Tenk deg at du skulle i audiens hos kongen på slottet i Oslo. Hvordan ville du kle deg? Finere enn vanlig, går jeg ut i fra. Kanskje du virkelig ville ta på deg finstasen. Helt sikkert ville du ikke stille i vanlige hverdagsklær, med slitt dongeribukse og falmet t-skjorte. Noen ganger når vi blir invitert til et flott selskap, en bryllupsfest eller lignende, står det skrevet i invitasjonen hvilke klær vi bør stille i, for eksempel "kjole og hvitt" eller "smoking". Vi snakker om å være "kledd for anledningen", dvs. ha på oss klær som passer til anledningen.

Om du vil tre fram for Gud og være sammen med ham, må du også være "kledd for anledningen". Da er det også en spesiell "klesdrakt" som gjelder. Uten den, har vi ingenting i Guds fellesskap å gjøre. Denne spesielle "klesdrakten" som alle må ha om de vil tre fram for Gud og være sammen med ham, heter "den fullkomne rettferdigheten", eller som det står i dagens evangelium, den rettferdighet som langt overgår de skriftlærdes og fariseernes. Uten at vi er kledd i denne fullkomne hvite og rene drakten, kan vi ikke tre fram for Gud.

KLEDD FOR ANLEDNINGEN
1. Ikke med vår egen fillete, ufullkomne rettferdighet,
2. men med Kristi rene, fullkomne rettferdighet.

1. Kledd for anledningen – ikke med vår egen ufullkomne rettferdighet
Slik vi mennesker er av naturen, er vi ikke i stand til å tre fram for Guds åsyn. Gud er hellig, og tåler ikke synd. Vi er av naturen syndere. Vi er født i synd. David sier i den 51. salmen: "Jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv." "Alle har syndet," sier Bibelen, "og har ingen del i Guds herlighet" (Rom 3,23).

Det er altså klart ifølge Bibelen at slik vi mennesker er av naturen, kan vi ikke tre fram for den hellige Guds åsyn. Om vi vil ha fellesskap med Gud, om vi vil komme inn i himmelriket, må vi bli rettferdige. Slik vi er av naturen, tvers gjennom syndere og med en ond lyst i hjertet, kan vi ikke komme inn i Guds rike. Vi må bli rettferdige, fullkomment rene og rettferdige.

Denne rettferdigheten som vi så absolutt trenger om vi vil bestå for Gud, kan vi ikke selv skaffe til veie. Den rettferdigheten vi kan skaffe til veie, kan ikke føre oss inn i himmelriket. Vår rettferdighet holder nemlig ikke mål. Om vi sammenligner oss med Guds lov og med Guds hellighet, kommer vi til kort.

Nå er det ikke alltid at vi sammenligner oss med Guds lov. Vi synes det er mye enklere å sammenligne oss med andre mennesker. Vi sier som så: "Jeg er ikke verre enn andre mennesker. Også de andre er syndere. Ja, det er mange som er mye verre enn meg og som har begått mye grovere synder enn meg." Eller som fariseerne i templet sa til Gud: "Jeg er ikke som andre mennesker, som snyter, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der." Når vi altså vil se om vår egen rettferdighet holder mål, sammenligner vi oss selv med andre menneskers mangel på rettferdighet. Vi ser med andre ord i feil speil.

På tivoli fins det ofte et speilhus. Det er en sånt morohus der det fins en mengde forskjellige speil som vi kan se oss i. Ser vi oss i ett speil, ser vi små og runde ut. Ser vi oss i et annet speil, ser vi lange og tynne ut. Og i noen speil blir kroppen vår helt fordreid. Ingen av speilene i disse speilhusene gjengir oss slik vi egentlig er. De gir et feilaktig bilde av oss selv.

Slik er det også dersom vi speiler oss i andre mennesker. Vi får et galt bilde av oss selv. For å avgjøre om vår egen rettferdighet og vårt eget liv holder mål, sammenligner vi oss med andre, og synes vi at vi er bedre enn andre, er vi fornøyd. Men vi må se i det eneste speilet som virkelig viser hvordan vi er, nemlig Guds hellige lov. Det nytter ikke å se i speil som ikke viser oss hvordan vi egentlig er. De gir oss bare et galt bilde av oss selv.

I dagens evangelium hørte vi Jesus si: "Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket." Om vi vil komme inn i himmelriket, må vår rettferdighet vær en helt annen og mye høyere enn fariseernes og de skriftlærdes, sier Jesus.

Nå er det jo ingen hvem som helst Jesus trekker fram her. Fariseerne var de fineste og frommeste av alle mennesker på Jesu tid. De levde et prektig og fint liv på alle måter. Og dette var ikke galt. For slik vil jo Gud at vi skal leve. Han sier: Du skal ikke drepe; du skal ikke bryte ekteskapet; du skal ikke stjele; du skal ikke lyve; osv. Ingenting av dette gjorde fariseerne.

Men hva var da galt med deres rettferdighet, når selv ikke den var god nok til å komme inn i himmelriket med? Hva må til dersom det ikke er nok å leve et fint og godt liv? Hva er det som mangler hos oss dersom det ikke er nok at vi gjøre så godt vi kan og virkelig forsøker å holde fred med alle og være snille og gode mot alle mennesker?

Det som var typisk for fariseerne og mange med dem, er at de stoler på sin ytre oppfyllelse av loven. De stoler på at deres fine liv er godt nok. De tenker som så at siden de er så mye bedre enn andre, holder nok deres liv mål for Gud. Deres egen rettferdighet er god nok. Fariseerne mente virkelig i fullt alvor at de hadde holdt loven fullkomment, og at den dermed ikke kunne anklage dem.

Men fariseernes rettferdighet var ikke god nok. For Gud vil ikke bare ha ytre gjerninger som ser fine ut for mennesker. Gud vil ha et nytt, rent hjerte. Den fariseiske rettferdighet besto i en ytre lovoppfyllelse. Den besto i å ikke drepe, ikke bryte ekteskapet, ikke stjele osv. Men med en slik rettferdighet kom de aldri inn i himmelriket. For deres hjerte var full av synd, full av urenhet og ond lyst. "Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere!" sier Jesus. "Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet. Slik er det også med dere: I det ytre, det som folk ser, er dere rettskafne, men i det indre er dere fulle av hykleri og urett" (Matt 23,27-28).

Fariseernes rettferdighet er ingenting annet enn vår gamle Adams rettferdighet. Vi vil gjerne smykke oss av våre gjerninger. Vi vil se fromme og fine ut utenpå. Men vår gamle natur er full av synd, full av urene og onde tanker. En slik rettferdighet duger ikke for Gud. "Det som er født av kjøtt, er kjøtt," sier Jesus. Og uten at dette gamle kjøttet blir født på ny, kan det ikke komme inn i Guds rike (Joh 3,3ff). Et nytt, rent hjerte må bli skapt.

All menneskelig rettferdighet, uansett hvor fin og prektig den ser ut, kan ikke føre oss inn i himmelriket, fordi den er det gamle menneskets rettferdighet. Gud krever en fullkommen rettferdighet. Han krever et fullkomment rent hjerte, fri for all ond lyst, alle onde tanker, alt hat og begjær, all hevngjerrighet og stridslyst. En slik rettferdighet består ikke bare i det at hånden ikke dreper, men at hjertet er fri for vrede og hat. Den består ikke bare i at vi ikke bryter ekteskapet i handling, dvs. skiller oss fra vår ektefelle eller er utro i ekteskapet, men den består i at hjertet er fri for all ond lyst og begjær. Slik er det også med alle de andre budene. Loven vil ikke bare ha gjerninger, men et rent hjerte som helt og fullt retter seg etter Guds ord og vilje.

Om vi ikke har en slik rettferdighet, kommer vi aldri inn i himmelriket, sier Jesus. Og han viser videre i Bergprekenen, som dagens evangelium er hentet fra, at den menneskelige rettferdigheten ikke holder mål for Guds lov. Ved forskjellige eksempler viser han at Gud krever mer enn bare en ytre lovoppfyllelse, at han krever et rent hjerte. Han begynner med å henvise til det femte budet, kanskje fordi det var nettopp dette budet fariseerne framfor alt mente at de hadde holdt. Og det samme gjelder vel oss. Ingen av oss føler vel at vi har brutt det femte budet: "Du skal ikke slå i hjel" eller…? Jesus sier: "Dere har hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke slå i hjel, og den som gjør det, skal komme for domstolen."

"Dere har hørt det er sagt," sier han til disiplene. Dere har hørt det er sagt, nemlig av de skriftlærde. Slik har dere lært og hørt det sagt av dem som sitter på Mose stol. Merk dere at Jesus vender seg ikke mot selve Moseloven. Jesus vil ikke komme med en ny og bedre lov enn den Gud allerede har gitt gjennom Moses. Han er ingen ny lovgiver. Han retter seg ikke mot Moses, men mot de skriftlærde. De utla ikke loven riktig. De fordunklet loven og forflatet den. De gjorde den mulig å holde. I Bergprekenen underviser Jesus om lovens åndelige betydning. Den samme utleggelse av loven finner vi også hos Moses og profetene.

Hva lærte så de skriftlærde om det femte budet? De lærte at den som ikke har slått noe menneske i hjel, han har holdt det femte budet. Den som ikke er en morder, har holdt det femte budet. Men er ikke dette riktig? Nei, for Jesus sier: "Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild." Dette er noe helt annet, ikke sant? Det er altså ikke nok bare å la være å drepe om vi vil holde det femte budet. Ifølge Jesus bryter vi det femte budet også om vi blir sint på vår neste og slenger stygge ord etter ham. Å kalle en annen person for en "dumrian", betyr at vi ser ned på ham. Vi betrakter ham som mindreverdig. Å kalle et menneske for "din ugudelige narr", betyr at vi rakker ned på vedkommendes gudsforhold og feller en dom om hans tro.

Synden har alltid sitt opphav i hjerte. Vreden og hatet er opphavet til all synd, til mord, til hor, til tyveri osv. Om vi altså hater vår neste i vårt hjerte, har vi brutt det femte budet. Johannes skriver i sitt første brev: "Den som hater sin bror, er en morder; og dere vet at det ingen morder har evig liv i seg" (1 Joh 3,15).

2. Kledd for anledningen – med Kristi fullkomne rettferdighet
Så består altså den rettferdighet som duger for Gud, i en fullkommen oppfyllelse av loven, i et fullkomment rent hjerte. Bare med denne rettferdigheten kan vi komme inn i himmelriket. Bare med en slik "klesdrakt", er vi "kledd for anledningen".

Men hvem kan da komme inn i himmelriket? Hvem kan da bli frelst? Gud krever jo det umulige av oss. Han krever noe vi overhodet ikke kan klare.

I Rom 8,3 skriver Paulus noe veldig viktig: "Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud. For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse og holdt dom over syndene i vår natur." Dette er evangeliet, det utrolige evangeliet! Det Gud krevde av oss, det gjorde han selv. Han sendte sin egen Sønn til jorden for at han skulle oppfylle all rettferdighet. Slik skulle han skaffe til veie en fullkommen rettferdighet for oss. Dette gjorde Jesus Kristus ved at han selv levde et fullkomment og syndfritt liv, og han gjorde det ved at han uskyldig led straffen for våre synder. Han ble født under loven, for å kjøpe fri oss som sto under loven (Gal 4,5). Han sonet alle våre overtredelser, og hele vår straff ble lagt på ham. Alle bud holdt han. Hele Guds hellige vilje oppfylte han, i tanker, ord og gjerninger. Og alt dette gjorde han bare for oss, for vår skyld, som vår stedfortreder.

Så ligger det altså en fullkommen rettferdighet klar for oss, en rettferdighet som "langt overgår fariseernes og de skriftlærdes", en rettferdighet som helt og fullt overensstemmer med Guds krav. Denne rettferdigheten er Kristi rettferdighet.

Men hvordan får vi denne rettferdigheten? Hvordan blir den vår eiendom? Denne rettferdighet har Gud plassert et særskilt sted, nemlig i evangeliet i Ord og sakramenter. I nådemidlene finner vi den rettferdighet som gjelder for Gud. Ved disse midlene rekker han oss av bare nåde, fritt og for intet, uten å stille krav og betingelser, Kristi fullkomne rettferdighet. Og evangeliet er så fantastisk og kraftig at det selv virker at vi tar imot denne rettferdighet. Evangeliet skaper selv troen i oss. Det er en Guds kraft til frelse (Rom 1,16). Ved troen på evangeliet blir Kristi rettferdighet vår egen. "Annerledes er det med den som ikke har gjerninger," skriver Paulus, "men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig. Han får rettferdigheten tilregnet ved sin tro" (Rom 4,5). Ved troen tilregner Gud oss Kristi fullkomne rettferdighet og gjør oss til sine egne barn og arvinger til himmelriket.

Men når vi nå er blitt tilregnet en annens fullkomne rettferdighet, trenger vi vel ikke lenger holde Guds lov? For å bli rettferdig for Gud, trenger vi det ikke. Kristi rettferdighet alene er vår rettferdighet for Gud. Men likevel lever ikke lenger en kristen som han selv vil. Han lar seg ikke lenger drive av sin gamle natur. Nåden har gjort ham til et nytt menneske som ikke vil gjøre det onde, men som ønsker å gjøre det Gud vil. "Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov," skriver Paulus (Rom 7,22). Som kristne sier vi ja til Guds lov. Vi ønsker å leve slik han vil. Vi har ikke lyst til å gjøre ham eller hverandre noe vondt.

Nå er det ikke alltid at vi får til å leve slik vi ønsker. Også en kristens nye liv er på ingen måte fullkomment. Men nettopp fordi det nye livet flyter ut av troen på Jesus, nettopp fordi det er en frukt av troen, behager det Gud for Kristi skyld. Kristi rettferdighet gjør vår skrøpelige rettferdighet velbehagelig for Gud. En kristen er på samme tid synder og rettferdig. Han er synder på grunn av sin gamle natur, men han er rettferdig fordi han er ikledd Kristi rettferdighet som er tilregnet ham av bare nåde gjennom troen.

Så vet vi hvilken rettferdighet det er som langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, nemlig Kristi fullkomne rettferdighet. Bare den som ved troen på Jesus er ikledd denne rettferdigheten kan tre fram for Gud og få være med i hans fellesskap i himmelen. Bare han er kledd for den største av alle anledninger, nemlig Guds bryllupsfest i himmelen. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet