levende Gud. Dere skal oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter "i dag", for at ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet." Ja, må Gud gi at vi alltid tilhører dem som sier: "Vi er ikke av dem som trekker seg tilbake og går fortapt; vi er av dem som tror og berger våre sjeler!" (Hebr 10,39). Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet