Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Preken på Første søndag i advent

Tekst: Matteus 21:1-9.

I dag er det altså første søndag i advent, og for oss som snakker og tenker på norsk er det jo lett å tro at selve ordet "advent" må ha noe med venting å gjøre, venting på julen. Men så blir vi gjort oppmerksom på at ordet advent egentlig betyr noe annet: "ankomst" - advent handler om at det er noen som kommer. Og den som kommer, er ingen hvem-som-helst; det er en konge! Ja, det er Herren Gud selv som kommer.

Mange mennesker tenker seg at Gud er en som står i ro, eller sitter i ro, langt langt der ute et sted; en som på avstand betrakter livet her på jorden, det som han satte i gang for lenge siden. Han er liksom bare en tilskuer, en fremmed som ikke når ned til oss. Og vi når ikke opp til ham heller.

Men Bibelen forteller oss at Gud er ikke langt vekke; Han kommer til oss! Her hvor vi er! Men er ikke det skremmende?! Må vi ikke forgå av skrekk og redsel hvis Gud selv, den Allmektige og Allvitende Gud kommer? Han vet jo alt om oss! Han kan lese oss, som en åpen bok, og vi vet at det står mye på sidene i denne boken vår som vi må skamme oss over. Det står blant annet om at vi ofte nesten har glemt Gud, og ikke har villet ha ham som herre og konge i våre liv. Vi har i stedet ønsket å være vår egen herre, gå våre egne veier og bare gjøre som vi selv ville. Må vi ikke da være redde, når den hellige Gud kommer til oss?

Men så leser vi: Frykt ikke, Sions datter, men fryd deg! Kongen din kommer til deg, ikke ridende på en krigshest, ikke fryktinngytende med sverd og spyd for å ta deg, straffe deg for alt du har gjort galt. Nei, han kommer til deg ydmyk, saktmodig, en fredsfyrste eller fredskonge; han kommer med fred. Han sier han er kommet for å forkynne et gledesbudskap for fattige, for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren (Luk 4:18-19). Og Det nye testamente forteller oss om en Jesus som går omkring og er synderes venn, en som bærer byrdene til dem som strever og har tungt å bære.

Jesu inntog i Jerusalem er jo noe vi hører om i kirken også på Palmesøndag, for det var da, like før påske, at begivenhetene fant sted. Men når nettopp denne teksten hos Matteus er blitt valgt som adventstekst og er blitt lest i kirkene på første søndag i advent gjennom mange århundrer, så er årsaken utvilsomt at kristne menigheter straks ved begynnelsen av kirkeåret skal få høre det trøsterike budskapet at Jesus også i dette nye kirkeåret vil komme til oss, på ny. Han er ikke lei av oss, og alt rotet og tullet i livet vårt. Han vil ikke overlate oss til oss selv og alle problemene og bekymringene våre, vil ikke la oss gå til grunne i hjelpeløshet og ensomhet. Mange ganger føler vi oss som en rykende veke inni oss, som et lys som er i ferd med å slokne, eller som et knekket siv. Men Jesus kommer så mild og saktmodig, med all sin kjærlighet; han vil ikke slokke en rykende veke eller knuse et knekket siv (Matt 12:20), han er frelseren vår som vil hjelpe oss og være vår venn.

Og derfor synger vi av glede i dag: Hosianna, velsignet være ham som kommer i Herrens navn! Vi hyller ham og tar imot ham som frelserkongen vår.

Jeg kan huske fra da jeg var liten, at kong Olav kom på besøk til mitt hjemsted, kjørende i en slik flott, lang og svart limousin. Han satt der i baksetet og vinket til oss som stod oppstilt ved veien. Kanskje har noen av dere også vært med på å ta imot en konge, stått langs veien og viftet med norske flagg?

Men tenk nå hvis kongen i Norge kommer hit til Avaldsnes en dag, og vi står for å ta imot ham og vinke til ham. Og så kommer han kjørende, men ikke i den flotte svarte limousinen; nei, han sitter og vinker bak rattet i en gammel lyseblå Folkevogn fra 60-tallet, en liten "boble" (!) "Kan dette være kongen?" tenker vi da, " eller er det bare noen som har kledd seg ut som ham?" "Hva er dette for slags konge, som kommer på den måten?! "Tror han at det er en slik konge vi vil ha?!"

Og omtrent slik tenkte nok en del av jødene i Jerusalem, den dagen Jesus kom ridende inn i Jerusalem, på et esel han hadde fått låne, og ble hyllet som konge. Han så jo helt enkel og vanlig ut! Ingen flott purpurkappe eller rustning, som andre konger på den tiden kledde seg i, ingen flott krigshest, og ingen soldater med våpen hadde han med seg. Bare en flokk fiskere fra Galilea og andre helt vanlige folk. Han så ikke særlig kongelig ut, denne mannen.

Mange hadde ikke forstått at Messias skulle være en helt annerledes konge. "Mitt rike er ikke av denne verden," sa Jesus. Hans rike er ikke et ytre rike, men et åndelig rike, et nåderike. Han var kommet for å beseire den fiendtlige okkupasjonsmakten; ikke den mektige romerske keiseren og soldatene hans, men den åndelige fienden - syndens og djevelens makt, dødens rike, som hadde fått makten over hele menneskeslekten siden syndefallet. Han var kommet for å befri oss fra denne ulykkelige situasjonen vår. Og det kunne han ikke gjøre ved hjelp av sverd og spyd, pil og bue. Han gjorde det ved å leve et fullkomment hellig liv som vår stedfortreder, og ved å dø på et kors som et sonoffer for våre synder.

Jesus så så svak ut. Han så ut som den mest ynkelige kongen i hele verdenshistorien, da han ble hånet med tornekrone på hodet, purpurkappe over skuldrene, stav i hånden, og med skiltet på korset: "Jesus fra Nasaret, jødenes konge." Da han døde der på Golgata så det ut som tidenes største nederlag. Men i virkeligheten var det tidenes største seier; han beseiret dødens makt og dødens rike ved å smake døden i stedet for oss.

Napoleon Bonaparte, den mektige franske militærlederen og keiseren, sa en gang noe bra: "Alexander den Store, og Cæsar, og keiser Karl den Store, og jeg, Napoleon; vi grunnla store riker, mektige imperier. Men hva grunnla vi dem på? På våpenmakt og vold. Men Jesus Kristus grunnla sitt rike på kjærlighet." Det er godt sagt, og vi kunne legge til at hans rike er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med ham selv, Kristus Jesus, som hjørnestein, slik Paulus skriver i Efeserbrevet (2:20). Hans rike er et nåderike, og derfor bygger og regjerer han ved hjelp av nådens midler, med sitt kjærlighetsord som han har gitt oss gjennom apostlenes og profetenes vitnesbyrd i Bibelen; han bygger, styrer og regjerer sitt rike gjennom evangeliet i ord og sakrament.

Vi synger i en sang: "Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike. Dets herlighet er og så stor at det har ingen like." Men denne store herligheten er det bare troen som legger merke til, den er ikke noe ytre som kan ses med øynene. Det ser vel heller ganske smått og ubetydelig ut når kongen Jesus Kristus kommer og møter oss mennesker i nådens midler. I verdens øyne er bibelordet og sakramentene nokså små og svake ubetydelige ting, og nådemidlene møter derfor mye likegyldighet og forakt. "Det kan vel ikke være noe særlig å bruke tiden på, det finnes da viktigere ting å gjøre," synes mange.

Men det finnes ikke noe viktigere å bruke tid på enn nådemidlene, der Gud gir oss sin nåde, tilgivelse, fred og evig liv.

"Bibelen, den er jo bare menneskeord," er det mange som sier, "så vi kan ikke bry oss så mye om hva som står skrevet der." Men Bibelen er ikke bare menneskeord. Den er skrevet av mennesker, men er fra begynnelse til slutt inspirert, innåndet, av Gud Den Hellige Ånd. Slik at den er Guds ord. Gjennom den Hellige Skrift taler Herren Gud selv til oss.

"Dåpen, det er jo bare en seremoni, med helt vanlig vann?" Men dåpen er ikke bare noe vann: i dåpen er Guds ord forent med vannet, og der kommer Gud til et lite hjelpeløst menneske og gjør det til sitt barn, ved å rense vekk all synd og skyld, og føde det på nytt.

Nattverden ser i grunnen heller ikke så veldig imponerende ut. "Er ikke det bare noe brød og litt vin? Kan det være noe særlig å bry seg om?" Det er absolutt noe å bry seg om, for i nattverden kommer kongen Jesus til oss og blir oss så veldig nær; han forener seg med oss ved å gi oss sitt eget legeme og blod å spise og drikke. På den måten forsikrer han oss om at alle våre synder virkelig er oss tilgitt. "Gjør dette til minne om meg," sier han. Den som er likegyldig til nattverden, viser derfor egentlig likegyldighet mot Jesu vilje, og mot hans legeme og blod. Han kommer til oss i nattverden i dag, for å gi oss styrke til å stå imot alle angrep og flammende piler fra den vonde fienden. Den styrken trenger vi.

Adventstiden er en forberedelsestid der vi ser fram imot den store julefesten til minne om Jesu fødsel i Betlehem, da Gud kom til oss som et lite fattig menneskebarn. Denne tiden skal hjelpe til å gjøre julens innhold dypere for oss. Men advent handler også om at vi skal være forberedt på hans gjenkomst; han skal komme igjen på den siste dag. Og i dag på første søndag i advent feirer vi spesielt dette at han stadig kommer til oss gjennom nådens midler.

Mange mennesker, spesielt eldre, sitter ofte så alene og ensomme og tenker: "Bare noen ville komme!" "Skulle ønske noen ville komme!" Men Jesus vil komme til oss også i dette kirkeåret. Han er ikke lei av oss. Han vil alltid være nær oss og være vår venn.

Tenk å ha denne kongen til venn! Vi trenger ikke å avtale tid, ringe for å høre om han kan gi oss audiens en gang i neste uke. Vi får folde hendene våre og be til ham, til alle tider både dag og natt. Han vil alltid høre på oss, og vi vet at han vil oss bare det aller beste for tid og evighet. Han er Guds Sønn, som er gitt all makt i himmel og på jord. Alt som er vondt og vanskelig i livet vårt vil han vende til det beste for oss, og en dag - den kan komme fortere enn vi aner - vil han komme og ta oss ut av denne verden og hjem til seg, for at vi for alltid skal få være med ham og få oppleve evig glede og jubel. Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

(Av pastor Tor Jakob Welde)