I alle mellommenneskelige forhold er det viktig med god kommunikasjon. Dette gjelder for eksempel i samfunnet mellom partene i arbeidslivet og mellom kolleger på arbeidsplassen. Det gjelder innenfor politikken mellom politikere og samfunnsledere. Det gjelder innenfor den kristne menigheten mellom prestene og de kirkelige lederne, og det gjelder mellom hvert enkelt medlem i menighetene. Og så det gjelder det ikke minst innenfor familien mellom foreldre og barn, mellom ektefellene og mellom søsken. I alle menneskelige relasjoner er det viktig med god kommunikasjon. Mange problemer oppstår som følge av dårlig eller manglende kommunikasjon. Folk snakker ikke sammen, eller de snakker forbi hverandre. De misforstår hverandre og feiltolker hverandre. De dømmer hverandres motiver. De vil ikke høre på hverandre og er dårlige lyttere.

Vi kaller denne søndagen for bønnesøndagen fordi det er bønn som er søndagens tema. Bønn er nettopp et eksempel på god kommunikasjon. Bønn er når et Guds barn samtaler med sin himmelske Far. Bønn springer ut av tro og tillit. Når vi ber til vår Far i himmelen, ber vi fordi vi tror at han vil høre oss og kan hjelpe oss. Vi ber fordi vi vet at han er glad i oss. Og vi vet at Gud er glad i oss fordi han sendte sin enbårne Sønn til oss for å ta bort alt det som skilte mellom Gud og oss, nemlig våre synder.

En helt nødvendig forutsetning for at det skal være en god kommunikasjon mellom to parter, er at det ikke fins noe som hindrer kommunikasjonen, noe som står i veien og medfører at kommunikasjonen ikke fungerer. Det som framfor alt hindrer god kommunikasjon mellom mennesker, er når partene har såret hverandre, når de har gjort vondt mot hverandre eller sagt stygge ting til hverandre. Da er følelsene blitt såret, og kommunikasjonen blir dårlig, ja, kanskje helt fraværende.

Mellom Gud og oss var det mye som hindret den gode kommunikasjonen. Men alle hindringer er fjernet. Det som sto i veien og kunne gjøre kommunikasjonen mellom Gud og oss vanskelig, ja, helt umulig, er tatt bort. Profeten Jesaja sier tydelig hva det var som skilte mellom oss og Gud: "Det er deres misgjerninger som skiller mellom dere og deres Gud. Deres synder skjuler hans ansikt, så han ikke hører dere" (Jes 59,2). Alt dette som skilte har Jesus tatt bort da han døde for alle våre synder på korset. For Jesu skyld har Gud gjort oss til sine elskede barn. Skillemuren mellom oss og Gud er revet ned. Og den gode kommunikasjonen mellom oss og Gud er gjenopprettet. I Jesu navn og for Jesu skyld har vi fri adgang til Guds trone og kan fritt legge fram for ham alle ting. Vi kan samtale fritt og åpent med ham, for han er glad i oss og vil oss bare vel. En kristen bønn består derfor i denne gode kommunikasjonen som fins mellom oss og Gud for Jesu skyld.

I Bergprekenen som dagens tekst er hentet fra, lærer Jesus oss mye om bønn. Det er jo i Bergprekenen vi finner Fadervår. I Fadervår lærer Jesus oss hva vi skal be om. Men i dagens tekst lærer han oss ikke så mye om hva som skal være innholdet i våre bønner, men han lærer oss hvordan vi skal be. Han lærer oss litt om hemmeligheten med den gode kommunikasjonen mellom oss og Gud, og han kommer inn på et par viktige saker som kan hindre en slik kommunikasjon.

1.

Jesus sier: "Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk… Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør, og be til din Far som er i det skjulte." Det hender noen ganger at vi tror at det er det som skjer i det offentlige rom, det som alle kan se og vet om, det som blir utbasunert i media, det som "Se og Hør" skriver om, som er det viktigste og mest betydningsfulle av alt det som hender i vårt land. Det som ingen ser, det som ingen bryr seg om, det som TV og aviser ikke bryr seg med å opplyse om, er ikke så viktig, ja, kanskje rent av uviktig.

Jesus har en helt annen holdning til dette. Det som er viktig, er det som skjer i det skjulte. Dette gjelder ikke minst når det gjelder bønnen. Den bønnen som skjer i det skjulte er den viktige. Den kommunikasjonen som skjer mellom oss og Gud i vårt lønnkammer, er den beste.

Vi skal ikke være som "hyklerne", sier Jesus. Det greske ordet for "hykler", kan også bety "skuespiller". En "hykler" er en som later som han er en annen enn den han egentlig er. Han spiller en rolle som egentlig ikke er ham selv. De religiøse "skuespillerne" eller "hyklerne" Jesus først og fremst hadde i tankene, var fariseerne og de skriftlærde (Matt 5,20). Disse tok på seg en maske som gjorde at de framsto som dypt religiøse mennesker. De elsket å stå i synagogene og på byens gatehjørner, det vil si på slike steder det befant seg mange mennesker, mens de ba lange bønner.

Jesus tar masken deres av dem. Han avslører de falske motivene deres. Han sier: "De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk." Det var motivet! De ville vise seg for mennesker. De ba ikke for å samtale med Gud. Deres mange og lange bønner var ikke kommunikasjon med Gud. De ba ikke for å brette ut sine hjerter for Gud og legge fram for ham alle sine bekymringer og takke ham for alle de store velgjerningene han hadde gjort mot dem. Bønnene deres var et show. De ba for å vise seg for folk.

Men Jesus avslørte dem og sa at alle bønnene deres var nytteløse. Han sa: "Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn." Hva var det de var ute etter når de ba? Ære og berømmelse fra mennesker. Vel, det var nøyaktig det de fikk. Det var sikkert mange som ble imponert over hvor fromme de var som kunne be så fine bønner og så opp til dem for deres fromhet. Men menneskers ære og berømmelse var alt de fikk. Bønnene deres steg ikke opp til Gud, for de ba ikke til ham i tro. De ba ikke i Jesu navn, dvs. i troen på Jesus og hans frelse.

I stedet for å be for å vise oss for folk, skal vi gjøre det motsatte. Jesus sier: "Når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg." Vi taler om å gå inn i lønnkammeret. Og det er det Jesus vil at vi skal gjøre når vi ber. Det er egentlig ingen grunn til at vi skal be slik at andre hører det, for bønnen er en jo en samtale mellom Gud og oss. Vi ber til Gud som er i det skjulte, som ikke kan ses. Gud er ikke bare i kirken. Han er ikke bare til stede når vi har offentlige gudstjenester. Noen tror kanskje at Gud bare er der hvor det fins mange, men slik er det ikke. Vi kan samtale med Gud, vår himmelske Far, også når vi er mutters alene. Ja, Jesus sier at det er i lønnkammeret vi først og fremst skal gå for å be.

Nå vil ikke Jesus her si at det er galt å be i offentlighet. Jesus kalte templet et "bønnens hus", og han deltok selv i bønnene som ble bedt både i templet og synagogene. Han ba offentlig sammen med disiplene sine. Han lovet å høre bønner som to ble enige å be om, og sa at han ville være til stede når to eller tre var samlet i hans navn (Matt 18,19-20). Og vi skal også tenke på at den bønnen han selv lærte oss å be, begynner slik: "Fader vår." Vi ber også offentlig mange ganger når vi samles til gudstjenester og bibelstudier. Derfor er det ikke galt å be så andre hører våre bønner. Men om vi ber våre bønner for å vise oss for andre og vise hvor fromme og fine troende vi er, da rammes vi av Jesu dom. Vi har alt fått vår lønn.

Til hver den som ber til sin himmelske Far i det skjulte, gir Jesus et fantastisk løfte: "Din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg." Vår Far ser det som ingen andre ser. Han ser det som er skjult for andre menneskers øyne. Han ser like inn i våre hjerter. Han ser hva som plager oss. Han ser hva som gleder oss. Han ser all vår nød og alle våre bekymringer. Han ser våre drømmer og vårt håp. Men framfor alt: Han ser vår tro og kjærlighet til ham. Fordi vår Far ser det som er i det skjulte, det som ingen andre ser, kan han virkelig hjelpe oss. Det er ikke alltid vi forstår hva vi kan gjøre for å hjelpe andre mennesker som er i nød, for vi ser ikke alt og forstår ikke alt. Men vår Far i himmelen ser alt og forstår alt. Og han skal lønne oss, sier Jesus. Det vil i denne sammenhengen si: Han skal besvare våre bønner. Han skal høre oss på en slik måte at det blir til beste for oss.

En god kommunikasjon bygger på forståelse. For å kunne kommunisere med hverandre er det nødvendig at vi forstår hverandre. Men i alle mellommenneskelige relasjoner vil det alltid komme til å mangle en del, fordi det alltid vil være saker vi ikke forstår. Vi ser ikke alt og skjønner ikke alt. Gud forstår oss fullt ut, og kjenner oss fullt ut, fordi han ser i det skjulte. Alt ligger åpent for ham. Ingenting er skjult for ham. Derfor kan vi ha en så god kommunikasjon med Gud, og vi trenger ikke være redde for å be ham om alle ting.

Jesus nevner i teksten vår noe annet som kan hindre oss i våre bønner til Gud. Denne gang tar han utgangspunkt i hedningenes bønner. Han sier: "Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord! Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det." Ja, hedningene tror at om de bare ber lange nok bønner og bruker lange nok ord og ber ofte nok, så vil gudene deres høre på dem. Om de bare gjentar de samme ordene om igjen og om igjen, så vil nok gudene til slutt høre på dem.

Innenfor en av Østens religioner bruker de et såkalt "bønnehjul". Det er et stort hjul som de fester papirbiter på, og på disse papirbitene har de skrevet bønner til guden. Så setter de hjulet i bevegelse og spinner det rundt og rundt mangfoldige ganger. Slik når bønnene deres opp til guden mangfoldige ganger, og de tror at de vil bli lettere bønnhørt.

Når Jesus sier ifølge vår oversettelse at vi ikke skal "ramse opp ord", bruker de i den engelske oversettelsen ordet "babbling". Vi vet hva babbel er. Det ordet har vi vårt språk også. Det er det samme som tankeløs og uforståelig tale. Vi skal ikke "bable" når vi ber til Gud. Det er ikke nødvendig med lange, tankeløse og tomme bønner når vi ber. Gud hører oss ikke lettere om vi bruker mange ord.

Og slik er det jo også når det gjelder kommunikasjonen mellom oss mennesker. Noen ganger kan bruken av mange ord og lange tirader av setninger hindre god kommunikasjon. Det kan bare føre til at den andre parten lukker ørene og ikke orker å høre mer. I stedet kan det ofte være vel så effektivt å bruke få ord og si minst mulig.

Men nå er det ikke først og fremst bruken av lange bønner i seg selv Jesus vil til livs i teksten vår. Det er i og for seg ikke galt å be lange bønner. Om vi har mye vi vil be til vår himmelske Far om, får vi også lov til å legge alt fram for ham. Problemet med hedningenes lange bønner var i og for seg ikke at de besto av så mange ord, men det var at de trodde at de ble hørt fordi de brukte så mange ord. Vår himmelske Far er ikke avhengig av lange bønner for at han skal høre oss. Ja, Jesus sier faktisk: "Dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det." Tenk, vår gode og nådige Far, er den allvitende og allmektige Gud. Han vet alt. Han vet hva vi trenger. Og han er glad oss. For Jesu skyld vil han oss bare vel. Han gleder oss over våre bønner. Han er glad når vi samtaler med ham og legger fram for ham alle ting. Og om vi ikke helt vet hva vi skal si eller hvilke ord vi skal bruke, om vi ikke klarer å formulere våre bønner med mange fine ord, hører han oss likevel. For han vet hva vi trenger før vi ber ham.

Betyr da dette at bønnene våre egentlig er overflødige? Dersom vår himmelske Far vet hva vi trenger før vi ber, er det vel egentlig unødvendig å be? For vår fornuft virker det jo slik. Fornuften tenker at dersom Gud vet hva vi trenger før vi ber ham, trenger vi ikke be. Men det er det som er så godt med det kristne livet at det ikke alltid er så fornuftig.

La oss tenke på forholdet mellom barn og foreldre. Som foreldre vet vi ofte hva våre barn trenger før de vet det selv. Og vi gir dem det de trenger før de ber oss om det. Likevel er det ingen foreldre som ville like at barna sluttet å snakke med dem. Ingen ville synes det var noe kjekt om barna bare tok imot alt uten å si et ord og at de aldri våget å be om å få noe. Vi har lyst at det skal være en god kommunikasjon mellom oss og våre barn. Vi liker når de uttrykker sin glede over ting de har fått, og når de viser oss tillit og våger å be oss om ting.

Slik er det også mellom vår himmelske Far og alle dem som er hans barn. Gud vil så gjerne at det skal være en god kommunikasjon mellom ham og oss. Han blir glad når vi takker ham for alt det gode han gir oss hver eneste dag, og han blir glad når vi legger alle våre ønsker og bønner fram for ham. Vi vet at han vil høre på oss. Han har selv sagt at vi skal be til ham, og han har knyttet sterke løfter til bønnen. Litt lenger ute i Bergprekenen sier Jesus til disiplene sine: "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for" (Matt 7,7-8). Og overalt i Skriften finner vi sterke oppfordringer til å be, og tydelige løfter om å bli bønnhørt. Vi trenger ikke spørre fornuften vår til råds om hvorfor vi skal be. Vi gjør det fordi Gud har sagt det og fordi han har lovet å høre våre bønner. Og vi gjør det fordi vi vet at vår Gud er en god og nådig Far som vi kan samtale med om alle ting. Vi gjør det fordi Jesus, vår Frelser, har tatt bort alt det som hindret den gode kommunikasjonen mellom oss og Gud. Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet