Fins det en ond åndsmakt? Fins det en djevel? Dagens moderne mennesker i vår vestlige kultur benekter at djevelen fins, og liberale teologer har avskaffet helvetet. All tale om djevel og helvetet er bare gammel overtro, sier man.

Men for den som vil se og være ærlig overfor det han ser, er det ikke så vanskelig å slå fast at det må finnes en ond åndsmakt. Vi trenger ikke sitt lenge framfor TV-en og se på nyhetssendingene, og vi blir overbevist. All den krig og nød og ondskap og elendighet som møter oss, burde være tilstrekkelig bevis for det ondes eksistens, ja, for den ondes eksistens.

I dagens evangelium møter vi denne onde åndsmakt i Satans skikkelse. Men vi møter også en annen åndsmakt, og det er en makt som Satan må gi tapt for. Det er en åndsmakt som binder Satan og gjør ham helt maktesløs. Denne makten møter vi i Jesus Kristus. Han har seiret over den onde. Overfor ham står den onde djevel fullstendig maktesløs.

Det er litt av en scene som utspiller seg i denne teksten. Guds Sønn går djevelen i møte. Det fullkomne lys og det fullstendige mørke, himmel og helvete, står ansikt til ansikt. Det er et møte uten like. For her står det om verdens evige skjebne, om frelse eller fortapelse, om liv eller død.

Det er ikke et tilfeldig møte, nei, det er nøye planlagt. Og det er ikke Satan som har planlagt det, men Gud selv: "Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen" (vers 1). Det var Gud som ville at dette skulle skje. Det var Gud som ville at Jesus skulle fristes av Satan og seire over ham.

Når Jesus føres ut i ødemarken for å fristes av djevelen, er dette et ledd i hans stedfortredende gjerning for oss mennesker. Alt det Jesus gjorde, gjorde han som vår stedfortreder. Det liv vi skulle ha levd, levde han. Fra han ble unnfanget i Marias morsliv til sin død, var han vår stedfortreder. Som vår stedfortreder led og døde han. Som vår stedfortreder oppfylte han Guds lov fullkomment. Som vår stedfortreder kjempet han mot Satan og beseiret han.

Det var vi som skulle ha stått djevelen imot. Det var vi som ikke skulle ha gitt etter for ham, men beseiret ham slik Jesus gjorde. Vi skulle ikke latt oss friste. Vi skulle ikke latt oss underkaste hans herrevelde. Vi skulle ikke ha gjort oss til slaver under ham. Men vi gjorde det. Den første Adam gjorde det da han ble fristet av Satan i Edens hage, og det har siden ikke funnes ett eneste menneske som har vært i stand til å stå imot ham.

Derfor måtte den andre Adam, Jesus Kristus, Guds egen Sønn, komme til jorden og kjempe den kampen vi skulle ha kjempet. Han måtte gjøre det for at vi ikke skulle fortsette å være slaver under Satan, og bli dømt til å tilbringe evigheten sammen med ham og hans engler.

I dagens evangelium ser vi at den aller første profetien om Jesus begynner å gå i oppfyllelse. Like etter at de første menneskene hadde gitt etter for djevelen og falt i synd, fikk de høre løftet om ham – denne kvinnens "sæd", som det ordrett står – som skulle komme og knuse slangens hode (1 Mos 3,15). Her i ødemarken begynner dette løftet å gå i oppfyllelse. "Det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg," skriver Johannes (1 Joh 3,8), og dette er det nå som begynner å skje. Og om djevelens gjerninger gjøres til intet, da er mennesket løst fra hans makt.

Dette visste Satan. Han visste at Jesus ved sin død på korset skulle rive menneskene ut av hans klamme grep. Og derfor forsøker han av all makt å få Jesus bort fra korset, bort fra lidelsen. Tre ganger forsøker han her i ørkenen. Men disse tre fristelsene vi hører om her, var ikke de eneste. Like til Jesus bøyde hodet og døde på korset, ble han fristet av djevelen. Og alltid hadde djevelen dette ene målet for øye, nemlig å få Jesus bort fra lidelsesveien, bort fra veien opp til korset.

Det var Satan som sto bak da Peter ville hindre Jesus i å dra opp til Jerusalem for å lide og dø. Vi husker hva Jesus sa til Peter da Peter ville forsøke å få Jesus til å la være å dra til Jerusalem. Jesus sa: "Bort fra meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil!" (Matt 16,23).

Og det var Satan som sto bak da folk som så ham henge på korset, spottet og hånte ham og sa: "Frels nå deg selv hvis du er Guds Sønn, og stig ned av korset… Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham" (Matt 27,40-42). Og røveren som hang ved siden av ham, sa: "Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!" (Luk 23,39).

Men Gud være lovet! Jesus lot seg ikke friste. Han lot seg ikke friste til å la være å gå lidelsesveien for oss. Han lot seg ikke friste til å stige ned fra korset for å hjelpe seg selv. For han visste at skulle han stige ned fra korset, ville han kanskje hjelpe seg selv, men han ville ikke hjelpe menneskene. Han ville ikke hjelpe de som hånet og spottet ham og som ikke ville tro på ham. Han ville ikke hjelpe syndere som du og jeg. Om han lot være å lide og dø, om han steg ned av korset for å frelse seg selv, om han ga etter for Satans fristelser, var det ute med oss.

"Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød." Dette var djevelens første forsøk på å friste Jesus. Jesus hadde nå fastet i 40 dager og 40 netter og var blitt sulten, står det. Selvfølgelig hadde han som gjorde vann til vin, og som mettet 5000 med fem brød og to fisker, også kunnet gjøre steinene til brød. Men han ville ikke underkaste seg djevelen og gjøre som han sa. Han ville ikke oppgi lidelsesveien. Og han svarte: "Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn."

Også den andre fristelsen hadde til hensikt å lede Jesus bort fra veien til Golgata og inn på en annen vei. Djevelen tok ham til den hellige by og stilte ham på det ytterste hjørne av tempelmuren og sa: "Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra. For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg; de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein." Se, hvor listig han er, den onde fienden! Han bruker Guds eget ord til å forsøke å forlede Jesus.

Ja, den onde er virkelig smart og listig. Det fortelles en legende om Martin Luther som en dag var dypt opptatt med studiene sine. Da banket det på døren, og en fremmed mann kom inn. Han var kledd i flotte klær og så ut som en prins. "Hvem er du?" spurte Martin. "Jeg er Kristus," svarte den fremmede. Han virket veldig tilforlatelig, og mange hadde sikkert latt seg lure. Men Martin Luther så granskende på ham, og la merke til at det var noe som manglet. "Hvor er naglemerkene i hendene?" spurte han. Mannens fine ytre og vennlige stemme var ikke nok bevis på at han var Kristus. Naglemerkene manglet. Merkene etter døden på korset manglet. Og dermed var det klart for Martin Luther at det var den onde selv som forsøkte å forføre ham.

Hadde Jesus gjort som djevelen ville friste ham til og kastet seg ned fra tempelmuren, ville han nok blitt mektig populær i Jerusalem. En begeistret folkemasse ville ha tatt imot ham som Messias og satt ham på Davids trone. De ville gjort ham til sin verdslige hersker som skulle opprette det messianske riket. Og på Langfredag ville det bare ha stått to kors på Golgata, to forbryterkors, men intet Frelserkors!

Det samme gjaldt den tredje fristelsen. Djevelen tok ham opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet, og sa: "Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg?" Det var sannelig ikke mye han ba Jesus om å gjøre. Et lite knefall, hva betydde vel det? Og hele den store, prektige verden skulle tilhøre tømmermannens sønn fra Nasaret. Ærlig talt, her var det vel ingen grunn til å nøle?

Men Jesus, vår bror og stedfortreder, falt bare ned for én eneste. "Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene," sa han. I det Jesus takket nei til alle verdens riker og all deres prakt, han som ikke en gang hadde noe han kunne hvile sitt hode på, og i stedet gikk som en fornedret og tornekronet konge uten land til henrettelsesstedet, vant han for oss det himmelske riket og den himmelske herlighet. Han gjorde oss til borgere av et rike og en herlighet som ikke var av denne verden.

Forstår vi hvor viktig det var at Jesus som vår stedfortreder kjempet mot Satan og vant? Forstår vi hvor viktig det var at Satan ikke fikk fristet ham til å gi opp lidelsesveien? Det gjaldt liv eller død, himmel eller helvete, for oss!

Jesus beseiret Satan. Han lot seg ikke friste. Han falt ikke for fristelsene en eneste gang. Bibelen taler også ofte om de kristnes kamp mot djevelen. Den taler om å stride troens gode strid. Og den sier: "For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet" (Ef 6,12). Alt det som vil friste oss til fall, kommer fra "ondskapens åndehær", den onde og hans engler. Og derfor formaner Bibelen oss: "Vær nøkterne og våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Stå ham imot, faste i troen!" (1 Pet 5,8-9). Her sammenlignes djevelen med en brølende løve. Men det er ikke alltid han er så lett å kjenne igjen. Andre ganger gjør han seg om til en lysets engel. Han ser så vakker og ufarlig ut som en engel.

Har du noen ganger lurt på hvordan du skal kunne avsløre djevelen? Tenker du at det fins særskilte ytre kjennetegn hos ham som gjør at det er lett å avsløre ham? Kanskje tenker du med en gang på djevletilbedere, satanister, som går i svarte klær, har svart, langt hår og stygge, sinte øyne, og virkelig ser ut som en små djevler. Eller du tenker kanskje på bilder av trollmenn fra misjonsmarkene. Har djevelen noen typiske ytre kjennetegn som gjør at det er lett å kjenne ham igjen? Nei, i Edens hage kom han til Adam og Eva i form av en listig slange. Til Jesus kom han en gang i Jesu egen gode venn og disippel, Peter. Og her i teksten vår hører vi ham til og med sitere Guds eget ord!

Ofte kan hans ord være slik som i Edens hage, tilsynelatende alvorlige og fornuftige spørsmål: "Har Gud virkelig sagt? Kan Gud virkelig mene det slik? Kan det virkelig være sant alt det som står i Bibelen?" Eller det kan være slik som her i ørkenen, fornuftige oppfordringer til å fjerne verdens nød ved å gjøre steiner om til brød: "Om Gud er allmektig, kan han vel få slutt all sult og nød i verden? Han jo bare gjøre steinene om til brød…"

Til oss kommer djevelen som oftest med ord. Det kan være ord som virker så overbevisende, så alvorlig ment, ja, mange ganger så fromme og riktige og fornuftige. Til og med bibelord kan han ta i sin munn – slik som her i teksten vår. Og han kan friste oss med ord som er talt av mennesker som står oss nær, mennesker som vi er glad i, som vi ser opp til, som vi respekterer, som vi synes om – slik som i tilfellet med Peter.

Og da er spørsmålet: Om vi skal kunne kjempe mot djevelen, slik Bibelen så alvorlig formaner oss å gjøre, hvordan skal jeg da kunne vite om det er djevelen som står bak eller ikke? Hvordan skal jeg kunne avsløre ham? Hvordan skal du som lekmann eller -kvinne kunne avsløre ham? Når Satan til og med kan ta Guds ord i sin munn, selv om det galt tolket og brukt i en gal sammenheng, ser vi likevel hvor vanskelig det ofte kan være å skille sannhet fra løgn, hvor vanskelig det mange ganger kan være å skjelne mellom det å sette sin lit til Gud og det å sette Gud på prøve. Hvordan skal vi da kunne avgjøre om det er Satan som står bak?

Både her i teksten og ellers i Bibelen finner vi tre viktige regler som kan hjelpe oss til å avsløre Satan:

1) På samme måte som djevelen av all makt forsøkte å få Jesus bort fra veien til korset, forsøker han av all makt å få oss bort fra Ordet om korset. Derfor: Alt det som fordunkler, forvrenger, forfalsker og forminsker Ordet om korset, evangeliet om Jesus, vår Frelser, er av djevelen, om det høres aldri så riktig og fromt ut.

2) På samme måte som djevelen ville friste Jesus til ikke å lide for vår skyld, frister han også oss til ikke å lide for Kristi skyld. Derfor: Alt det som vil få oss til å gi opp å være en Jesu etterfølger også i lidelsen, er av djevelen. Alt det som vil få oss til å forsøke å unngå motstand og problemer på grunn av vår kristne tro, alt det som vil forsøke å få oss til å unngå prøvelser og kors som Gud legger på oss, er av djevelen.

3) På samme måte som djevelen ville friste Jesus til å være ulydig mot Gud og hans vilje, vil han friste oss til å være ulydig mot Gud og hans vilje. Derfor: Alt det vi fristes til å gjøre mot Guds bud, er av djevelen. Og om det er aldri så fristende, fornuftig og fordelaktig for oss, er det likevel av djevelen – ja, selv om det til og med skulle være mulig å finne enkeltstående bibelord som begrunnelse.

Og her ligger hovedårsaken til at så mange faller i synd, ja, til og med faller fra den kristne troen. De kjenner ikke Guds ord, derfor har de ingenting å stille opp med når djevelen frister dem til fall. Kanskje har de ikke lest i Bibelen siden konfirmasjonstiden. De har sluttet å gå til gudstjenester og bibelstudier hvor de kunne bli utrustet med Guds ord. Kommer så djevelen med sine mange, listige fristelser – han kan for eksempel skjule seg bak ordene til en god venn, eller han kan forvirre og forføre tankene ved hjelp av falske profeter og røster i tiden – da er de ikke i stand til å møte ham slik Jesus møtte ham og si: "Det står skrevet!", for de vet ikke hva som står skrevet. De kjenner ikke Guds ord. De er vergeløse. De befinner seg midt i en åndskamp, kampen om deres egen sjel, men de har ingen våpen.

Den som tror på Jesus og kjemper med Jesus, den som vil bli frelst og være hos ham for evig, han må hele tiden vite at "mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn". En person uten Guds ord, er som en soldat uten våpen, forsvarsløs og hjelpeløs i kampen mot Satan.

Men det mennesket som flittig tar til seg Guds ord, faller ikke så lett. En slik person blir ikke så lett fristet. For Guds ord er en veldig kraft. Det har kraft i seg til å bevare oss fra fall og til å bevare oss i troen inntil enden.

Kjære venner, la oss aldri bli trette av å gå til denne kraftkilden og utruste oss til striden. I Ordet finner vi den næring og styrke som vi trenger i vår daglige kamp mot fristeren. Og Bibelen lover oss: "Guds fred som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus." Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet