|
Høykirkeligheten og kirkefellesskap Med et høykirkelig kirkesyn mener vi den oppfatning at Kristi kirke skulle være bundet til en viss ytre kirke med dens biskoper, m.a.o. at retten og plikten til å forvalte Ordet og sakramentene (nøkkelmakten) er gitt til en bestemt stand (nemlig biskopene og deres medhjelpere, prestene) og ikke til hele kirken, d.v.s. de troende. Man identifiserer den ytre, synlige kirken, som har det apostoliske embetet, med Kristi legeme, eller man kaller den en gren av Kristi kirke. Man fornekter at kirken i egentlig forstand er usynlig og bare bundet til Guds rene Ord, ikke til noen bestemt ytre kirkeorganisasjon eller stand (geistligheten) som i den gamle pakts tid. Som man den gang var bundet til den levittiske tempeltjenesten, mener man at de kristne er bundet til biskopembetet og den sakramentsforvaltning som skjer på dets oppdrag. Dette kirkesyn fører til at de trofaste kristne føler seg forpliktet til å stå i sitt kirkefellesskap, selv om kirken fører falsk lære, d.v.s. når den er uvillig til å bryte kirkesamhørigheten med vranglærerne. For siden man har bundet nåden og nådemidlene til kirkens embetsinnehavere i stedet for til Guds rene Ord, kan man ikke bryte med deres embetsforvaltning uten samtidig å stenge seg ute fra nåden, fra Kristi kirke. Den som bundet av den bibelsk-lutherske lære avviser ethvert kirkefellesskap med en falsk kirke, anses å ha gått ut av Kirken med stor K, d.v.s. Kristi kirke, Kristi legeme, Kristus selv, nåden og saligheten. Ved et slikt syn forledes mange kristne til å lukke øynene for unionismens store synd og til å bli stående i denne falske kirke. De lar være å dra seg unna dem som fører en falsk lære eller som lar en slik lære få spre seg. Martin Luther måtte kjempe mot dette kirkesynet. Kristne på hans tid kjente seg bundet til den katolske kirke, til tross for at den tillot mye vranglære. De hadde lært at embetet og sakramentsforvaltningen tilhørte en bestemt stand, nemlig Peter og hans etterfølgere. Derfor trodde de at de ville miste både embetet og sakramentene dersom de brøt med kirken. Embetet og sakramentsforvaltningen er gitt til de Kristustro, ikke til en bestemt stand. De sant troende har selv rett og plikt til å kalle og innsette menn i forkynnergjerningen som skal svare for både den offentlige forkynnelse og sakramentsforvaltningen i overensstemmelse med Guds rene ord. Noen embetsforvaltning ved siden Guds rene ord er ikke forsamlingen bundet av. Og siden forsamlingen (de Kristustro) har fått embetet, d.v.s. Ordet og sakramentene, som gave, har den rett og plikt til å kalle en som på forsamlingens vegne forvalter denne gave i troskap. Det er forsamlingens kall (rite vocatus) som gjør vedkommende til innehaver av prekenembetet (CA XIV). Og det ytre kall ser man på som om det er Gud selv som kaller og innsetter den som forsamlingen har kalt. Det er ikke ordinasjonen som er det avgjørende, men kallet. Og det er ikke nødvendig at ordinasjonen blir utført av en biskop med apostolisk suksesjon (arvefølge). Forsamlingen har selv rett og frihet til å kalle og ordinere. Den er ikke avhengig av biskoper fra en falsk kirke for at kallet skal få virkekraft. Embetet er jo ikke gitt en bestemt stand (Peter og hans etterfølgere), men som før sagt, hele forsamlingen (kirken, disiplene). Fra
"At de alle må være ett", .
|
