I dag skal vi tale om døden og livet. Vi skal tale om hvordan Bibelen ser på døden og på livet. Bibelen taler mye om begge, men faktum er at Bibelen taler dobbelt så mye om livet som om døden. I bibelprogrammet mitt på PC´en fant jeg 315 steder der ordet "død/døden" nevnes i den norske oversettelsen, men hele 684 steder der ordet "liv/livet" nevnes.

Da Gud skapte i begynnelsen, fantes allerede livet. For Gud er liv. Han er den levende Gud og kilde til alt liv. Og han er den evige. Døden fantes ikke i begynnelsen. Døden kom først etter at mennesket falt i synd. Da fikk mennesket dommen: "Av jord er du, og til jord skal du bli" (1 Mos 3,19). Og Paulus skriver: "Syndens lønn er døden" (Rom 6,23).

Like siden menneskets fall er det døden som har hersket på jorden. Hele jordelivet er under dødens herrevelde. I dagens evangelium ser vi litt av dødens fryktelige makt. Den unge datteren til synagogeforstanderen Jairus er død og ligger på dødssengen. Døden er livets fiende. Den er fiende til alt liv. Den ødelegger livets kraft og rikdom. Selv det unge, friske livet kan døden ødelegge. Den tar ikke hensyn til alder, heller ikke til sosial status. Gammel og ung, fattig og rik, mann og kvinne – alle har døden til fiende.

Denne tolv år gamle piken var nok foreldrenes glede og stolthet og håp. Alt dette tar døden ifra dem. Den fyller de som blir tilbake, med sorg. Døden ødelegger lykken i livet. Tanken på døden tar fra menneskene lysten på livet. Hele livet gjennom er menneskene i dødens vold. Selv om nok mange prøver å skyve vekk tanken på døden, får alle før eller siden en forsmak på den. Sykdom og lidelser er egentlig ikke noe annet enn en påminnelse om døden. Det er denne kvinnen som hadde hatt blødninger i tolv år, et eksempel på. Ja, det er slik at allerede fra unnfangelsen av fins kimen til døden i mennesket. Mennesket blir født til død. Det bærer et dødens legeme med seg hele livet gjennom. "Det som blir sådd, er forgjengelig," sier Paulus (1 Kor 15,42).

Hva er årsaken til døden? Som vi allerede har sagt er det synden som er årsaken. Og fordi synden ikke kan utryddes av denne jord så lenge den består, kan heller ikke døden utryddes. "Det som er født av kjød, er kjød" (Joh 3,6) – og det kan ikke bli noe annet. Midt i livet er vi fanget av døden.

Dette vet menneskene. Alle mennesker vet det. Det fins ikke ett menneske som ikke kjenner dødens klamme hånd. Dette hører med til vanlig livsvisdom. Ingen fornekter døden og dødens eksistens.

Men dette er likevel ikke den høyeste visdom. Som kristne vet vi noe mer. Vi har på en måte en høyere visdom. Vi kjenner til en høyere sannhet. Og det er Jesus som har lært oss dette. Det er ikke noe vi har tilegnet av oss selv. Det er han som har gitt oss denne kunnskapen, og det gjør han bl.a. i dagens evangelium.

Jesus Kristus, vår Herre, har helt andre tanker om livet og om døden enn vi mennesker har. I teksten vår virker det faktisk som om han ikke betrakter døden for å være så grusom og farlig som det naturlige mennesket gjør. Når den fortvilte faren kommer til Jesus og forteller ham at datteren er død, skynder ikke Jesus seg av sted til huset hans med det samme, men tar seg først tid til å hjelpe en annen kvinne som har vært syk i tolv år. Han har ingen hast. Dette kommer særlig tydelig fram om vi leser parallellteksten hos Markus og Lukas. Jesus beroliger faren og sier bare: "Frykt ikke; bare tro!" Og når han får se den klagende og støyende flokken av mennesker i huset til den døde, sier han: "Gå ut! Piken er ikke død, hun sover."

Her har vi Jesu oppfatning av det mennesker kaller død. Slik er det han ser på døden. Det er ingen død. Og om det ikke er død, må det være liv. Jesus Kristus er det som taler slik. Og slik kan han tale fordi han er den levende Guds Sønn. Han har makt over liv og død. For ham er døden noe lite, noe lett. Denne syke kvinnen som hadde lidd av blødninger i tolv år, kunne bare røre ved kappen hans, og hun ble frisk. Han behøvde bare ta den døde piken i hånden, og hun reiste seg opp.

Jesus, Guds Sønn, er verdens Gjenløser. Ved sin død og oppstandelse beseiret han synden og døden, og fratok døden dens makt. Dette er den visdom Jesus lærer oss; dette er evangeliets trøst. De døde lever. De lever for Gud. De sikre og stolte, de som bare fortsetter i sin vantro og trass mot Gud, vet ingenting om dette. Når de begynner å tenke på døden, fyller tanken dem med skrekk. Men for alle troende er dette en salig visshet: Gud er ikke en Gud for de døde, men for de levende.

Dette er en stor trøst for oss. Spesielt når vi tenker på vår synd og død, er dette til stor trøst. Vår død er egentlig ingen død. Jesus sa: "Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (Joh 11,25-26). La oss tenke på dette og trøste hverandre med dette, midt i en verden som er så merket av døden! Den som tror på Jesus, lever om han enn dør, og den som lever og tror på ham, skal aldri i evighet dø.

Den menneskelige visdom og erfaring kan ikke si noe mer enn at døden er slutten på alle ting, og at døden er virkelig. Mennesket kan bare si hva det ser og erfarer, og når et menneske er dødt, ser mennesket ikke noe annet enn død. Bare noen timer etter at døden har inntruffet, setter forråtnelsesprosessen i gang, og etter kort tid er legemet nærmest ukjennelig. Dette kan vi se og erfare. Døden er livets ende. Når døden inntrer, er livet slutt.

Og derfor lever også menneskene som om det var slik. Alle deres planer, alt deres strev, alle deres ønsker, gjelder bare dette livet. Ingen legger planer for det som eventuelt følger etter døden. For det vet de ikke noe om. I tillegg kjemper menneskene mot døden av all makt. De forsøker å unngå den. De sikrer seg på alle bauger og kanter mot døden. Og de forsøker å skyve tanken på døden langt bort.

Mennesket tenker altså slik: Døden er en realitet, og den betyr slutten på alle ting. Men Guds tanker er helt annerledes. Han har mye høyere tanker enn dette. Jesus sier om den døde piken: "Hun er ikke død." For menneskene er hun død, og de ler av ham når han sier dette. Men for Jesus er hun ikke død. For ham lever hun. Dette er Kristi lære. Dette er hans visdom. Dette er evangeliets trøst: Gud er ikke en Gud for de døde, men for de levende. Alle som tror på evangeliet om Jesus, Frelseren, vet at døden egentlig ikke er død, men liv.

Når vi skal dø, brytes båndene som forener oss med alle våre nærmeste, slektninger og venner, men båndene som forener oss med Gud, brytes ikke. Her i livet er vi Guds barn, og Gud er vår Far. Dette er vårt forhold til Gud. Gjennom troen på Jesus Kristus har vi allerede i dette livet et slikt nært og inderlig forhold til Gud. Han er vår rette Far; vi er hans rette barn. Ja, Gud står oss nærmere enn far og mor, ektefelle og barn, bror og søster. Når vi skal dø, brytes alle familiebånd, men båndene til vår Far i himmelen brytes ikke. Disse bånd er ikke døden i stand til å bryte. Vi er og forblir Guds barn selv når dette livet tar slutt. Vi er og forblir Guds barn i døden.

Vi er Guds barn gjennom troen på Jesus. Han er vår Herre og Gjenløser. Også i døden er og forblir han vår Herre. Ja, om vi lever eller dør – han er alltid vår Herre. Så for oss er det egentlig ingen forskjell. Tilstanden til kroppen vår – om den er død eller levende – betyr egentlig ingenting når det gjelder vårt forhold til ham. Både i liv og i død er vi i Herrens hånd. Og alle våre brødre og søstre i troen som har gått foran oss i døden, lever likevel. De lever for Gud. Båndene mellom dem og Gud er ikke brutt i stykker.

Men er det da feil å si at når et menneske dør, så dør det og er virkelig dødt? Nei, for kroppen er død. Legemet er dødt. Det legger vi i kisten og senker ned i graven, og straks begynner forråtnelsesprosessen, og etter en tid er det blitt til jord igjen. Men sjelen lever! Den er vel forvart i Guds hånd. Den dør ikke. Og på den ytterste dagen skal den igjen forenes med legemet. Da skal våre døde legemer vekkes opp igjen og bli lik det herliggjorte legemet som vår Frelser har. Dette er alle kristnes håp. Dette er vårt fast, sikre håp.

Til Marta sa Jesus: "Lasarus skal stå opp." "Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag," sa Marta. "Jeg vet," sa hun. Ja, dette vet alle troende. Dette er vårt sikre håp. Hvorfor vet vi det? Hvorfor har vi et slikt håp? Fordi Jesus har sagt: "Dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp den siste dag" (Joh 6,40).

Men det vi håper på og ser fram imot, det er allerede for Guds øyne nærværende. For Gud er tusen år som én dag. Hos ham fins det ingen forskjell på tider. Han står over tiden. For Guds øyne går tiden mellom vår dødsdag og oppstandelsen på den ytterste dag sammen i ingenting. Den tid vi ligger i gravene, gjelder egentlig ikke for ham. Derfor kan vi si at når vi dør, trer vi inn i evigheten. Døden er inngangen til evigheten. Der teller man ikke lenger dager, uker, måneder, år, århundre, årtusen. Der er alt nåtid.

For oss som ennå lever på jorden, virker det som om den ytterste dagen drøyer. Den ene dagen går etter den andre. Det ene året går etter det andre. Men dette er bare våre tanker så lenge vi lever her i tiden. I evigheten fins ikke slike tanker. Der fins det ingen avstand i tid. Når vi dør, trer vi inn i evigheten. Når vi dør, lever vi i Gud.

Og dette livet i Gud som begynner med døden – ikke dette jordelivet – er det egentlige livet. Dette livet her på jorden er ikke det egentlige livet. For dette livet er skadet og ødelagt av synden. Ingen ærlige mennesker vil hevde at det livet de har på jorden er helt fullkomment og perfekt på alle måter. Om ikke annet så ender det i alle fall med døden. Men det livet Jesus gir oss, er det sanne livet. "Jeg er veien, sannheten og livet," sa Jesus. Derfor kan vi egentlig si med større rett at de døde lever, enn at de levende lever. De som dør i troen på Jesus, er levende for Gud, men de som lever i vantro, er som døde for Gud. Dette er et veldig paradoks, men slik er det. Døden er for de troende inngangen til selve Livet.

Vårt jordeliv er begrenset av døden. Det er bare en kort tid vi tilbringer her på jorden. Og alt det vi gleder oss over her i livet, og alt det vi eier her på jorden, forsvinner med døden. Vi har ikke tatt noe med oss til verden; vi kan heller ikke ta med oss noe herfra.

Når vi dør, trer vi inn i et liv som ikke tar slutt. Det er et evig liv. Der skal vi få eie skatter som ikke forgår. Der hos Gud er det virkelig livet, livet uten ende.

Og selv ikke denne korte tiden vi får her på jorden, enten det er 60, 70 eller 80 år, er sikker. Aldri kan vi være sikker på at ikke denne dagen blir den siste. Døden kan stå for døren vår hvilken tid som helst. Men i det evige, sanne livet, fins det trygghet og visshet. Der fins det ingen død, ingen dødsfarer, og derfor heller ingen dødsfrykt.

Her i livet er det ofte sorg og smerter. Lidelser følger et menneske fra vugge til grav. Visst får vi også mange gleder. Ofte opplever vi gode og lykkelige dager. Men likevel vet vi at når solen skinner mot oss og sender sine varmende stråler over oss, varer det ikke lenge før nye skyer stiger opp i det fjerne. Slik er det i dette livet – sorg og glede veksler hele tiden, og ofte går de hånd i hånd.

Men der oppe hos vår Far i himmelen fins det ingen lidelse, ingen nød, ingen sorg, ingen smerte. Der er det bare lovprisning og glede. Der fins det lys uten mørke. Der fins det glede uten sorg.

Her på jorden blander synden seg inn i alle ting. Den ødelegger lykken og tar fra oss gleden. Midt i lykken stikker det i samvittigheten. Synden lar oss aldri få ro og fred.

Men der, i det livet vi har i vente, er ikke synden mer. Der er det fred – fullkommen fred. Ja, det er det sanne livet. Det livet som begynner med døden, er det fullkomne liv.

Likevel har vi også her i dette livet på jorden fått en rik trøst mot synden og døden. Guds Ord er vår trøst. Og det er sannelig ingen liten trøst! Det gjør at vi orker med livet. Det kan være vanskelig å forstå hvordan de som ikke har noen tro, ikke noe håp, ingen Gud, kan klare å leve livet uten den trøst og styrke som evangeliet gir. Evangeliet gir oss visshet om at vi eier Guds nåde for Kristi skyld. Evangeliet forteller oss at vi har en full og hel tilgivelse for alle våre synder. Denne vissheten får vi leve i hver eneste dag. Daglig og rikelig tilgir Gud oss. For Kristi skyld, for hans lidelses og døds skyld tilgir han oss.

Allerede her på jorden har vi fellesskap med Jesus. Allerede her er vi nært forbundet med ham. Han er vintreet; vi er greinene. Vi får kraft og styrke og åndelig liv fra ham.

Likevel er det livet vi lever her på jorden, for ingenting å regne mot det livet vi har i vente. Ennå har vi ofte vanskelig for å fatte og tro denne herligheten vi skal få. Derfor vil vi oppmuntre hverandre og trøste hverandre med evangeliet om Livet – det egentlige, sanne, virkelig livet. Etter at Paulus i 1 Tess 4 har talt om de dødes oppstandelse og Jesu gjenkomst på den ytterste dag, sier han: "Trøst da hverandre med disse ord!" (v 18). Ja, vi vil trøste hverandre med det vi har i vente. Døden, den ytterste dagen, dommen – ingenting av dette trenger vi frykte. For døden er, som vi har hørt, bare inngangen til Livet, det virkelige livet. Den ytterste dagen er den dagen da vår kjære Frelser skal komme igjen for å hente oss alle hjem til seg. Og dommen trenger vi ikke frykte, for Skriften sier: "Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus" (Rom 8,1). Derfor vil vi trøste hverandre med dette hver dag til vi alle når trygt fram til Livet. Amen.

(Preken av Egil Edvardsen.)