(Matteus 15:21-28)

Nåde være med dere, og fred fra Gud og Herren Jesus Kristus. Amen.

Jeg vet at mange mødre blir forferdelig triste inni seg hvis de har en sønn eller datter som er blitt veldig syk og har det vondt; de er så glad i ungen sin at de ønsker at det gikk an å bytte med ungen; bytte plass, slik at moren kunne få bli syk istedenfor ungen. De sier: "Tenk hvis jeg heller kunne få denne sykdommen, og at det kjære barnet mitt kunne få bli frisk og slippe å ha så vondt!" Kanskje hun tenkte slik, den kvinnen vi hørte om i evangelieteksten vår i dag. Hun syntes i hvert fall forferdelig synd på datteren sin, som var alvorlig syk. Det var ingen leger som kunne hjelpe henne.

Men denne moren hadde hørt om en mann som hun trodde sikkert kunne hjelpe. Og hvem var det? Det var Jesus. Selv var hun utlending; hun bodde ikke i Jødeland og var ikke jøde slik som Jesus og disiplene; hun var en kanaaneisk kvinne og bodde i nabolandet til jødene. Likevel hadde hun fått høre om Jesus fra Nasaret, om hvor god han var; at han gikk omkring og forkynte evangeliet om Guds rike, og at han helbredet syke. Han gjorde ikke forskjell på folk, men ville hjelpe alle, om de var fattige eller rike, store eller små. Og dette som hun hadde hørt om ham, hadde skapt tro i hjertet hennes, tro på Jesus, at han var Davids Sønn, frelseren for alle folk på jord. Tenk hvis hun bare kunne få treffe Jesus en dag og fortelle ham om den syke datteren sin, så ville han sikkert hjelpe henne; ja, det var hun helt sikker på at han ville!

Og så en dag kom altså Jesus og disiplene på veien, i nærheten av stedet hun bodde. Hun sprang etter dem og ropte: "Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd!" Det betyr at det var djevelen som plaget den stakkars jenta; både kroppen, sjelen og tankene hennes hadde djevelen tatt til fange. En forferdelig situasjon. Og det var bare Jesus som kunne hjelpe.

Men hva skjedde? Moren ropte og bad, men Jesus svarte henne ikke et ord! Det så nesten ut som om han ikke brydde seg om henne. Han bad henne ikke om å gå sin vei, heller; han bare tidde helt stille. Disiplene syntes dette var ganske merkelig, for det var ikke slik Jesus pleide å være mot folk. Så de bad ham om å gjøre noe med hun som gikk og ropte slik etter dem hele tiden. Da sa Jesus: "Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk" Og det var jo sant, for Jesus selv skulle gå omkring blant jødene, i Jødeland, og hjelpe dem; mens det var Paulus og Peter og de andre apostlene som skulle sendes ut til andre land for å forkynne evangeliet.

Men denne kvinnen ville ikke gi opp. Hun kom og kastet seg ned for Jesus og sa: "Herre, hjelp meg!" Han svarte: "Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene." Hva mente han med det? Jo, at det var jødefolket, barna, Israels barn, som måtte få hjelpen fra Gud først, ikke utlendingene - "hundene" som han kalte dem.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg ville ha følt det hvis det var meg Jesus hadde sagt dette til; jeg ville nok kanskje begynt å tenke på at "nå er det visst på tide å gi opp og gå hjem, dette nytter ikke; Jesus har visst helt bestemt seg for at han ikke vil hjelpe meg; nå blir jeg til og med kalt for en hund…! Men denne kanaaneiske kvinnen ville ikke gi opp nå heller! Hun visste at hun ikke var verdig til å få hjelp, hun hadde ikke fortjent å få noe godt fra Gud, en synder som hun var. Og ikke var hun jøde heller. Men: hun trodde på Jesus, at han er frelseren for alle syndige mennesker i hele verden, ikke bare for jødene.

Derfor gav hun ikke opp, men tenkte på de ordene Jesus hadde sagt. Og akkurat det bør også vi alltid gjøre når vi er i nød: tenke på hva Jesus har sagt til oss i sitt ord. Det han sa til henne var altså: "Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene." Ja, svarte hun, "det er sant, Herre, men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres." Hun mente altså: Hunder, slike som meg, får jo alltid litt mat de også.

Jesus var glad for dette svaret, og han sa til henne: "Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil." Og datteren ble frisk i samme stund, står det. Det skjedde, fordi Guds egen Sønn sa at det skulle skje; da blir det alltid slik. Og det var av bare nåde. Bare nåde. Jesus hadde hatt lyst til å hjelpe henne hele tiden, men han ville sette troen hennes på en prøve først. Gjennom denne prøvelsen ble troen hennes enda sterkere enn før.

"Herre, miskunn deg over meg!" ropte kvinnen. Og akkurat de samme ordene er det jo vi også sier til Gud hver gang vi kommer til gudstjeneste her i kirken: "Kyrie eleison - Herre, miskunne deg over oss," sier vi. For vi vet at vi er så syndige og svake, og at vi ikke har fortjent noe godt fra Gud, slik som vi er. Vi ber om at Gud må vise nåde mot oss, tilgi og hjelpe oss. Vi vet at vi har en alvorlig sykdom, - synden som bor i oss. Og vi ber om at Gud må rense oss fra sykdommen, ta vekk all vår synd og skyld, og tilgi oss. For hvis han ikke gjør det, kommer vi til å gå evig fortapt sammen med djevelen. Så alvorlig er nemlig denne sykdommen, synden.

Og så får vi høre evangeliet, om at Gud elsker oss så høyt at han ville bytte plass med oss; han ville ta på seg vår sykdom, all vår synd og skyld, slik at vi skulle få gå fri. Det var jo dette som skjedde da Jesus døde for oss på korset. Da reddet han oss fra djevelen, synden og døden. Hos profeten Jesaja i Det gamle testamente står det om Jesus: "Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han… Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom" (Jesaja 53). Jesus byttet plass med oss, og på den måten frelste han oss.

Lærdom: Vi kan lære oss noe viktig av den kanaaneiske kvinnen - å aldri gi opp, ikke slippe taket i Jesus og hans ord, ikke slutte å tro og håpe på ham, uansett hva som skjer i livet vårt. Vi møter jo ofte motgang og problemer. Kanskje blir vi alvorlig syke, eller noen i familien vår blir det. Eller andre triste ting skjer. Da folder vi hendene og ber til Jesus om at han må hjelpe oss i vår nød. Og vi venter på hjelp. Men så skjer det kanskje ikke noe! Eller kanskje sykdommen og familieproblemene bare blir verre, istedenfor å bli bedre! Da synes vi at det nesten kan virke som om Gud ikke bryr seg om oss, at han har glemt oss eller ikke vil høre på bønnene våre. Hva skal vi gjøre da? Skal vi bare gi opp å be, og slutte å vente noe godt fra Gud? Nei, da skal vi ikke slippe taket, men holde fast ved Guds løfter til oss! Han har jo lovet å høre oss når vi ber. Han vil at vi skal be til ham og ikke holde opp med det. Og vi kan være helt sikre på at han bryr seg om oss og vil oss bare vel. For det har han jo sagt!

I tunge motgangstider blir troen vår prøvet, og da kan den få vokse seg sterkere. For i slike tider må vi bare klamre oss til Jesus og hans ord, til tross for alt det vi føler og det vi ser i oss og rundt oss. De store løftene han har gitt oss i dåpen og i sitt ord - de står fast, og dem kan vi alltid stole på.

Alle småbarnsforeldre vet at dersom vi skulle kjøpe og gi barna alle ting de peker på, alt de maser om å få (og helst akkurat nå!), så kom det ikke til å gå så veldig bra. For vi vet jo at det finnes mye barna kan få lyst på som egentlig ikke er særlig heldig for dem. Samtidig er det klart at vi ofte og med glede gir dem mye av det de ønsker seg. Men visse ting skjønner vi det er best at de venter noen år med å få.

Slik er det jo med Gud og oss også. Heller ikke Gud gir sine barn absolutt alt de ønsker seg og peker på. For han vet bedre enn oss hva som er til vårt beste. "La din vilje skje" er en bønn vi må lære oss å be. La din vilje skje, kjære Gud! Jeg bøyer meg for din vilje, led meg slik du vet er best for meg, selv om jeg ofte ikke forstår hvordan du leder.

Dersom vi av og til føler at Gud er "taus" og ikke svarer oss, så er jo dette egentlig helt feil. For han taler jo til oss i sitt ord, han har så mye å si til oss! Bibelen inneholder ord til hjelp og trøst i alle livets situasjoner, og gjennom sitt ord holder Gud Den Hellige Ånd oss oppe i troen og gir oss stadig ny styrke.

I Bibelen sammenlignes Gud med en mor som elsker sitt barn. Først står det, i Jesaja 49:14, "Sion sier: "Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg." Men så svarer Gud: "Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg." Jeg vil aldri glemme deg - dette er Guds ord til deg og meg.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og skal være én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

(Pastor Tor Jakob Welde)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet