En liten gutt kom hjem fra søndagsskolen. Læreren hadde fortalt om tolleren Sakkeus. Mor spurte hva han hadde lært på søndagsskolen i dag. "Jo, vi lærte om en liten mann som var toller og klatret opp i et tre for å se Jesus," svarte gutten. "Og jeg skal si deg det, mor, at jeg skal i alle fall ikke bli toller når jeg blir stor!" "Hvorfor ikke?" spurte mor. "Fordi tollerne er så griske," sa gutten.

Apostelen og evangelisten Matteus som har skrevet disse versene vi leste til innledning, var også toller før han møtte Jesus. Tollerne var ikke godt likt i Israel på Jesu tid. De var veldig rike. Ofte hadde de skaffet seg sin rikdom ved å ta mer i toll enn de skulle. De hadde ord på seg for å være uærlige. I tillegg gikk de romernes ærende. De krevde inn skatter fra fattige jøder på vegne av den romerske okkupasjonsmakten.

Alt dette gjorde at tollerne ble foraktet og uglesett. De var som en paria-kaste i Israel. De var utelukket fra synagogene. Ingen jøder ville omgås med dem.

Blant slike folk var det Matteus hadde arbeidet og levd. Blant slike folk var det han hadde sine venner og bekjente.

En dag kom Jesus forbi tollboden hvor han satt. En vanlig jøde ville ha fortet seg forbi. Men Jesus stanset opp ved tollboden. Og så sa Jesus plutselig noe som for Matteus må ha hørt helt utrolig ut: "Følg meg!" sa Jesus til ham.

Matteus var en stor synder. Det er lite sannsynlig at Matteus hadde utført sitt tollerembete på en bedre måte enn de andre. Han hadde vært like grisk som dem. Også han hadde sikkert krevd inn mer toll enn han skulle og stukket pengene i egen lomme. Han var uærlig. Han var hatet og foraktet av alle.

Men denne store synderen, denne utstøtte tolleren, kaller Jesus til sin følgesvenn. Ikke nok med det, han kaller ham til å bli en av hans spesielt utvalgte apostler. Og Den Hellige Ånd inspirerte seinere Matteus til å skrive ned den første boken i Det nye testamente.

Hvorfor kalte Jesus Matteus? Var det kanskje fordi han behøvde en mann til å ta seg av det økonomiske, og så tenkte han at Matteus kunne passe til det? Nei, det er meget tvilsomt om det var slike ting Jesus hadde i tankene. Dessuten vet vi jo at det var Judas som fikk oppgaven å være apostlenes kasserer.

Hva var det da som fikk Jesus til å kalle Matteus? Så han noe hos Matteus som ingen andre så? Kanskje han syntes at Matteus virket som en grei kar og som en han kunne stole på? For det må jo ha vært ett eller annet ved Matteus som gjorde at Jesus festet seg ved ham, ikke sant? Matteus må jo ha hatt noe spesielt ved seg som gjorde at Jesus kalte nettopp ham.

Ja, slik tenker vi mennesker. Vi tenker som så at når Gud kaller noen til arbeidere i sitt rike, når han gjør noen til sine barn, når han skaper troen i noen ved Den Hellige Ånd, når han fører noen mennesker inn i himmelen, så må det jo være noe ved disse menneskene som gjør at Gud velger nettopp dem. Selv om Matteus ikke var godt likt av jødene og hadde et dårlig rykte på seg, må det likevel ha vært noe ved ham som gjorde at Jesus ville kalle ham. Jesus må ha sett at Matteus tross alt hadde visse kvaliteter. Slik tenker vi mennesker.

Det er ett spesielt ord som passer til det som skjedde med Matteus, og det er ordet nåde. Det betyr at da Jesus kalte Matteus til sin apostel, gjorde han dette av bare nåde. Ordet "nåde" kan vi ofte beskrive som "ufortjent kjærlighet".

Tenk litt på dette uttrykket: "ufortjent kjærlighet"! Når vi er glad i noen, er det som regel fordi vi synes det er noe ved den personen vi er glad i. Kanskje den personen har vært vennlig mot oss, vært hjelpsom når vi trang hjelp, trøstet oss når vi trang litt trøst, oppmuntret oss når vi var litt nedfor osv. Det er ikke sikkert det var så mye som skulle til for at vi ble glad i den personen. Men det var likevel noe. Vi hadde sikkert ikke blitt glad i vedkommende dersom han eller hun hadde vært stygge mot oss, sagt noe stygt til oss eller om oss bak vår rygg, vært ukjærlige og uvennlige mot oss, vært sure og sinte på oss, skuffet oss osv. Med andre ord: Når vi viser noen kjærlighet, så er denne kjærligheten på en eller annen måte fortjent. Den vi er glad i, har på en eller annen måte fortjent det.

Guds kjærlighet er helt annerledes. Guds kjærlighet til oss mennesker er ufortjent, totalt og fullstendig ufortjent! Det fins ingenting, overhode ingenting i oss, som kan få Gud til å elske oss. Slik vi mennesker er av naturen – og det gjelder absolutt alle mennesker på denne jord – er det ingenting hos oss som kan få Gud til å være glad i oss. Derfor er Guds kjærlighet alltid ufortjent. Ingen av oss har fortjent den.

Men slik er Gud! Han kaller til seg dem som ikke har fortjent å få være med i hans familie. Han kaller til tjeneste dem som på ingen måte har gjort seg fortjent dette, som på ingen måte har egne kvaliteter å vise til. Det nytter ikke å komme med en CV til Gud. Han finner ingenting i den CV’en som gjør at han kan bruke oss. I Guds øyne står det ingenting annet enn synd og ufullkommenhet i vår CV. Vi kan gjerne prøve å fremheve visse fortrinn som vi mener at vi har. Vi kan gjerne prøve å komme til Gud med en flott CV som er full av gode gjerninger, synes vi. Men det synes ikke Gud. For ingenting av det vi er eller har eller gjør, er godt nok for ham. Han krever nemlig fullkommenhet. Om vår CV skulle være god nok for ham, måtte den inneholde bare fullkommenhet. Og som vi vet, ingen av oss kan noen gang klare å presentere for den hellige og rettferdige Gud en fullkommen CV over vårt liv. I Guds øyne er livet vårt en katastrofe.

Også Matteus sitt liv var i Guds øyne en katastrofe. Ikke bare i menneskers øyne, men også i Guds øyne, var Matteus sitt liv et dårlig liv. Likevel kalte Jesus ham. Likevel kunne Jesus bruke ham. Hvorfor? Av bare nåde! Av bare ufortjent kjærlighet!

Men elsker Gud oss syndere da helt uten grunn? Nei, Gud elsker oss ikke uten grunn. Han elsker oss for Jesu Kristi skyld. Jesus Kristus, hans elskede Sønn, er årsaken til at Gud elsker oss. I stedet for det dårlige livet vi lever, levde Jesus et fullkomment liv i kjærlighet til Gud og til sin neste. I stedet for de alvorlige følgene vi skulle ha tatt på grunn av våre synder, tok Jesus på seg disse følgene. På korset led han og døde han for oss. Han sonet vår synd og skyld. For Jesu skyld, og bare derfor, elsker Gud oss. Takket være Jesus står vi derfor under Guds nåde i stedet for å stå under Guds vrede.

Jesus kalte Matteus, og Matteus forlot tollergjerningen sin og fulgte Jesus. Seinere var Jesus gjest hjemme hos Matteus, og der kom mange av Matteus sine venner, dvs. tollere og syndere og foraktede mennesker. De fromme og prektige i Israel, fariseerne, likte selvfølgelig ikke dette. "Hvorfor spiser mesteren deres sammen med tollere og syndere?" spurte de Jesu disipler. Men Jesus hørte det og sa: "Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke… Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere."

Jesus går til dem som er syke. Derfor kom Jesus til oss. Derfor kom han til deg og meg. Han kaller syndere til seg. Derfor kalte han deg og meg. Han vil bruke deg og meg. Og alt er av nåde. Alt er ufortjent kjærlighet.

Det er en spesiell dag for oss i Den lutherske bekjennelseskirke i Norge. Vi har i dag konstituert oss som et eget, fritt kirkesamfunn. Vi er kanskje et av de aller minste kirkesamfunnene i Norge. Vi er ikke mange. Vi kjenner oss ikke sterke. Vi lurer kanskje på av og til hva framtiden vil bringe. Vi kjenner oss ganske fattige. Men vi har én viktig ting: Vi har evangeliet om Guds nåde til syndere. Dette evangeliet kan ingen ta fra oss, og vi vil holde fast ved det så lenge vi lever.

Den lutherske bekjennelseskirke i Norge er en kirke som består av bare syndere. Her fins det bare syke. På en måte er vi derfor som et sykehus. Men på et sykehus får jo de syke god behandling og rett medisin sånn at de kan bli friske. Vi vil også gi mennesker den rette behandling og medisin. Og vi er overbevist om at det mennesker først og fremst trenger i dag, er Guds Ord. Vi tror at Guds Ord er den beste medisinen vi kan gi til alle de som er syke i sine sjeler.

Gud gir oss alle sin nåde. Han viser oss en usigelig og ufortjent kjærlighet i sin Sønn Jesus Kristus. Denne nåden og kjærligheten vil vi i Den lutherske bekjennelseskirke bringe videre til andre mennesker. Vi tror at den beste behandling og den beste medisin mennesker kan få i dag, er Guds ord om nåden og tilgivelsen i Jesus Kristus.

Hva er det som er typisk for Den lutherske bekjennelseskirke? Jeg vet ikke så mye om hva andre sier om oss og hvilket inntrykk de har av oss. Men jeg håper at det som framfor alt skal være typisk for vår kirke, er at vi er en kirke som forkynner nådens evangelium. Jeg håper at det inntrykket andre skal få av oss, er at vi er en kirke som legger stor vekt på å forkynne frelse for syndere, den frelse som Jesus Kristus har skaffet til veie ved sin lidelse og død på korset.

Må Gud hjelpe vår lille kirke og velsigne det arbeidet som hver og en utfører! Vi kjenner oss ikke så sterke, men vi har Guds nåde. Den kan ingen ta fra oss! Amen.

(Preken av pastor Egil Edvardsen.)

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?  Hva skjer?  Hvor finner du oss? Våre søsterkirker  Lesestoff  
Til oppbyggelse  Ukens andakt  Prekener  Foredrag  Til hovedsiden

Tilbake til prekenarkivet