"Hvor mange ganger skal jeg tilgi min bror?" spurte Peter. "Så mange ganger som sju?" Men Jesus svarte: "Ikke sju ganger, men jeg sier deg: sytti ganger sju!" Hvor mange ganger skal vi tilgi hverandre? Hva synes du? Peter syntes syv ganger var nok. Om hans bror gjorde den samme synden mot ham syv ganger, syntes han grensen fikk gå der. Det fikk da være måte på! Men Jesus sa: Ikke syv ganger, men sytti ganger syv - dvs. ubegrenset, om igjen og om igjen. Og for virkelig å understreke dette forteller han lignelsen om den ubarmhjertige medtjeneren, han som fikk hele sin ubetalelige gjeld ettergitt av sin herre, men som ikke selv kunne ettergi den lille gjelden hans medtjener hadde til ham. Slik Gud har tilgitt oss alt, absolutt alt, hver eneste synd, for Jesu Kristi skyld, slik skal også vi tilgi hverandre alt, absolutt alt. Det skal ikke være grense for vår tilgivelse. Vi skal være like tilgivende og barmhjertige mot hverandre som Gud er mot oss.

Med dette som bakgrunn vil vi gå til det vi egentlig skal tale om i dag ut ifra dagens prekentekst, nemlig det som har med kirketukt å gjøre. Det kan virke merkelig å tale om kirketukt når vi samtidig taler om tilgivelse. For er ikke kirketukt det motsatte av å tilgi? Er ikke det å formane og irettesette synd det motsatte av å tilgi synd? Vi synes vi hører dagens hylekor mot kirken: Kirken er så fordømmende. Den er så ukjærlig. Den viser så lite det samme sinnelag som Jesus hadde. Jesus fordømte ingen. Til kvinnen som var blitt grepet i hor, sa han bare: "Heller ikke jeg dømmer deg." Til synderinnen i Simons hus sa han bare: "Gå bort med fred." Han tok inn til tollere og syndere, slik som var samfunnets utstøtte.

Og alt dette er jo riktig. Jesus var slik. Men hvilke syndere var det Jesus tok seg av? Hvem var det han trøstet med tilgivelsen og nåden? Det var slike som angret sin synd. Det var slike som ba ham om nåde og frelse. Disse tok han inn til. Til slike var det han sa: "Din tro har frelst deg. Gå bort med fred" (Luk 7,50). Om synderinnen som kom til ham da han var på besøk hos fariseeren Simon, leser vi at "hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt". Hun "begynte å væte føttene hans med tårene, og tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salve" (Luk 7,38). Hun angret sin synd. Hun forsvarte den ikke. Hun visste hva hun hadde gjort. Og hun fikk høre ordet om frelse. Hun kunne gå hjem med fred, dvs. med en god samvittighet. For hun hadde fått sin synd tilgitt.

Men mot de trassige, gjenstridige og vantro synderne viste ikke Jesus en slik kjærlig ånd. Mot alle dem som ikke ville innse sin synd, ropte han i stedet ve. De ubotferdige fariseerne kalte han for ormeyngel og djevelens barn.

Hva lærer vi av dette? Vi lærer at vi skal være snare til å tilgi, ja, at vi av hele vårt hjerte og med alt det vi sier og gjør, skal vise at vi tilgir en angrende synder. Men de trassige og ubotferdige, alle de som frekt krever av kirken at den skal godta deres syndige liv, skal vi ikke tilgi. Og det er ikke fordi vi selv har lyst til det, men fordi Jesus har sagt det. Den samme Jesus som er så kjærlig og god og mild mot alle angrende syndere, er det som i dagens prekentekst gir de troende makten til å binde en ubotferdig synder i hans synd. Det er Jesus som sier det. Det er ikke noe kirken har funnet på. Det er Jesus som underviser om at en synder som på tross av formaninger ikke vil omvende seg, skal være som en hedning eller en toller for de troende.

Det er Jesu uttrykkelige formaning til oss kristne om å utøve kirketukt. Men hvordan skal kirketukten utøves? Hvordan skal menigheten gå fram? Dette er det viktig å vite, for det er ikke bare mangelen på kirketukt som er alvorlig, men også en feilaktig bruk av kirketukten.

1.

For det første: Hvem er det som skal komme under kirketukt? Det sier seg jo egentlig selv: Det er mot våre brødre og søstre i troen vi skal utøve kirketukt, mot dem som tilhører menigheten. Mot dem skal kirketukten utøves, ikke mot andre, ikke mot dem som står utenfor. "Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor?" spør Paulus. "Er det ikke de som er innenfor dere skal dømme? De som står utenfor, skal Gud dømme" (1 Kor 5,12-13).

Det kan virke unødvendig i det hele tatt å nevne dette, men likevel tror jeg det er på sin plass. For hvor lett har vi vel ikke for å sitte innenfor kirkens fire vegger og refse verdens synder, samfunnets synder, men syndene hos oss selv er vi blinde for? Vi kan sukke og klage over frafallet i samfunnet, men hva med frafallet i kirken? Hva med synd og vranglære som spiser om seg i kirken? Derfor er det viktig å påpeke: Kirketukt skal utøves mot våre egne. Jesus sier: "Dersom din bror gjør en synd…".

2.

Og dermed er vi inne på en annen viktig sak: Kirketukt skal utøves mot en bror som har syndet, dvs. mot en som har brutt Guds bud, mot en som har handlet i strid med Guds hellige lov i Skriften. Dette må også strekes under. Kirketukt skal ikke utøves om en bror ikke retter seg etter menneskelige bud og forskrifter. Det er ikke menneskebud, regler som menneskene selv har oppdiktet, tradisjoner og kulturelt betingede sedvaner, som skal være normen for utøving av kirketukt. Det er ikke menneskelærer vi skal gå etter.

Men slik er det jo blitt mange steder. I stedet for å spørre: "Hva står skrevet? Hva sier Guds ord?", spør man i stedet: "Hva sier lederne våre? Hva er i samklang med vår kristne tradisjoner? Hvordan vil folk reagere? Vi må ikke vekke anstøt. Vi må passe oss for hva vi sier så ikke andre får noe imot oss." Dermed blir det menneskelige oppfatninger, meninger som ikke har sitt utgangspunkt i Guds ord, men i tidens ånd, som blir bestemmende for hva vi kan si og gjøre i kirken. Nei, Guds bud, hans hellige og ufravikelige lov, er den eneste normen for rett kirketukt.

Paulus skriver det slik: "Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann" (1 Kor 5,11).

3.

En annen sak som det er viktig å merke seg, er at når det gjelder kirketukt, er det bare tale om åpenbar synd, dvs. slike synder som er åpenbare for alle. Hemmelige synder skal forbli hemmelige. Ingen i den kristne forsamlingen har fått i oppdrag å gå rundt og tiske og hviske om det som ikke alle vet om. "Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd," sier Jesus. Vi skal ikke utbasunere menneskers synder for alle og enhver. Vi skal gå til dem det gjelder og tale ut med ham eller henne under fire øyne. "Den som baktaler, røper hemmeligheter; en pålitelig mann holder saken skjult," leser vi Salomos Ordspråk (11,13).

Men om den som har syndet eller som lever i synd, ikke vil høre, om han ikke vil ta imot irettesettelser og formaninger, men hårdnakket fortsetter i sin synd eller unnskylder synden, da stiller saken seg helt annerledes. Da skal du gå til din bror og ta med det to eller tre vitner, for Skriften lærer at "ett vitne ikke er nok til å felle en mann for en forbrytelse eller synd, hvilken synd det enn gjelder. Bare etter to eller tre vitners utsagn skal en sak stå fast" (5 Mos 19,15). Men vil han heller ikke høre på disse, da skal hele menigheten bli informert. Og hele menigheten skal formane den som forsvarer synden. Men vil han heller ikke høre på menigheten, "skal han være for deg som en hedning eller toller," sier Jesus (v 17). Og så sier Jesus videre til menigheten at "alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden skal være løst i himmelen" (v 18).

Dette er den rette framgangsmåten i utøvelsen av kirketukt. Det er veldig viktig at den kristne forsamlingen aldri viker av fra den rette kirketukten, slik at den passer seg både for å den feilaktige bruken og for at kirketukten ikke skal komme ut av bruk.

4.

Men hvorfor skal vi utøve kirketukt? Hva er hensikten? Fins det egentlig noen god hensikt med kirketukt? Er ikke alt som har med kirketukt å gjøre noe som vi ikke lenger kan bedrive i vår tid? Vil ikke mennesker utenfor synes at vi er fordømmende? Vil vi ikke mennesker utenfor få et veldig negativt syn på oss kristne om vi driver med slike ting som kirketukt?

La det være helt klart: Å bedrive kirketukt er ikke noe vi gjør fordi vi har lyst til det. Vi gjør det ikke fordi vi synes det er kjekt. Vi gjør det fordi Guds ord sier at vi må gjøre det. "Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette," formaner Frelseren vår. Og vi gjør det fordi kirketukten står i frelsens tjeneste. Jesus sier tydelig og klart: "Hører han på deg, har du vunnet din bror" (v 15). Hensikten med den kristne formaningen er at vår bror skal bli vunnet for himmelen. Hensikten er at han skal vende om fra sin synd og arve evig liv. Derfor er det vi skal drive kirketukt. Vi gjør det ikke for at disiplinen i menigheten skal opprettholdes. Vi gjør det ikke for at pastoren absolutt skal få sin sak gjennom. Heller ikke gjør vi det for å bli kvitt et brysomt medlem. Og vi gjør det absolutt ikke for å utøve makt over mennesker og holde mennesker nede i redsel og frykt. Om noe av dette er motivet for å drive kirketukt, da må vi ikke utøve det.

Nei, kirketukt skal tjene frelsen. Alt det vi gjør i den kristne forsamlingen, skal tjene frelsen. Det er jo derfor forsamlingen er til, nemlig for at mennesker skal bli frelst og evig salige. Derfor er det nådens midler regelmessig deles ut i Ord og sakrament. Den kristne kirkens egentlige og eneste hensikt med alt den foretar seg, er å berge sjeler inn i himmelen.

5.

Hvem skal så utøve kirketukt? Hvem skal formane sin bror som har syndet? Hvem har makt til å utelukke mennesker fra den kristne kirken på jorden? Det er det bare Gud som har makt til, vil nok de fleste si. Det er bare han som kan se til hjertet og som vet hvem som er troende eller ikke. Og det er jo helt riktig. Det er bare Gud som vet hvem som tilhører ham. "Herren kjenner sine" (2 Tim 2,19).

Likevel har Gud gitt denne makten til å utøve kirketukt til den kristne menigheten. Dette går meget tydelig fram av denne prekenteksten. Til menigheten er det Jesus sier: "Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen; og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen." Menigheten har fått denne makten, ikke den enkelte, ikke presten eller biskopen eller paven, for den saks skyld, men hele kirken. Og det kirken binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det den løser på jorden, skal være løst i himmelen. Kirken har fått denne makt, "for hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem," sier Jesus (v 20). Jesus er tilstede i sin kirke. Han er der mennesker er samlet i hans navn.

Om dette skriftstedet sier Luther: "Her hører vi at også to og tre som er samlet i Kristi navn, har den samme makt over alle ting som Peter og alle de andre apostlene har. For Herren selv er tilstede, som han også sier selv: ’Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham’ (Joh 14,23)… Herren selv er altså til stede her, Herren over alle engler og skapninger. Det er han som sier at alle skal ha den samme makt, de samme nøkler, det samme embetet, til og med to vanlige kristne som er samlet i hans navn."

Hele kirken har fått det vi kaller for nøkkelmakten, og alt det den binder på jorden, dvs. hver gang den ved Guds ord utelukker slike fra sitt fellesskap som ikke vil omvende seg fra synden, da er denne utelukkelsen bundet i himmelen. Det vil med andre ord si at den ubotferdige er utelukket fra Kristi kirke. Egentlig er han det jo allerede ved sin ubotferdighet og vantro. Ingen vantro er medlemmer i den sanne kirke på jorden. Der, i den usynlige kirke, i de helliges samfunn, fins det bare troende Guds barn, slike som har satt sin lit til Guds nåde og syndenes tilgivelse, og som ikke lar synden herske i sine liv, men fører en stadig kamp mot den i den Hellige Ånds kraft.

Og på den andre siden: Alt det den kristne menighet løser her på jorden, dvs. hver gang den ved evangeliet åpner himmeldøren for alle syndere og rekker dem Guds nåde og tilgivelse, da er disse medlemmer i Guds rike og Guds sanne, troende barn. Og slik er det jo med alle dem som tror at de er tilgitt for Jesu Kristi skyld. De angrer sine synder og vender om til ham som er alle synderes Frelser.

6.

Og så til slutt: I hvilken ånd skal kirketukten utøves? Skal menigheten gjøre kort prosess så snart det oppstår en aldri så liten falsk lære, eller en av medlemmene begår en aldri så liten synd? Slik er det visst mange som har forstått dette med kirketukt. Det er mange som mener at dette med kirketukt rimer dårlig med kristendommens tanke om nestekjærlighet og medmenneskelighet. Og kanskje fins det en grunn til denne vrangforestillingen hos de som har prøvd å utøve kirketukt. Kanskje har de ikke alltid hatt de rette motivene når de har utøvd kirketukt. Kanskje har de gjort det uten tanke på hva som er hovedhensikten med kirketukten, nemlig menneskers frelse.

Men da må vi lære av Jesus og høre hva han har å si om dette. Legg merke til hvor lang tid det skal gå fra din bror har syndet til han eventuelt blir utelukket fra menigheten. Først skal du tale til ham på tomannshånd, og det trenger så visst ikke bare være én gang, men mange ganger. For hensikten er jo at du skal vinne din bror. Om han likevel ikke hører på deg, skal du ta med deg to eller tre andre. Og du og dine venner kan godt gå og tale til ham som har syndet, flere ganger for å forsøke å vinne ham. Nytter heller ikke det, skal du si det til menigheten, sier Jesus. Og menigheten kan også vise stor tålmodighet. Men vil han heller ikke høre på menigheten etter at de i tålmodighet og kjærlighet har formant ham til å vende om, da først skal bindenøkkelen brukes, og han skal være for deg som en hedning eller toller. Altså en lang prosess der vi skal vise stor tålmodighet og mye kjærlighet.

Når vi må utøve kirketukt, er det ikke tanken på at vi for enhver pris må bevare en ren kirke, som skal drive oss. Enda mindre er det en fariseisk nedlatenhet eller personlig bitterhet som skal får drive oss. Alle slike motiver skal være bannlyst. Nei, kirketukt må alltid utøves i en kjærlig, vennlig, omsorgsfull og tilgivende ånd, slik som vi ser av det Jesus svarte Peter i dagens evangelietekst, da Peter ville vite hvor mange ganger han skulle tilgi en bror som hadde syndet mot ham. "Ikke sju ganger," svarte Jesus, "men jeg sier deg: sytti ganger sju."

Guds tilgivelse har ingen begrensning. Den gjelder alle syndere. Guds nåde er universell. Tilgivelsen gjelder alle. Guds tilgivelse gjelder hver eneste synder. Gud har ikke satt noen grenser for sin nåde. Og er det et budskap som vi framfor alle ting vil skal lyde ut til menneskene, så er det dette: For Jesu Kristi skyld er Gud en nådig Gud som tilgir alle mennesker deres synder. Derfor: Omvend dere, og tro evangeliet. Tro budskapet om tilgivelsen og nåden. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet