TIDSKRIFTEN BIBLICUM - Tidskrift för biblisk tro och forskning

LItteratur 4/2001
Ansvarlig redaktør: Alvar Svenson

Overgitt til Herrens Ord

Jan Bygstad
Overgitt til Herrens Ord – Bibeltimer og foredrag
Lunde Forlag, Oslo 2001
296 sider

Overgitt til Herrens Ord er en samling bibeltimer, foredrag, taler og innlegg av teolog og tidligere prest Jan Bygstad. Forfatteren har vært prest i Landås menighet i Bergen, forkynner i Den Indre Sjømannsmisjon og er nå bibelskolelærer ved Det Vestlandske Indremisjonsforbunds bibelskole på Bildøy ved Bergen. Han har tidligere vært formann i prestelaget For Bibel og Bekjennelse. Han er for tiden formann i Nord-europeisk Lutherakademi (NELA).

Allerede innledningsvis skal det sies at undertegnede har hatt stor glede og stort utbytte av å lese denne boken. Bygstads dype respekt for det Ord som er gitt oss i de hellige skrifter og hans ydmykhet for det som står skrevet, skinner tydelig gjennom på hvert eneste blad. Selv om boken er satt sammen av ulike artikler og foredrag som er blitt til over flere år, går forfatterens usvikelige tillit til Bibelens ord som en rød tråd gjennom hele boken. Tittelen er hentet fra apostelen Paulus avskjedstale til de eldste i Efesus: "Nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord…" (Apg 20,32). Vi tenker ofte at Guds ord først og fremst er overgitt til oss. Men det er i stedet slik at det heller er vi som er overgitt til ordet, slik at det holder oss oppe. "Det er ikke først og fremst vi som skal holde Ordet oppe, det er Ordet som holder oss oppe," skriver Bygstad (s 144). Og han skriver: "Der Guds folk tar bare på Guds ord, der tar Guds ord vare på Guds folk" (s 215).

Artiklene er samlet under fire forskjellige hovedemner: Bibeltimer, bibelsyn, kirkesyn og strid. Bibeltimene vitner om forfatterens egen respekt for Ordet. Her er det lite utenomsnakk og fine fraser. Her er det solid og dyptpløyende bibelundervisning hele veien i lov og evangelium. I en av bibeltimene skriver Bygstad: "Når vi taler om at Herren døder og gjør levende i forbindelse med frelsestilegnelsen, tenker vi på den måten Herren taler til oss i sitt ord. I sitt ord taler han alltid på to vis, i lov og evangelium. Når han taler på disse to vis, er det uttrykk for at han arbeider på disse to måter, for lov og evangelium er aldri utelukkende ord og tale. Det er noe langt mer. Det er Guds måte å arbeide på når han vil inn til oss. Med loven døder han. Med evangeliet gjør han levende" (s 22).

Bokens sterkeste del er utvilsomt de artiklene som omhandler bibelsyn. Her tar Bygstad et kraftig oppgjør med den liberale teologi og kirkenes knefall for den moderne bibelkritikken. Mens de store folkekirkene forsøker å holde seg i pakt med tiden, ja, helst gå i takt med den og hele tiden være up to date, mener Bygstad at det er på tide at de kristne besinner seg på at de ikke er kalt til å følge med tiden, men til å stå fast på Guds ord. Han sier at noe av det som er mest typisk for vår tid kan rommes i ordet neofili (av gresk neos = ny, og filos = kjærlighet), dvs. kjærlighet til alt som er nytt. "Det er det som er nytt, originalt og kreativt som har status for vår tids mennesker. Det som derimot får stempelet gammelt eller gammeldags, er uaktuelt og har ikke noe å si det moderne menneske som lever med ansiktet mot fremtiden og ryggen til fortiden" (s 131).

Hvordan kan et budskap som ble til for 2000-4000 år siden ha noe å si dagens moderne mennesket? Svaret som det moderne mennesket gir, er at Bibelens budskap har lite eller ingenting å si dem. Det er totalt uaktuelt og irrelevant. Dagens forkynnelsen må derfor komme det moderne mennesket i møte på dets egne premisser og ikke til stadighet komme med gamle utslitte sannheter. I dag vet menneskene bedre. Vitenskapen har bevist at Bibelen tar feil. Derfor taler prester og forkynnere til døve ører når de forkynner: "Det står skrevet". Hva som står skrevet, er totalt uinteressant og uvedkommende for det moderne mennesket. Dette er kirkens store dilemma i et postmoderne samfunn der individualisme og subjektivisme dominerer menneskets tenkesett.

Hva gjør kirken i møte med denne forakten for alt som er "gammelt"? Det tragiske er at den forsøker å forandre på budskapet så det blir "nytt" og friskt. Bygstad skriver at "når kirken går inn på den neofile uvane i forkynnelse og arbeidsformer (å alltid skulle komme med noe nytt), gjør den ikke annet enn å bekrefte denne forestillingen, en vrangforestilling som ikke har rot i bibelsk virkelighets- eller historieforståelse." I stedet for å prøve å forandre budskapet så det går i takt med tiden, kan ikke kirken gjøre noe annet enn å ta Guds ord for gitt. "Gjør den ikke det, opphører den å være en kristen kirke" (s 137).

Bygstad stiller et stort spørsmålstegn ved denne oppfatningen at kirkens oppgave er å finne på stadig nye ting både i forkynnelse og arbeidsmetoder for å tekkes det "neofile" mennesket. Er det virkelig slik at dagens mennesker er så totalt forskjellig fra tidligere tiders mennesker? I det han henviser til Predikerens ord: "Det er intet nytt under solen" (Pred 1,9), skriver han: "Mennesket av i dag, det moderne menneske, er ikke vesensforskjellig fra de som levde for 2000 år siden, eller 4000 år siden for den saks skyld. Mennesket er vesentlig det samme gjennom hele historien. Det som kjennetegner mennesket slik Skriften beskriver det, er en dobbelthet: Mennesket er skapt av Gud, i Guds bilde, det er ikke resultat av en utvikling fra apekatter som hoppet ned fra trærne. For det andre er mennesket en skapning som er falt i synd. Som syndere representerer menneskeheten en enhet, en enhet som både gjelder rom og tid, og derfor strekker seg tilbake til Adam, det første mennesket. Det falne menneske er ikke noe annet enn den Adam som falt. Derfor må vi med Skriften si at det moderne menneske er ikke annerledes enn Jesu samtidige 2000 år tilbake. Det moderne menneske er ikke noe annet enn det gamle menneske, det falne menneske i nye gevanter. Det som skifter gjennom historiens gang, er kun kulissene. Av natur og vesen er mennesket seg selv likt gjennom alle tider. Og grunnleggende i det falne menneskets psykologi og bevissthet gjennom alle tider, er en dypt forankret motstand og uvilje mot åpenbaringen. Kjødets – det gamle menneskets – attrå er fiendskap mot Gud (Rom 8,7)" (s 137f).

Når det moderne mennesket hevder at det ikke kan tro på det gamle budskapet i Bibelen fordi det er så "gammeldag", er dette bare en unnskyldning for å slippe å vende om. Likesom Adam og Eva gjemte seg for Gud etter at de hadde falt, gjør også det moderne mennesket det samme. Det gjemmer seg for Gud.

Skal ikke kirken ha noe nytt å komme med?, spør Bygstad. Han svarer selv: "Kirken har aldri noe annet enn nytt å komme med såfremt den er sann." Men det nye i kirkens budskap er ikke nytt i betydningen at det er nytt i tid, dvs. at det som er der i dag, ikke fantes i går. Det nye som kirken skal forkynne, er noe som er kvalitativt nytt, noe som er vesensforskjellig fra det som er. Den skal komme med noe fra Guds verden, i motsetning til det som kommer fra syndefallets verden – dvs. menneskets verden. Det som kommer fra menneskets verden, er nemlig gammelt. Om det ser aldri så moderne ut, har det likevel vært der like siden syndefallet. Den kristne kirke lever ikke med ryggen til fremtiden og ansiktet kun vendt bakover mot fortiden. Den kristne kirke er vendt mot den nye verden, "den nye himmel og den nye jord", som en gang skal komme, men som vi samtidig eier i troen allerede her og nå. Dette er gitt oss gjennom det budskap som alltid er like nytt og friskt og som den kristne menighet aldri behøver å skamme seg over.

Bygstad setter utglidningen bort fra Guds ord innenfor de store folkekirkene inn i en idéhistorisk sammenheng. Han viser hvordan det moderne mennesket er et resultat av den subjektivisme og relativisme som vokste fram av opplysningstiden. Opplysningstiden for 200-250 år siden innebar et dypt og gjennomgripende tidsskifte. Mens det europeiske mennesket tidligere alltid hadde hatt Gud og troen på Bibelen som selve orienteringspunktet i tilværelsen, ble dette erstattet med at mennesket selv ble sentrum og orienteringspunkt. Gud ble degradert til fordel for mennesket, og Bibelen ble bare betraktet som et uttrykk for tidligere tiders trosforestillinger. Menneskets egen fornuft ble gjort til høyeste autoritet. Det var "forstandens lys" som skulle rettlede mennesket gjennom tilværelsens kaos. Guddommelig åpenbaring var unødvendig.

Bygstad mener at moderne idéhistorie er utenkelig uten den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804). Kant skiller mellom das Ding an sich, dvs. virkeligheten slik den er i seg selv, og das Ding für mich, dvs. virkeligheten slik den fortoner seg for meg. Kant mener at vi ikke kan vite noe om tingene eller verden slik den er i seg selv. Det eneste vi kan vite noe om er hvorledes vi ser og føler, iakttar og erfarer tingene. Det vi altså vet noe om, er vår egen erfaring og opplevelse av virkeligheten, men ingenting om virkeligheten i og for seg.

Når dette blir overført til teologien, skjer det noe katastrofalt, hevder Bygstad. "For dersom det er prinsipielt umulig å erkjenne virkeligheten, innebærer dette at Gud også er uerkjennbar… Dette innebærer at all teologi som har gjort seg avhengig av Kant, ikke kan tale om Gud og hans gjerninger til dom og frelse, men kun om menneskers erfaringer og opplevelser av det religiøse… På denne måten forlates hele troen på at det finnes en objektiv åpenbaring, for i stedet å erstattes av interesse for det religiøse menneskes subjekt, dets ideer, følelser og opplevelser" (s 133).

Den liberale teologiens far, Friedrich Schleiermacher (1768-1834), bygger på Kants erkjennelsesteori. For Schleiermacher var det ikke viktig at teologien befattet seg med å studere hva Gud hadde åpenbart om seg selv i Bibelen, men hva det religiøse mennesket opplevde i møte med Gud. Men dersom ikke Bibelen er vår autoritet når det gjelder Guds åpenbaring om seg selv, er det umulig i det hele tatt å tale om en autoritet utenfor mennesket. Dermed blir mennesket sin egen autoritet, og ettersom forskjellige mennesker opplever og erfarer det guddommelige på ulik måte, blir dermed alt relativt. Når så en slik subjektivisme og relativisme gjøres til norm i kirken, ligger veien åpen for alle mulige slags lærer og oppfatninger. For det moderne mennesket er dette en positiv utvikling, men for kirken er det selvødeleggende.

Bygstad skriver at den kristne menighets eksistensberettigelse ligger i dens troskap å gi videre det som er blitt overgitt til den. "Først og sist ligger kirkens eksistensberettigelse her. For likesom han som er Herre, har gitt oss et ord som står om himmel og jord faller, og han som har gitt det løftet at han "vil våke over det for å fullbyrde det" (Jer 1,11), så har hans folk som sitt fremst kjennetegn at det bærer Ordet videre gjennom tiden. Det som er oss overgitt, gir vi videre til våre barn – i uforandret skikkelse. Bare slik kan våre barn eie det som alltid er like nytt, like livgivende og friskt gjennom alle tider" (s 144).

Vi har i tidsskriftet Biblicum aldri lagt skjul på at vi tror at Bibelen er ufeilbar i alle stykker og at hvert ord er inspirert av Gud. Av dette følger at Skriften er absolutt autoritet i alle saker som angår lære og liv. Det er en stor oppmuntring å se at det fortsatt fins teologer som tror som oss. Når det gjelder Skriftens inspirasjon, sier for eksempel Bygstad: "Den inspirasjon vi her taler om, er ikke begrenset til det som gjerne kalles realinspirasjonen, dvs. den tro at de religiøse tanker en finner i Skriften er inngitt av Gud, men ikke disse tankenes språklige uttrykk… Hvis Skriftens tankemessige innhold ikke ligger i ordlyden, hva skal den ellers ligge i? Av denne grunn er det snarere rett å tale om verbalinspirasjon i Skriften. Profeter og apostler skrev "ord som Ånden lærte" dem (1 Kor 2,13)" (s 190f). Om Skriftens autoritet sier Bygstad: "Kilden til den kristne erkjennelsen ligger ikke, som i andre religioner, i menneskets eget hjerte. Den ligger utenfor oss, i Skriften, som dermed også blir den eneste norm for kristen tro og kristent liv… Skriftens autoritet henger sammen med dens åpenbaringskarakter. Fordi Skriften er inngitt av Gud, har forkynnelsen myndighet til, under henvisning til dens ord, å si "Så sier Herren". Det er ikke kirken eller kirkemøter som gir Bibelen autoritet, men omvendt. For Guds Ord var før kirken" (s 192f).

I artiklene som grupperes under emnet "Kirkesyn", tar Bygstad et kraft oppgjør med hele folkekirkeideologien. Først beskriver han hvordan Guds folk er et hellig folk, skilt ut fra den vantro verden. Det gammeltestamentlige Guds folk Israel er et forbilde på det nytestamentlige gudsfolk. I Det gamle testamentet er Gud Herren helt forskjellig fra hedningefolkenes guder, og derfor blir også hans folk helt forskjellig fra andre folk. "Hvem Gud er , blir konstituerende for folkets identitet" (s 216). Fordi Gud er hellig, er også hans folk hellig.

Bygstad forklarer også hva som er grunnen til gudsfolkets hellighet. Med tilslutning til Luther sier han at kirkens hellighet ikke er en gjerningshellighet, men en troens hellighet. "Kirken er først og sist communio sanctorum, der de hellige er de som er rettferdiggjort av troen på evangeliet" (s 222). Og fordi det er troens hellighet, er kirken til sitt vesen usynlig. "Likevel har denne usynlige kirken klare synlige kjennetegn: Ord og sakrament. Der evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes i samsvar med Kristi innstiftelse, er også kirken til stede. Den etter sitt vesen usynlige kirken blir synlig i samlingen om ord og sakrament" (s 222).

Folkekirken forsøker å viske ut dette skille mellom det hellige Guds folk og verdens mennesker. Den ønsker å fjerne grensene. Men det som da skjer, sier Bygstad, er at kirken samtidig mister sin identitet. "Den grenseløse kirke, blir den identitetsløse kirke" (s 219). Den Hellige kaller de troende til å være hellige "og derfor annerledes enn den verden vi lever i! En kristen kirke er ikke kalt til å følge med tiden, men til å følge Herren Kristus, mot tiden" (s 236).

Men en kirke som går mot tiden, er dømt til å bli foraktet. "Vandringen kan være ensom og stå i trengselens tegn. Men står den under løftet, har vandringsmannen hva han trenger. Derfor er det viktigste spørsmålet når vi møter nøden, ikke "hva skal vi gjøre?" men "hva vil vår Gud gjøre?" " (s 233).

Bygstad mener at kirkens krise først og fremst består i en dyp krise i forholdet til Guds eget ord i den hellige Skrift. "Kirkens grunnvoll går i oppløsning. Innen aktivismen har en mistet troen på Ordets virkekraft for å erstatte den med egen innsats. Innen liberale kirkelige kretser har en mistet troen på ordets sannhetsinnhold for å erstatte dette med modernitetens og subjektivismens panta rei (alt flyter). Innen spiritualiserende retninger som karismatikken har en mistet troen på Ordet som Åndsmeddelende middel for å erstatte det med storpredikanten og opplevelsen som hovedmiddel. Og innen sakramentaliserende kretser finner vi en tendens til å anse som mindre viktig Ordet og forkynnelsen som nådemiddel – til fordel for en oppgradering av sakramentene, i det en spiller Ordet ut mot sakramentet… Felles for disse ulike strømningene er at de alle setter forkynnelsen av Ordet lavt" (s 226f).

Imot denne forakten for og nedgradering av Ordet hevder Bygstad med styrke at forkynnelsen av Guds ord er virkekraftig, så sant det er Guds ord som blir forkynt, og ikke mennesketanker. I Guds ord arbeider den Hellige Ånd og ved dette Ord utfører den Allmektige sitt verk. "I den sanne forkynnelse trer predikanten tilbake for budskapet, så høstens Herre kan få arbeidsrom" (s 227).

Det er ofte vært vanlig – spesielt innen norsk kristenliv – å betrakte den liberale utglidning som noe som først og fremst skjer innenfor kirkelige kretser, og ikke så meget i de kristne lekmannsorganisasjonene og på bedehuset. Bygstad er ikke så sikker på at bedehusfolket går fri den læreoppløsningen som følger av den liberale teologien. Han skriver: "Organisasjonene har jo ofte rost seg av at om liberal teologi og unnfallenhet førte ordet innen den offisielle kirke, da kunne en likevel bli bevart på bedehuset. I dag må vi se i øynene at dette er en sannhet med store modifikasjoner. Det er vel snarere slik at der kirken går foran, følger organisasjonene etter. Bare noen år senere" (s 251).

Når man leser denne boken av Jan Bygstad, skinner det tydelig gjennom en stor sorg over den utglidning som finner sted innenfor folkekirken. Dette er en sorg som undertegnede deler fullt ut. Det er tragisk at en kirke der alle hungrende og tørstende sjeler i tidligere tider kunne få formaning og trøst, rettledning og omsorg, i lov og evangelium, nå bare serveres steiner for brød. Man har forsøkt å redde troen ved å gjøre den spiselig for det moderne mennesket, men har dermed ødelagt troens egenart.

Boken preges av at forfatteren selv står i en strid i forhold til den kirken han har tilhørt og vært prest i. Han kommer ikke med noen konklusjon i boken om hva alle troende innenfor den norske kirke bør gjøre i den alvorlige situasjonen kirken befinner seg i. Det virker ikke som forfatteren selv har noen tro på at kirken kan reddes. Han mener at kirken er blitt en "løgnkirke". Kanskje det da er på tide å formane alle de troende: "Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager" (Åp 18,4).

Egil Edvardsen

Biblicum      Til hovedside