De siste tider er herPreken over Mika 4,1-7 - Andre søndag i advent Vet du at du lever i de siste tider? Tenker du på det noe særlig? At denne verden vi lever i nærmer seg slutten, den skal ta slutt, skal forgå? Både himmel og jord skal forgå, ifølge Jesu ord, ordet som aldri skal forgå. Og slutten kan faktisk komme snart, ja når som helst. Advent betyr jo "komme", og nå i adventstiden skal vi jo forberede oss, åndelig ikke minst, på å feire Jesu fødselsdag, hans komme til jord som menneske. Men i dag på Andre søndag i advent er fokuset mer på Jesu andre komme; hans gjenkomst. Vi sier i trosbekjennelsen at vi tror på Jesus, som "stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, og skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. Også hans gjenkomst er noe vi vil være forberedt på. Ifølge Det nye testamentet begynte de siste tider da Jesus ble født til verden. Da var tiden inne, og Gud oppfylte løftene han hadde gitt om frelserkongen, Messias som skulle komme. I tidens fylde, skriver Paulus, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår (Gal 4:4-5). Og apostelen Peter skriver at Guds Sønn var bestemt til dette før verden ble skapt, og for deres skyld er han blitt åpenbart nå ved tidenes ende (1 Pet 1:20). Nå ved tidenes ende. Altså er de siste tider ikke en mystisk ubestemmelig tidsperiode, kanskje en gang langt inn i fremtiden; nei, det er nå, det. Dette er noe vi skal være opptatt av, at vi lever i de siste tider. Jesus ber oss i evangelieteksten vår i dag (Luk 21:25-36) om å være våkne og holde oss klare, for hans gjenkomst kan inntreffe før vi vet ordet av det. Og da er de siste tider slutt, da begynner evigheten. Jesus sier: "Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare… Våk hver tid og stund…!" Vi kan tenke på et dyr i skogen som havner i en snare; plutselig er det gjort, dyret sitter fast, kommer seg ikke løs; da er løpet kjørt, det er for sent! Jesus vil ikke at det skal hende oss, at den siste dagen skal komme over oss som en snare, fordi vi var uforberedt. Prekenteksten vår i dag er en gammeltestamentlig tekst som er satt opp til bruk på Andre søndag i advent, fra profeten Mikas bok. Mika levde ca. 700 år før Kristi fødsel, og fikk se inn i fremtiden, inn i de siste dager, hvordan det skulle bli da: Vi leser fra det fjerde kapitlet, i Jesu navn:
Vi ber: Kjære Gud, dette er ditt ord til oss, som er skrevet for at vi skal lære av det. Vi skal ha håp gjennom det tålmod og den trøst som skriftene gir. Hellige du oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen. Denne profetien fra Mikas bok handler altså om de siste dager, de siste tider, og derfor er den svært interessant for oss. Det er tale om et fredsrike som skal eksistere i de siste tider, og Mika bruker mange flotte bilder og symboler når han gir oss dette budskapet fra Gud. Vi må ha klart for oss at det er en lignelse, dette. Profeten skriver om at Sionsfjellet, Herrens tempelberg, der Jerusalem er bygget, det fjellet skal i de siste dager "stå grunnfestet høyt over alle fjell og løfte seg opp over høydene." Når vi leser dette er det ikke meningen at vi skal se for oss at dette fjellet, dette geografiske stedet i Midt-Østen, skal rage høyere opp enn f. eks. Mount Everest, mer enn 8848 meter over havet, med snø og is på toppen. "Dit skal folkeslag strømme," skriver Mika. "Mange folk drar av sted og sier: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus," så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier. For Herrens lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem." Da er det selvfølgelig ikke meningen at vi skal se for oss store folkeskarer med oksygenbeholdere på ryggen og masse fjellklatrerutstyr, som er på vei til å bestige det hellige fjellet. Nei, dette er en lignelse. Den hellige forfatteren benytter seg av billedspråk. Jerusalem og Herrens tempelberg står her som symboler for åndelige ting, og dette er typisk for den guddommelige åpenbaringen i Det gamle testamente, at når det skal undervises om åndelige ting, om Gud, om Guds hellighet, Guds frelse, Guds hjelp, så snakkes det gjerne om Jerusalem, Sions berg og tempelet, konkrete ting som symboliserer en åndelig virkelighet, for at vi lettere skal kunne forstå. Det kan f.eks hete at Jerusalem er "Guds by, der Den Høyeste har sin hellige bolig. Den kan ikke rokkes, for Gud er til stede" (Sal 46). Jerusalem, "Fredens by", og tempelet der får stå som symboler for Guds nærvær blant sitt folk og for det som Gud har å gi, det Gud selv står for. Nå vet vi jo godt fra historien at rent konkret ble Jerusalem rokket, byen ble invadert, oppbrent og ødelagt. For Gud sendte en straffedom over den og dens innbyggere. Og det jordiske tempelet ble rasert. Men det som blir igjen, er jo hva disse tingene står for, når det gjelder Guds vesen, Guds hjelp, Guds frelse, det blir igjen. Det er evig, åndelig, himmelsk. Og det er disse åndelige tingene profeten Mika skriver om. Det han beskriver er tiden da evangeliet om Jesus, verdens frelser, går ut over jord og når fram til alle folkeslag. Når Mika vil få fram at frelsen er unik, det viktigste og fremste av alt, da sier han at Jerusalem er den høyeste byen i hele verden. Og at Sionsfjellet, Herrens tempelberg, er høyere og bedre enn alle andre fjell. Og når hedningefolkene kommer til tro, heter det at de strømmer til Jerusalem. "Dit skal folkeslag strømme. Mange folk drar av sted og sier: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier." Dette betyr altså ikke at de begir seg på vei mot Midt-Østen, med fly, tog eller til fots. Frelsesbudskapet kommer fra Gud, ikke fra noe annet hold, f. eks ikke fra menneskehjertet. Mika sier at Herrens lov (dvs. Herrens undervisning, som er så sikker og fast, og som aldri skal forgå) "skal gå ut fra Sion, Herrens ord [skal gå ut] fra Jerusalem." Vi kan ikke frelse oss selv. Nei, frelsen og freden kommer fra Gud, den går ut fra Sion. Og de som tar imot dette ordet, Guds evangelium, de får fred! Da sier ikke Mika bare "fred," kort og greit, men han maler fram et vakkert fredsbilde som vi kan se framfor oss. Han bruker symbolspråk, og taler om at sverdene skal smis om til plogskjær, og spydene til vingårdskniver, om at folk ikke lenger skal løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig. Og han skildrer den fryden og freden som er forbundet med en god høst i jordbruket: "alle skal sitte trygt, hver under sitt vintre og fikentre, og ingen skal skremme dem. For Herren, Allhærs Gud, har talt" Samme språkbruk finner vi i Det nye testamentet, f. eks i Hebreerbrevet, det tolvte kapitlet, der det heter at når et menneske kommer til tro, da kommer han eller hun til Guds by, da er det mennesket blitt en medborger i Guds Jerusalem, da er vi kommet til Sions fjell. Og for at ingen skal misforstå det, understrekes det: "ikke til et fjell som en kan ta og føle på" (vers 18), altså ikke et ytre geografisk fjell. Nei, men likevel har vi kommet til Sions fjell, det er et åndelig fjell. "Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, … til menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Dere er kommet… til Jesus, mellommannen for en ny pakt (vers 22-24) "Vi har kommet til menigheten av de førstefødte, dvs. vi har arverett, vi er arvinger. Vi som egentlig var arveløse, vi som var født med synd, født med ryggen vendt mot Gud, vi som er opprørske og fortapte i oss selv, vi har fått arve Guds rike, har vårt medborgerskap i himmelen, vi er blitt Guds barn. Helt ufortjent, for Jesu Kristi skyld, og bare derfor. Situasjonen nå i de siste tider er altså den at det eksisterer et fredsrike. For Messias kom med fred da han ble født julenatt; englene sang "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden." Det var ingen ytre politisk fred den gangen, og det har ikke vært noe særlig av det senere heller. Nei, englene sang om en åndelig fred, om en fred som verden ikke kan gi. Jesus sa: Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir (Joh 14:27). Guds ord sier ingenting om at det en gang i fremtiden her på jord skal bli en ytre politisk fredsperiode, et fredsrike da det ikke lenger skal finnes soldater, gevær og krig, da folk har smidd sverdene og våpnene sine om til plogskjær, helt bokstavelig talt. Nei, det fredsriket som Guds ord taler om, det er her akkurat nå! I de siste tider. Det handler om en åndelig fred, et åndelig fredsrike. Paulus skriver at det var Guds vilje å ved sin Sønn forsone oss med seg selv "…da han skapte fred ved [Jesu] blod, på korset." Vi var en gang "fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke på grunn av vår synd." Men nå har han forsonet oss med seg selv, da Kristus led døden med sitt jordiske legeme (Kol 1:19-22). All vår synd og skyld har han tatt vekk, og skapt fred mellom Gud og oss. Da Messias kom med sin frelse og fred, var han i menneskelige øyne ingenting. Mange vendte seg vekk fra ham, han så jo så svak og hjelpeløs ut, var født og oppvokst under ringe kår. Og når han rir inn i Jerusalem kommer han fattigslig, ridende på et esel. Mennesker tenker at skal det bli frelse, så skal han komme med herlighet og kraft. Og hvis det er slik at han spikres fast på et kors, ja da må han jammen klatre ned fra korset. Om du virkelig er den sterke kongen, Messias, så frels da deg selv og oss, og stig ned fra korset! ropte de til ham. Dette at frelsesverket må gjennomføres slik at Han, den sterke, blir svak for vår skyld, og blir hånet, dømt, henrettet, i vårt sted, det forstår ikke fornuften noe av. Under sitt jordelivs dager unnlot han å gjøre full bruk av sine guddommelige egenskaper. Menneskesønnen var ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for alle (1 Tim 2:6, Mark 10:45). Men på den siste dag skal Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Og alle skal se ham. Jesu gjenkomst er noe vi kristne ikke behøver å skjelve av skrekk og redsel for. Nei, vi skal tenke på at han som kommer for å dømme verden, er den samme som vår frelser! Og det finnes ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus. Så vi vil se fram imot den dagen med glede. Når vi ser tegnene i tiden som tyder på at enden er nært forestående - og utenom tegn i sol, måne og stjerner nevner Bibelen jordskjelv, kriger, pest og epidemier, hungersnød, at gudløsheten og lovløsheten på jord skal øke, mange falske profeter skal stå fram og forføre mange, de troende kristne skal bli forfulgt, "dere skal hates av alle for mitt navns skyld" sa Jesus; - når vi ser og opplever dette, da skal vi rette oss opp og løfte hodet, sier han, for da er vår forløsning nær. Det er akkurat som med vårtegn, som viser at nå er sommeren rett rundt hjørnet. Slik som når fikentreet og andre trær springer ut. Men det som framfor alt karakteriserer de siste tider er det som Mika beskriver så flott, at dette er tiden da evangeliet om Jesus mottas av mennesker fra alle folkeslag, at det eksisterer et fredsrike som Jesus regjerer over gjennom sitt ord, det som går ut fra Sion. Og tenk, i dette fredsriket får altså også vi være med! Det er et åndelig rike, et usynlig men like fullt svært virkelig rike. "Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike" heter det i en salme, så sant. Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn! Og det er vi, Guds barn gjennom troen på Jesus. Ingen andre enn Gud selv kjenner til det fastsatte
tidspunktet for Jesu gjenkomst, og derfor er det nytteløst og galt av
oss å prøve å pønske ut hvor lenge det er igjen av de siste tider,
å forsøke å finne ut dag og dato. Isteden skal vi alltid holde oss
klare, sier Jesus. Våk hver tid og stund. Våk og be. Daglig vil
vi bekjenne syndene våre for Gud, be om tilgivelse, og klynge oss til
hans løfter om nåde og syndsforlatelse for Kristi skyld. Vi skal ikke
la oss sløve av svir og drikk, eller av livets bekymringer, som vi
hørte. Men vi vil bruke godt den tiden vi har igjen; til å høre Guds
undervisning, og prøve å få andre med oss; si til andre som det står
hos Mika: Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds
hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans
stier. (Preken av pastor Tor Jakob Welde)
|
