"Når katten er ute, danser musene på bordet," er det et ordtak som lyder. Det betyr: Når den eller de vi føler står over oss, er borte, da kan vi gjøre som vi vil. Når mor og far ikke er hjemme, når læreren ikke er til stede, når sjefen er ute, kan vi gjøre som vi vil, tenker vi.

Hender det at vi tenker slik også når det gjelder vår Herre Jesus Kristus? Fordi han ikke er her, kan vi gjøre som vi vil? I denne lignelsen forberedte Jesus disiplene sine på at han snart skulle forlate dem. Han skulle ikke forlate dem fullstendig, for han sa også til dem: "Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende" (Matt 28,20). Han skulle nok være med dem, i sitt Ord og med sin Ånd, men han skulle ikke lenger være hos dem synlig. Han skulle dra opp til himmelen og sette seg ved Faderens høyre side for å regjere alle ting i himmel og på jord.

Disiplene skulle altså ikke se ham lenger med sitt blotte øye. De skulle ikke lenger gå sammen med ham. Han skulle ikke være der når de arbeidet, samtalte, spiste og eller gjorde alt det som hører livet til. På den måten var han som mannen i lignelsen som dro utenlands, og overlot alt han eide til tjenerne eller forvalterne.

Denne sannheten utfordrer oss. Vi har altfor lett for å tenke at siden Jesus ikke er her synlig iblant oss, mens vi lever og virker i arbeid og fritid, i hjem og familie og forsamling, så er han langt borte. Han er i alle fall så langt borte at han ikke er så veldig opptatt av hva vi gjør og hvordan vi bruker tiden vår her nede. Men dette er en farlig og alvorlig tanke! Derfor vil Jesus med denne lignelsen formane oss til å være trofaste forvaltere som venter på at Herren skal komme tilbake.

Han kan komme når som helst. Vi kjenner ikke dagen og timen for Jesu gjenkomst. Derfor vil vi våke og be. Men det betyr ikke at vi bare skal sitt stille med hendene i fanget og vente til han kommer. Nei, denne lignelsen lærer oss at vi skal være fullt opptatt med å forvalte det han har overlatt til oss. Vi skal være i trofast tjeneste for ham.

Denne lignelsen er både lov og evangelium. På den ene siden er den en påminnelse om at Jesus forventer trofasthet av oss i vårt forvalterskap. Og den er en advarsel om at han en gang kommer tilbake for å kreve oss til regnskap for forvalterskapet. Han vil ikke at vi skal være uforberedt når han kommer, derfor advarer han oss på forhånd slik som i denne lignelsen.

På den andre siden er lignelsen et rikt og trøsterikt løfte om at han skal komme igjen, og gi alle trofaste forvaltere sin lønn. Vår Herre Jesus har betrodd oss mange rike velsignelser. Alt det han har gitt oss, er egentlig hans. Fortsatt tilhører det ham, men han har villet bruke oss til forvaltere. Det han framfor alt forventer av oss i vårt forvalterskap, er trofasthet. Og det er det vi skal tale litt om i dag – et trofast forvalterskap.

Lignelsen Jesus forteller, handler om talenter. Når vi hører ordet talent tenker vi som oftest på et menneskes evner eller gaver. Lignelsen handler jo om penger, som vi ser. En talent var en mynt som tilsvarte ca. 6000 daglønner, eller 20 årslønner om vi regner 300 arbeidsdager pr. år. Men selv om det er penger Jesus taler konkret om i lignelsen, forstår vi at han egentlig taler om mye mer enn penger.

Vår Herre Jesus har utrustet hver og en av oss med mange forskjellige gaver og evner, eller talenter. Noen av oss har fått mye boklig intelligens og er flinke med ord, andre har fått mange praktiske evner og er flinke med ting, og andre igjen har fått mye sosial intelligens og er flinke med mennesker. Og noen av oss har kanskje fått litt av hver egenskap. Gavene er forskjellige, likesom i lignelsen hvor herren gav fem talenter til én av forvalterne, to talenter til den andre, og én talent til den tredje.

Noen av oss har fått mye å rutte med av jordisk gods, andre ikke fullt så mye. Også den tiden Gud har gitt oss å leve her på jorden, er forskjellig. Noen får leve 80 år, andre 60, og andre igjen 40 eller mindre. Kanskje har Gud bestemt at noen av oss bare skal leve en ganske liten tid. Men tiden er uansett en gave som Gud har gitt hver og en av oss å forvalte på beste måte.

Det fins ikke to mennesker som har eksakt like kombinasjoner av evner eller talenter. Gud gjorde oss ikke til kloner eller kopier av hverandre. Selv eneggede tvillinger har ulike gaver. Er ikke dette ganske fantastisk? Vår Herre Jesus kjenner hver og en av oss så godt at han har gitt oss nøyaktig det han vet at vi kan takle. Han har utrustet oss med nøyaktig de gaver som han ser at vi trenger til å tjene ham i hans rike.

Hvilke gaver har du fått av din Frelser? Vet du det? Har du noen gang tenkt over det? Kanskje du ikke helt vet hvordan du skal finne ut hvilke gaver du har fått. Be en god venn eller en av dine nærmeste i familien til å si hva de mener er dine gaver. Og still deg så dette spørsmålet: "Hvordan kan jeg bruke disse talentene for å tjene Jesus, min Frelser og Herre?"

For Jesus vil at vi skal bruke de gaver vi har fått. Vi skal være trofaste forvaltere av alle de talenter, all den tid og alle de jordiske midler han har velsignet oss så rikelig med. Han er vår nådige Herre, som har kjøpt oss fri fra trelldommen under synden og djevelen, til et liv i tjeneste for ham.

Det hender saktens at jeg ser meg rundt og betrakter andre kristne og undrer meg over at andre har fått så mange og store gaver. Noen ganger blir jeg litt misunnelig. Enkelte mennesker som jeg kjenner, er så mye mer engasjerende, kreative, morsomme, strukturerte osv. enn det jeg selv er. "Hvorfor kan ikke jeg være mer som dem?" tenker jeg. Hender det at du tenker slik? Hender det at du blir litt misunnelig på andre for at de har andre gaver – og kanskje bedre gaver, i dine øyne – enn de du har?

Som vi allerede har sagt, Jesus har gitt enhver av oss en unik kombinasjon av gaver og talenter som han vil vi skal bruke i hans tjeneste. Ikke én av oss har den samme kombinasjonen av talenter eller gaver.

Satan er flink til å bruke våre ulikheter til å gjøre oss misunnelige på hverandre. Han vet at om han får de kristne til å misunne hverandre og tenke kjøttslige tanker om hverandre, kan han hindre arbeidet i Guds rike. Snart får han oss til å bli så bekymret over de gavene vi ikke har og de evnene Jesus ikke har gitt oss at vi lar være å bruke de gavene vi har fått.

De tre forvalterne i lignelsen fikk tre forskjellige beløp som de skulle passe på for sin herre mens han var utenlands. En fikk fem talenter, en fikk to talenter og en fikk én talent. La oss først tale litt om de to som fikk fem og to talenter. Legg merke til hva den tjeneren som fikk to talenter gjorde. Satte han seg ned og ble fortvilet fordi han bare hadde fått to og ikke fem? Ble han misunnelig på han som hadde fått fem? Nei, han klaget ikke fordi han andre hadde fått mer enn ham selv. I stedet gikk han ut og satte pengene i omløp. Han forvaltet trofast det lille han hadde fått, og brydde seg ikke om hva han ikke hadde fått.

Som Jesu forvaltere vil også vi være trofaste i vårt forvalterskap. Det er jo vår Frelser Jesus Kristus, han som døde for oss på korset og som er vår nådige Herre, som ber oss om å være forvaltere. Fordi han ber oss om å være gode forvaltere, vil vi forsøke å være det. Og vi vil ikke bry oss om de gavene vi ikke har fått, men vi vil se på det vi selv har fått som et uttrykk for Guds store nåde og barmhjertighet. Gud hadde jo ikke behøvd gi oss noe som helst, men han har gitt oss så mye godt av sin mangfoldige nåde. Derfor setter vi våre gaver og våre talenter ut i omløp, dvs. vi bruker dem i trofast tjeneste for ham som har gitt dem til oss.

To av tjenerne i lignelsen kunne legge fram regnskap for sin herre og fortelle ham at de hadde fordoblet den pengesummen hver av dem var blitt betrodd. De hadde med andre ord hatt stor suksess i sitt forvalterskap. Alt deres strev og arbeid hadde gitt synlige resultater.

Men hva om disse tjenerne ikke hadde tjent så mye? Hva om han som fikk fem talenter, bare hadde tjent to ekstra? Hva om han var blitt forbigått av ham som bare fikk to talenter? Ville herren ha vært like blid og fornøyd med hans forvalterskap?

Legg merke til hva herren sier til begge tjenerne: "Det er bra, du gode og tro tjener. Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye." Herren roste tjenerne fordi de hadde vært trofaste. Han brydde seg ikke om hvor mye de hadde tjent. Han satte pris på deres trofasthet. De hadde vist seg å være pålitelige. De hadde arbeidet hardt med det han hadde gitt dem. For ham var det dette som betydde noe, ikke hvor mange synlige resultater arbeidet hadde gitt.

Slik er det også i Guds rike. Det er ikke alltid vi ser de synlige resultatene. Noen ganger ser vi dem, men andre ganger må vi kanskje vente lenge, ja, helt til den ytterste dagen før vi ser konkrete resultater av det arbeidet vi gjorde, da vi for eksempel sådde Guds ord i et lite barnesinn, eller forkynte evangeliet for noen som ikke viste tegn til å ta imot ordet i et troende hjerte. Jeg skal villig innrømme at disse ordene i denne lignelsen er veldig trøsterike for meg selv når jeg har lett for å tenke på de veldig sparsomme synlige fruktene som min gjerning i Ordets tjeneste synes å gi. Og jeg tror at det også er trøsterikt og oppløftende for alle dere som trofast jobber og strever på hver deres små misjonsmarker for å forsøke å rekke mennesker evangeliet og som kanskje sjelden eller aldri får et oppmuntrende eller takknemlig ord tilbake. Guds Ord sier: "Nå kreves det av forvaltere at de viser troskap" (1 Kor 4,2). Trofaste forvaltere – ikke nødvendigvis suksessrike – det er det Jesus vil finne når han kommer tilbake.

Hva så med den tredje forvalteren? Han manglet både styrke og tiltakslyst. Han manglet ikke talent, for det hadde herren gitt ham. Det nyttet ikke å unnskylde seg med at herren ikke hadde gitt ham noe. Men han var umotivert. Hans herre kalte ham "dårlig og lat". Han refset ham for at han ikke en gang gjorde et forsøk på å bruke talenten han hadde fått. I det minste kunne han i alle fall satt talenten i banken så herren hadde fått renter av innskuddet når han kom tilbake. Men i stedet gravde han den ene talenten ned i jorden.

Hva var det som var problemet til denne forvalteren? Hans store problem var at han ikke kjente sin herre. Han betraktet ham som en "hard mann" som forsøkte å presse sine tjenere til siste øre. Derfor ble han redd. Og en forvalter som er redd og lever i frykt for sin herre, er en dårlig forvalter. Frykten paralyserte ham.

Frykt for straff kan heller ikke motivere oss til å tjene Jesus i hans rike. "Frykten bærer straffen i seg, og i den som frykter, er ikke kjærligheten fullendt" (1 Joh 4,18). Den som tror at Gud er en "hard mann", en ukjærlig dommer og vred Herre, er ingen god forvalter i Guds rike.

Men vi kjenner vår Herre Jesus Kristus. Vi vet hvor glad han er i oss. Vi vet hvordan han døde for oss på korset for å lide og dø i vårt sted. Vi ser Guds store kjærlighet og nåde som lyser i hans egen Sønn. For Jesu skyld er vi Guds barn. Vi er ikke bare tjenere og forvaltere, men barn i huset. Jesus, vår Herre, er vår bror og venn. Derfor kan vi tjene ham i troskap. "Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut," skriver Johannes. "Vi elsker fordi han elsket oss først" (1 Joh 4,18.19). Fordi vi vet oss elsket av Gud, elsker vi ham igjen. Og om du tviler på om Gud elsker deg, så se på korset. Der henger Guds Sønn i stedet for deg. Han soner din skyld og straff, og åpner døren til Guds hjerte på vidt gap. Derfor kan vi være trofaste forvaltere fordi Gud ikke er en "hard mann", men vår nådige Far i himmelen.

Det er et bemerkelsesverdig paradoks i denne lignelsen at den forvalteren som hadde fått fem talenter og tjente fem til, han fikk til slutt den ene talenten som den utro forvalteren hadde fått. Han som var rik, ble enda rikere. Mens han som ikke var så rik, ble fratatt alt. Ja, her taler Jesus selvfølgelig om dommen på den ytterste dagen. Den som her i livet ikke har villet tro på Jesus og ta sin tilflukt til Guds nåde i Kristus, vil på den ytterste dagen stå naken og fattig tilbake. Mens den som i livet har trodd på sin Frelser og tjent ham trofast med sine gaver, han vil få en stor lønn.

Vi er allerede rike. For Jesu skyld eier vi en full og hel tilgivelse. Vi har fred med Gud. Vi har fri adgang til Guds trone i himmelen. Men på den dagen Jesus kommer igjen, skal alt det vi her i livet forbinder med rikdom, blekne fullstendig. Til de trofaste forvalterne sier herren: "Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!" Sammenlignet med det vi skal få, er det vi har her på jorden noe lite. Den rikdom og glede som vi skal få, er ubeskrivelig. Vi kan nok aldri fullt ut fatte den så lenge vi lever her på jorden. Men det skal bli noe helt annet og mye, mye større og herligere enn alt det vi mener med rikdom og glede her i livet. Dette skal bli vårt når han kommer. Og mens vi venter på den dagen, vil vi være trofaste forvaltere hvert på vårt sted av de gaver og talenter, den tid og de eiendeler Gud har gitt hver og en av oss. Må Gud gi oss kraft og nåde til å være trofaste i vårt forvalterskap! Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet