Lignelsen om vingårdsarbeiderne (Matt. 20:1-16). 
Preken på Vingårdssøndagen, av Tor Jakob Welde

"Lik lønn for likt arbeid" er et prinsipp som står sterkt i norsk arbeidsliv. Og derfor ville arbeidsgiveren i Jesu lignelse sikkert fått en del kjeft her til lands idag. Han gir jo arbeiderne sine lik lønn for ulikt arbeid! Noen hadde jo jobbet hele dagen, tolv lange timer, andre bare i én time, og så fikk alle samme lønn! Det er lett å forstå at dette var tungt å svelge for en del av dem. Men husbonden, vingårdseieren, syntes ikke at han hadde gjort noe som helst urett. Mener Jesus virkelig at det bør være slik i arbeidslivet? Vil han innføre et nytt økonomisk system, der alle skal få lik betaling uansett hvor mye eller lite vi har jobbet?

Nei, dette er jo en lignelse om hvordan himmelriket er; "Himmelriket kan lignes med…," begynner fortellingen. Jesus vil vise at i Guds rike er det totalt forskjellig fra hvordan vi er vant med at ting vanligvis fungerer her i verden. Det er et rike som er veldig annerledes fra alt vi mennesker kunne ha pønsket ut. Det er et nåderike. Der handler det ikke om at vi får som fortjent, men om at Gud viser nåde.

Bakgrunnen for lignelsen er denne: Jesus hadde nettopp hatt en samtale med disiplene om at det er vanskelig for en rik å komme inn i himmelriket, for penger og rikdom kan så fort bli en avgud. Da hadde Peter tatt til orde og spurt: "Hva så med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?" Og Jesus svarte at alle som har forlatt hus og hjem osv. for hans skyld skal få mangedobbelt igjen og få evig liv i eie (Matt 19:23-29). "Men," sa han, "mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første." Deretter begynte han å fortelle denne lignelsen, som også slutter med ordene "Slik skal mange bli de første, og de første de siste." Det er tydelig ut fra disse ordene som gjentas at lignelsen delvis er ment som en advarsel.

Disiplene hadde en tendens til å være litt for opptatt av hvem av dem som var viktigst, og hvem som var den største i himmelriket. De var jo Jesu nærmeste venner og medarbeidere, de hadde ofret mye tid og krefter på å følge ham de siste årene. Mye motstand hadde de møtt på grunn av dette, og Jesus hadde undervist dem om at "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker vondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de også profetene før dere" (Matt 5:10-12). Disse ordene hadde disiplene nok lagt godt merke til.

Kanskje Jesus så at de nå var i ferd med å glemme noe annet han hadde sagt: "Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres" (Matt 5:3). Det var nok fort gjort for dem å glemme ydmykheten og istedet bli hovmodige og stolte og innbille seg at de hadde gjort seg fortjent til noe stort. Dette var urealistiske og usunne, farlige tanker som Jesus ville advare dem mot. Alt er av nåde i Guds rike. For Frelseren Jesu Kristi skyld handler Gud ikke med oss etter våre synder; han forkynner oss det vi ikke har fortjent, våre synders tilgivelse. Han kaller oss inn i sitt rike, gjør oss til sine barn og lar oss få leve med ham og tjene ham.

Himmelriket kan altså lignes med en husbond som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Husbonden er her et bilde på Gud, vingården er et bilde på den kristne kirke på jorden, eller Guds rike om du vil, og arbeiderne er de troende, Guds tjenere. Vi legger merke til at det er husbonden som går ut og finner arbeidere til vingården sin, det er ikke de som finner ham; de står ledige, arbeidsledige, på torget. Det er som Luther skriver i sin forklaring til den tredje trosartikkelen: "Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro…"

Det er altså Gud som kommer til oss; noen kaller han på helt fra grytidlig om morgenen, arbeidsdagen begynte den gangen ved soloppgang omkring klokken seks; dette kan vi ta som et bilde på dem som kommer til tro og tjener Gud helt fra sin spede barndom. Andre kommer til senere, ved den tredje time, altså omtrent klokken ni om morgenen. Atter andre blir kalt ved den sjette time, midt på dagen, klokken tolv, da solen steiker som varmest på himmelen og det blåser en brennhet vind i de traktene. Flere kommer til utpå ettermiddagen, omkring den niende time, klokken tre, og noen blir ikke troende Guds tjenere før i livets aften, i ellevte time, klokken fem sent på ettermiddagen, bare én time før arbeidsdagens slutt.

Arbeiderne i vingården plantet og stelte med trær, og når druene var modne skar de klasene ned, bar dem til vinpressen, der man tråkket og trampet på druene med bare føtter, slik at saften ble presset ut. Det var og er mange ulike oppgaver å gjøre, og ingen må tro at det kun er prester og kateketer, søndagsskolelærere og organister som arbeider i Guds vingård. Nei, det er alle Guds tjenere, alle de troende. Gud har oppgaver for oss alle, ingen er overflødig, han kan bruke alle i sin tjeneste.

I Moseloven er det skrevet hvordan arbeidere i Israel skulle behandles: "Du skal ikke gjøre urett mot en nødlidende og fattig dagarbeider, enten han er en av dine brødre eller en av de fremmede som bor i ditt land, rundt om i dine byer. Du skal gi ham lønn på dagen, og før solen går ned. For han er fattig og stunder etter sin lønn. Ellers kunne han rope over deg til Herren, og du kunne få skyld på deg" (5 Mos 24:14-15).

Så husbonden gav arbeiderne lønn samme kvelden. Én denar hadde han avtalt at de første arbeiderne skulle få for en dags arbeid, og det var en god dagslønn den gangen, så ingen kunne klage på lønnsnivået. Men nå var det bare det at de som hadde jobbet mye kortere tid ble kalt frem til lønningsbordet først, og så fikk de én denar alle sammen! Da forventet de som hadde jobbet lengst at de skulle få mer; de hadde jo stått på hele dagen, svettet i det stekende solskinnet og den brennhete vinden midt på dagen. De hadde visst på forhånd hva de gikk til, men det er jo tross alt noe helt annet å jobbe en times tid langt utpå ettermiddagen når det er svalt og behagelig. De ble svært misfornøyde da de også ble utbetalt en denar.

Husbonden sa til en som klaget: "Min venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta det som er ditt og gå!" Vi kan nesten se for oss hvordan den misfornøyde mannen står og nekter å ta opp pengene som ligger på bordet foran ham; han vil ha mer. Husbonden: "Jeg vil gi ham som kom sist det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt som jeg selv vil? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?"

Det kan fort skje at de som har vært med i arbeidet i Guds rike lenge, som har ofret seg, kanskje lidd mye vondt, blitt baktalt, latterliggjort, mobbet, som har svømt mot strømmen og blitt upopulære på grunn av sin troskap mot Jesus og hans ord, at de kan begynne å innbille seg at de fortjener å få noe mer enn dem som gjerne ikke har gjort like mye, de som kanskje kom med langt senere i livet, som lenge svømte med strømmen og hadde det enklere på forskjellig vis, helt til de nå til sist ved Guds nåde er kommet til tro.

Tenk på hvordan mange kristne må ha følt det da Paulus ble omvendt, han som hadde representert styresmaktene i landet og forfulgt de kristne, kastet dem i fengsel og vært vitne til at kristne ble henrettet på grunn av sin tro. Og nå skulle han plutselig liksom være en viktig kristen misjonær, som de burde samarbeide med? Det var ikke helt enkelt å venne seg til tanken. Vi kan også tenke på hvor vanskelig det var for de fleste jødiske kristne i begynnelsen å forstå at hedningene, grekere og romere, nå skulle få samme del i Guds rike som de selv.

Hva med oss? Det er ikke alltid vi liker det særlig godt når det går så veldig bra for andre folk; det virker som de kommer så lett til alt; skal de plutselig ha det like bra eller bedre enn oss? Vi synes egentlig vi har gjort en ganske stor innsats, strevd en del mer enn mange andre, og nå skal de med ett få like stor påskjønnelse og den samme æren som vi? Det rimer ikke helt. Vi har da fortjent bedre enn dette? Er det ikke urettferdig? Er det rett at Gud lar andre ha det så bra, når jeg ikke har det bedre? Hvor lett skjer det ikke at vi også begynner å murre og klage mot himmelen, misfornøyde og misunnelige. "Ser du med onde øyne på at jeg er god?" spurte husbonden. Kanskje vi iblant i vårt stille sinn anklager Gud for å være urettferdig? "Vet ikke Gud hva han gjør? - hva han holder på med?"

Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? (Rom 9:20). Dette blir jo omtrent som om en pottemaker skulle få høre fra krukken han nettopp har laget, at "du, pottemaker, du har visst ikke greie på dette her, hvorfor gjør du det sånn?! Du må vel forstå at du heller må gjøre det sånn og sånn…!" Dette blir svært bakvendt og feil, som det står i Jesajaboken: "Hvor bakvendte dere er! Skal pottemakeren aktes lik leiren, slik at verket kan si om håndverkeren: Han har ikke laget meg! - og det som er dannet, kan si om ham som laget det: Han skjønner det ikke?"(Jes 29:16). Et annet sted hos Jesaja står det: "Ve den som tretter med sin skaper - et skår blant andre potteskår av jord! Kan leiren si til ham som former den: Hva gjør du?" (Jes 45:9).

La oss ikke se med onde øyne på at Gud er god! Gud har vist så stor godhet mot oss, på mange ulike måter: Han har gitt oss livet, luft å puste, mat og drikke, foreldre, familie, venner, naturen, musikk osv. Men mest av alt har han vist oss en overveldende stor godhet gjennom det at han sendte oss sin egen Sønn.

Jeg tror vi alle ville blitt imponert hvis vi hørte om en rik mann som ga en hel årslønn, 2,5 millioner kroner, til en liten jente han hadde lest om, som bodde i et land på andre siden av kloden, og som trengte en dyr operasjon for å berge livet. Dette er virkelig godhet, ville vi tenke. En hel årslønn, gitt.

Men tenk på Guds godhet: menneskene hadde gjort opprør mot Gud, blitt hans fiender, som murret og knurret og klaget mot himmelen, så utakknemlige og misfornøyde, fylt av misunnelse og andre synder og laster. Ja, verden var og er fiendtlig innstilt til Gud. Men så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh 3:16)

Gå fortapt - det var det vi egentlig hadde fortjent, som straff for alle våre synder. Men i sin store kjærlighet vil ikke Gud gi oss det vi har fortjent, han vil ikke handle med oss etter våre synder. Istedet ble Guds egen elskede sønn, Jesus Kristus, ofret for oss. Mange har støtt seg på dette: "noe så urimelig og urettferdig, at en uskyldig fikk ta imot straffen! Hvordan kan Gud gjøre noe slikt?" Men Jesus ofret seg selv, helt frivillig. Av kjærlighet til oss tok han på seg den straffen vi hadde fortjent, syndens lønn, som er døden.

Det hender jo at mennesker iblant er villige til å ofre seg og gå i døden for en god sak, for gode, rettferdige mennesker. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, skriver Paulus (Rom 8:8). Kristus døde til fastsatt tid for ugudelige (Rom 5:6). Da vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. (Rom 5:10). Her er det ingen forskjell, for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus (Rom 3:22-24.) Jesus fikk altså smake det vi hadde fortjent, Guds vrede, mens vi får gå fri. Gud gir oss tilgivelse for syndene våre og evig liv, helt ufortjent, ved troen på Jesus.

Det at vi får være med i Guds vingård og arbeide i hans rike, det er bare nåde. Det er ikke noe vi har fortjent. Gud er god mot oss! Jeg tenker iblant med sorg på all den tiden, årevis av mitt liv, jeg har kastet bort på unyttige ting, på selviske ambisjoner og planer, istedet for helhjertet å tjene Gud. Da er det en stor trøst å lese om hvor god husbonden, Gud, er mot de arbeiderne som stod ledige på torget langt utpå dagen; de fikk samme lønn som de andre. Når det gjelder frelsen er det ingen forskjell på folk, jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri - Kristus er alt og i alle (Kol 3:11). Og der synden er stor, overflommer nåden enda mer.

På Martin Luthers tid var det, forteller han, mange munker og nonner i klostrene som innbilte seg at de gjennom sitt bønneliv og avholdenhet fra ekteskapelig samliv gjorde en mye høyere og bedre gjerning for Gud enn andre vanlige kristne. Luther hadde selv vært munk, så han snakket av erfaring; han kalte det en grov og skammelig løgn når disse ventet å få en større lønn fra Gud enn andre vanlige kristne som gjorde sine daglige plikter og gjøremål så godt og trofast de kunne, med takknemlighet og tro til Gud, uansett hvor ubetydelig det de gjorde så ut i verdens øyne. For i Kristi rike er alt likt, der handler Gud med oss alle, ikke etter fortjeneste, men bare av nåde og barmhjertighet, for sin Sønns Jesu Kristi skyld.

"For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem" (Ef 2:10). Og Gud er den som virker i oss både å ville og å virke til hans gode behag (Fil 2: 13). Troen vår skal være virksom i kjærlighet til Gud og vår neste. Gud vil at vi skal tjene ham så godt og trofast vi bare kan, med de gavene han har gitt oss. Han vil at vi skal vitne, med både gjerninger og ord, om den troen og håpet som bor i oss, at vi skal gi av vår tid og våre ressurser, og at vi skal be. Forbønn er noe alle kristne kan gjøre; det er stor makt i de foldede hender, og det er et svært viktig arbeid i Guds vingård. Ennå er det mange som står ledige på torget; dem må vi be for. Nå idag kaller Gud fremdeles, og ingen vet når arbeidsdagens 11. time egentlig er her. Men idag er det fremdeles tid. Det gjelder å høre og følge Guds kall nå.

Til arbeidet i Guds vingård hører jo også å jobbe med oss selv; det behøves for eksempel mye luking, av stygt ugress som står i veien og må vekk. Vi hørte fra apostelen Paulus i dagens episteltekst: "Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre." Et annet sted skriver han: "Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet, så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. Men over alt dette, ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens sambånd… La alt dere sier og gjør skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham" (Kol 3:12-14, 17).

Ikke minst er det viktig for arbeidere i vingården at de regelmessig husker å ta til seg næring, for uten mat og drikke vil vi forgå av utmattelse og vannmangel når solen steker som varmest på himmelen. Og næring for troen vår gir Gud oss i sitt ord og sakrament. Der har vi vår kraftkilde.

Gud er god mot oss! La oss ikke ta anstøt av Guds nåde og tro at vi liksom kan fortjene noen del av frelsen ved hjelp av eget verk. Mange av de som er de første skal bli de siste, advarer Jesus. Og Paulus advarer også på det sterkeste mot denslags tanker, han skriver til noen i menigheten i Galatia: "Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden" (Gal 5:4). Ja, for det er jo av nåde vi er frelst, ved tro. Dette er en Guds gave, det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg (Ef 2:8-9).

Når himmelen er skyfri og blå og vi synes alt går fint i livet vårt, er det ikke så vanskelig å takke Gud for all hans godhet mot oss; det er verre når de vonde dagene kommer, når det virker som om det meste går galt, og alt ser nokså urettferdig ut. Men Gud er fremdeles god, selv om det er overskyet vær; "All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge," står det skrevet (Jak 1:17). Og Han lover oss: "Like til deres alderdom er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og redde dere" (Jes 46:4).

Selv om Guds veier er uransakelige for oss, kan vi være sikre på at han har kontrollen, og at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt (Rom 8:28). Han har jo satt oss et evig mål hos seg, og ingenting skal få skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre (Rom 8:39). Gud er god mot oss! Amen.