PREKEN OVER MATT 5,1-12 - Allehelgens dag

I dag er det Allehelgens dag. Dette er en dag som den kristne kirke har feiret helt fra 300-tallet. Men hvem er disse helgenene som dagen er til minne om? Når vi hører ordet "helgen" tenker vi med en gang at dette må være noe katolsk. Er det egentlig en katolsk dag vi feirer når vi har Allehelgens dag? Og er det de kanoniserte helgenene i den katolske kirke vi tenker på? Nei, denne dagen har ingenting med katolske helgener å gjøre. I den lutherske kirken er helgener det samme som de troende. Det er de Paulus og Peter taler om i begynnelsen av brevene sine når de hilser alle de hellige, det vil si de troende, på hvert sted. Paulus skriver for eksempel i innledningen til 1 Korinterbrev at han "hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget ved Kristus Jesus, dere hellige som er kalt." (1 Kor 1,2).

Vi ser med andre ord at dette ikke har noe med katolske helgener å gjøre, spesielle utvalgte mennesker som etter sin død er blitt kanonisert av paven i Roma. Helgenene er de troende, ja, faktum er at de troende er de sanne helgenene, for de er blitt helliget, ikke av paven i Roma, men av Gud selv. De troende er hellige, ikke i seg selv, men for Kristi skyld. De "er helliget ved Kristus Jesus". Han har renset dem med sitt blod. Han har gjort dem hellige med sin uskyldige lidelse og død. Så om du tror på Jesus Kristus, din Frelser, da er også du hellig. Du tilhører de helliges samfunn. Du er kort og godt en helgen.

Det er også de troende Jesus taler om i saligprisningene som er dagens evangelium. De troende er ikke bare hellige, de er også "salige". Hva betyr dette at en kristen er "salig"? Noen har villet oversette det med "lykkelig". Men å være salig er ikke det samme som å være lykkelig eller å oppleve lykke. Lykke er noe som er avhengig av ytre omstendigheter. For å være lykkelig bør de ytre omstendighetene stemme. Vi kan gjerne si av og til at vi kjenner oss så lykkelige, og vi mener med det at vi har det godt. Ikke så og forstå at alt i livet vårt er fullkomment, men vi føler oss lykkelige og synes at det går godt for oss.

Men det å være salig har egentlig ikke noe med dette å gjøre. Et menneske kan være salig selv om det står dårlig til ytre sett. Å være salig er bare avhengig av en eneste ting, nemlig av Guds nåde. Den som vet om seg selv at han eier Guds nåde og tilgivelse, han er salig uansett hvordan han måtte ha det ellers i livet. Den som er salig, har gjort den glade erfaringen at for Kristi skyld har Gud tilgitt ham alle hans synder.

Og slik er det også med det å være hellig. En kristens hellighet består ikke i at han plutselig er blitt syndfri. En kristens hellighet består i at han ved troen er blitt tilregnet Kristi hellighet. Han har fått en hvit kappe som heter Kristi hellighet og rettferdighet, og som dekker over alle hans synder. En kristen er med andre ord salig og hellig, ikke på grunn av noe i ham selv, men ene og alene på grunn av Guds nåde. Den katolske kirke utnevner mennesker til helgener som har gjort seg fortjent til det på en eller annen måte. Nå er det på tale å utnevne den avdøde Mor Teresa til helgen. Og ganske sikkert gjorde hun mye godt for dem som hadde det vondt, men likevel er selv ikke en Mor Teresa salig og hellig i Guds øyne, uten at hun ved troen på Jesus har fått alle sine synder tildekket. Bare den som har fått sine synder tilgitt, er hellig og salig for Gud.

Men la oss vende oss til dagens evangelium og se hva Jesus her sier om det å være salig. Disse saligprisningene som innleder bergprekenen, viser at saligheten er en tilstand som ikke avhenger av det som vi vanligvis forbinder med det å ha det godt eller å være lykkelig. De taler ingenting om rikdom eller helse eller velvære. De taler ingenting om jordisk lykke. Derimot taler de om menneskets forhold til Gud, og de taler om de forhold som den troende lever under midt i sitt velsignede og "salige" forhold til Gud. La oss ta dem for oss, en for en, og se hvordan de beskriver dette forholdet.

"Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres"
Dette er den første saligprisningen, og her priser Jesus dem salige som er fattige i ånden. Hva betyr det, å være "fattig i ånden"? De fattige i ånden er de troende som vet at de ikke har noe å komme med til Gud. Det greske ordet for "fattig" som brukes her, betyr at de er så fattige at de må tigge. Det er altså ikke tale om en fattigdom hvor de nok har litt å rutte med, men mangler det meste. Her er det tale om en total fattigdom, en mangel på absolutt alt.

Sanne troende vet med seg selv at de i Guds øyne kommer til kort. De kjenner sin egen natur. De forstår at de bare er støv. De vet at de med alle sine gjerninger ikke fortjener en eneste liten bit av frelsen. De innser at i dem selv fins det ingen verdighet, ingenting som gjør at de fortjener Guds nåde. De er lut fattige. De er som den tolleren Jesus en gang fortalte om, han som sto nederst ved tempeldøren og slo seg for sitt bryst og sa: "Gud, vær meg synder nådig." "Du må være nådig mot meg, Gud, ellers er jeg fortapt, for i meg selv fins det ingenting. Du må gi meg alt. Jeg har bare synder å komme med."

Dette er de fattige i ånden. Den som altså sier til Gud: "Jeg er rik. Jeg har mange fine gjerninger som du bør lønne meg for. Jeg er ingen synder, i alle fall ingen grov synder. Jeg trenger egentlig ikke din nåde" – den som taler slik, er ikke fattig i ånden. Han er som fariseeren som sto langt framme i templet og minnet Gud om alle de gjerningene han hadde gjort og takket Gud fordi han ikke var som den der tolleren.

Jesus sier at de som er fattige i ånden, er salige. Over dem hviler Guds velsignelse og nåde. Og det at de vet at de er fattige, er heller ikke deres egen fortjeneste. Denne kunnskapen har de fått av Gud. Gud har avslørt deres fattigdom. Så nå bygger de ikke på egen rikdom, men tigger Gud om nåde. Og med glede tar de imot i troen alle de velsignelser og rikdommer Gud øser ut over dem. For Gud gir dem alle ting. Han holder ingenting tilbake. Han er ikke gjerrig, Gud, når han gir. Og hva gir han dem? Jo, han gir dem himmelriket i evig eie. Han gir dem syndenes forlatelse, evig liv og salighet. Han gir dem "rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd" (Rom 14,17). Snakk om rikdom! Hva er vel all verdens rikdom mot syndenes forlatelse, evig liv og salighet? Hva er vel alle jordens riker mot himmelriket? Derfor: "Salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres."

"Salige er de som sørger, for de skal trøstes"
Det neste kjennetegnet på de troende er at de sørger, sier Jesus. Men sa vi ikke nettopp at de troende var glade og frimodige, og at Gud gir dem "glede i den Hellige Ånd"? Sorg er vel ikke akkurat noe vi forbinder med det å være salig. Men likevel sier Jesus her at de som sørger, er salige. For det er slik med alle kristne at de hver dag erfarer syndens sørgelige resultater. Og det er ikke bare rundt omkring seg i sine omgivelser og i verden for øvrig at de ser all den elendighet som synden har ført med seg. De ser det også i sitt eget liv. De ser hvor ofte de har falt både i tanker, ord og gjerninger. De vet hvor skrøpelig og lite fullkomment deres eget liv er.

Når en kristen ser dette, blir han fylt med sorg. Og spesielt sorgfull blir han når han ser sitt eget liv i lys av korset, i lys av Jesu lidelser og smerter, i lys av hans pinefulle død.

Jesus sier at de som sørger, skal trøstes. Når de troende tas opp tilhimmelen, vil det ikke lenger finnes noen synd som kan være årsak til sorg hos dem. Da skal hver tåre tørkes av, og ingen synd skal finnes mer.

"Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden"
"Saktmodighet" er et gammelt ord som i vår nye oversettelse er oversatt med "tålsomhet". Et typisk kjennetegn på en kristen er at han stille og rolig legger alt i Guds hender og lar hans vilje skje. Han blir dermed ikke så lett sint og opprørt, selv om andre mennesker gjør ham noe vondt. De som er tålsomme eller saktmodige, tåler å lide vondt. De er ikke ute etter hevn, men er villig til å tilgi. De har lært av Jesus, hans om tålte både hån og spott, og som ba for dem som korsfestet ham: "Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør."

Slike mennesker blir ikke akkurat sett opp til i verden. I verden er det nemlig slik at vi skal ta igjen når noen fornærmer oss eller gjør oss vondt. Vi skal ikke tåle og tilgi, men ta igjen og hevne oss. Verdslige mennesker forakter slike som er milde og hensynsfulle, og i stedet tramper de hensynsløst over andre for å få det de ønsker og gir alltid igjen med samme mynt.

Men Jesus sier altså: "Salige er de tålsomme, for de skal arve jorden." De kristne vet at alt ligger i Herrens hender. De vet at hevnen hører Herren til.

Noen blir kanskje overrasket når Jesus sier at de troende skal arve jorden. Vi er vant til å tenke på at det er himmelen som er den arven vi har i vente. Da er det kanskje noen som tenker at Jesus taler om den nye jorden som han skal skape på den ytterste dagen og som vi leser om i Åpenbaringsbokens 21. kapittel. Men i Salme 37 hjelper David oss å forstå hva Jesus mener når han sier at en kristen også skal arve jorden, denne jorden. Der taler han om å legge alt i Guds hender og stole på ham. "Stol på Herren og gjør det gode, så skal du få bo i landet," sier han (Salme 37,3). "Legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn… Vær stille for Herren og vent på ham!" (vers 5 og 7). Går vi til vers 11 i denne salmen, ser vi hvor Jesus har hentet sine ord i bergprekenen fra: "Men de tålsomme skal arve landet og glede seg over lykke og fred." Og så sier salmisten om de troende i det 19. verset: "De blir ikke til skamme i onde tider, i hungerens dager blir de mette." Og i vers 25: "Aldri har jeg sett at en rettferdig mann var forlatt, eller at hans barn var på leting etter brød." Hva lærer vi av dette? De tålsomme er de som legger alt i Herrens hånd og stoler på ham. De skal ikke bli til skamme. Herren skal sørge for dem også her i livet. Salmisten sier ikke at de skal ha overflod, men han sier at de aldri skal lide nød.

"Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes"
Hunger og tørst er uttrykk for et inderlig ønske om noe som en selv mangler. Den troende vet at når det gjelder rettferdighet, dvs. den rettferdighet som holder mål for Gud, mangler han denne helt og holdent. Han vet at Bibelen taler sant når den sier: "Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste" (Rom 3,10). Derfor hungrer og tørster han etter rettferdighet. Han har ingen rettferdighet selv.

"Salige er de, for de skal mettes," sier Jesus. Ja, de troende som i seg selv mangler all rettferdighet, blir tilregnet en annens rettferdighet. Jesus, han som de tror på, kom nemlig til jorden og oppfylte all rettferdighet. Bibelen sier at han var uten synd. Han holdt loven fullkomment. Han levde et hellig liv, og han gjorde opp for alle våre synder med sitt blod. Dermed skaffet han til veie for oss en rettferdighet som Gud aksepterte. Denne rettferdigheten, Kristi rettferdighet, tilregnes alle troende. Vi kaller den for troens rettferdighet, fordi det er en rettferdighet vi får, ikke ved å gjøre lovens gjerninger, men bare ved troen. Dette skriver Paulus mye om i sine brever, og han sier ett sted i Galaterbrevet: "Men vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus" (Gal 2,16).

Den troende er altså hellig og ren i Guds øyne til tross for de mange synder han har begått. For han er ikledd Kristi rettferdighet. Og denne rettferdigheten hungrer og tørster han etter. Han vet at han ikke kan leve uten den. Likesom kroppen ikke kan leve uten vann og mat, kan ikke en kristen leve uten Kristi rettferdighet.

"Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet"
Et viktig kjennetegn på en kristen er barmhjertighet. Ifølge Bibelen kan bare den vise sann barmhjertighet som selv har fått erfare barmhjertighet. De troende vet om en barmhjertighet som overgår all forstand, nemlig Guds barmhjertighet til synderen. Gud er en gud som elsker synderen. Han har barmhjertighet og medlidenhet med dem som har falt. Ja, Bibelen sier at Gud elsker sine egne fiender.

Vi forstår godt at det går an å elske og ha medlidenhet med ens egne venner. Det er ikke så vanskelig. Men Gud elsket dem som gjorde opprør mot ham, dem som frekt og freidig brøt hans hellige vilje. Han elsket sine fiender. En slik barmhjertighet er det tale om her, en barmhjertighet som strekker seg like ut til dem som er våre motstandere og fiender. Vi var Guds fiender. Likevel var han barmhjertig mot oss. Ja, han hadde en slik medlidenhet med oss at han sendte sin egen kjære Sønn til oss for at han skulle frelse oss fra alle våre synder. Så skylder også vi å vise barmhjertighet mot andre, til og med mot våre egne fiender.

"Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud"
Når Jesus taler om hjertets renhet, tanker han på det motsatte av hykleri, løgn og bedrag. En hykler har ikke et rent hjerte, men et falskt hjerte. Han sier én sak med sin munn, og noe helt annet med sitt hjerte. Han bekjenner Guds ord med munnen, men tror ikke på det i sitt hjerte. Han bekjenner Guds ord med munnen, men tror ikke på det i sitt hjerte. Et framtredende kjennetegn hos de troende er altså at hjertet og munnen stemmer overens. Det de bekjenner med munnen, tror de også i sitt hjerte. De hykler ikke.

Jesus sier at "de skal se Gud". Ja, nå vandrer vi i tro. Nå ser vi ikke. Her på jorden kan vi ikke fullt ut gripe Gud og forstå hans ord. Men når vi en gang skal bli tatt opp herfra, skal vi se ham "ansikt til ansikt". "Nå ser vi som i et speil, i en gåte," skriver Paulus, "da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut" (1 Kor 13,12). Da skal det som vi her i livet hadde satt vårt håp til, bli åpenbart for oss. Da skal vi se klart.

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn"
Et annet viktig kjennetegn hos de troende er at de er fredsommelige. De er ikke ute etter å skape ufred, trette og strid. Tvert imot, så snart det oppstår ufred, enten det er i hjemmet, i samfunnet eller i den kristne forsamlingen, forsøker de å avverge ufreden. Guds gjerning var å opprette fred med mennesket. "Fred på jorden," sang englene (Luk 2,14). Hans gjerning var å ta bort fiendskapet mellom ham og dem. Derfor sendte han sin Sønn som profeten kaller Fredsfyrsten (Jes 9,6).

Kristus opprettet freden på den måten at han tok bort det som var årsaken til ufreden, nemlig synden. Årsaken til ufreden mellom Gud og menneskene var synden, og denne tok Jesus Kristus bort ved å sone straffen for den. Det er også synden som er årsaken til ufred mellom oss mennesker. Derfor formaner Bibelen de troende: "Legg vinn på å leve i fred med hverandre!" (Hebr 12,14). "Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere" (Rom 12,18).

"Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere og snakker vondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere."
Det siste kjennetegnet ved en kristen som Jesus taler om, er at de blir forfulgt. Disse forfølgelsene kan være av forskjellig art. Jesus sier et annet sted til disiplene at de skal bli hatet av verden. Å bli forfulgt og hatet av mennesker er ingen lykkelig situasjon. Derfor forstår vi at å være salig ikke kan være det samme som å være lykkelig. Menneskets hat kan vise seg på mange forskjellige måter. Som oftest er bare slik at mennesker ikke vil ha noe med oss å gjøre. De unngår oss. De ekskluderer oss fra fellesskapet. De ser helst at vi ikke er til stede. De prøver å skade oss ved å baktale oss og lyve om oss. De gjør narr av oss, ler av oss, rister på hodet og håner oss. Eller de kan gå enda mer drastisk til verks mot de troende. De kan sette dem i fengsel, torturere dem, ta livet av dem.

Nå minner Jesus alle de troende om at alt dette hender for hans skyld. Det er for hans skyld de forfølger oss, og derfor er vi salige. Vi er salige når vi lider dette for ham, fordi dette beviser at vi tilhører ham. Peter skriver: "Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet. Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld; for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere" (1 Pet 4,13-14).

Derfor sier også Jesus at vi skal glede og fryde oss når dette skjer. Mennesker kan bare hate oss, håne og spotte oss fordi vi tilhører Jesus. Vi har en stor lønn som venter oss i himmelen. Dette er ikke en lønn som vi har fortjent, men det er en nådelønn. Når Skriften taler om at de troende skal få det evige livet, den himmelske herligheten som lønn, er det alltid nådelønn. Det evige livet og herligheten hos Gud er det Kristus som har betalt for ved sitt blod, og vi får det av bare nåde. Denne lønn har alle troende i vente, og det skal være vår trøst og vårt håp når vi lider trengsler og motgang av forskjellig slag her i verden.

Slik beskriver altså Jesus de troende. I disse saligprisningene har han vist oss hva som kjennetegner en kristen. For verden er det et latterlig og ynkelig bilde Jesus gir oss av en kristen. Men av sin himmelske Far får alle kristne en stor og rik trøst.

Du som tror på Jesus Kristus som din Frelser fra synden, er hellig og salig, ikke i deg selv, men fordi du har fått Kristi hellighet og salighet tilregnet ved troen. Og om du ikke alltid synes at du ser så mye av disse kjennetegnene hos deg selv, skal du vite at det ikke er på grunn av disse kjennetegnene at du er en kristen og kan ha et håp om evig liv. Nei, håpet har en mye fastere og sikrere grunnvoll enn noe i oss selv. Vårt håp grunner bare på Jesus og hans fullbrakte verk på korset. Det kan vi trøste oss med hver dag i det vi ser fram mot den lønn vi skal få sammen med alle helgenene av bare nåde i himmelen hos Gud. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet