|
Troen alene Tro er å kjenne Jesus som sin Frelser. Det er å gi
sitt samtykke til det Skriften sier om hans person og verk. Det er å
stole på at han tilgir synd og at vi erklæres ”ikke skyldig” i Guds
øyne. Troen er en gave fra Gud. Den er ikke av gjerninger. Den er ikke en
årsak til rettferdiggjørelsen, men den hånd som mottar den rettferdiggjørelse
som Kristus har vunnet. Til dette må vi tillegge enda en sak: Det er ved troen alene vi blir rettferdiggjort. Dette er det tredje av de tre reformatoriske tema: sola fide, troen alene... Å bli rettferdiggjort ved tro
alene betyr at ingenting som kommer foran troen og ingenting som følger
etter troen er en del av et menneskes rettferdiggjørelse. Anger eller
sorg over synden går foran troen, og et nytt liv i kjærlighet vil følge
etter troen. Men tro er ikke anger, og tro er ikke kjærlighet. De lutherske
bekjennelseskriftene taler direkte om denne saken. På den ene siden
uttrykkes det at anger er nødvendig: ”Derfor finnes det ikke noen sann,
frelsende tro hos dem som er uten anger og sorg og som har det onde
forsett å forbli og holde fram i synden” (Konkordieformelen, Sol Decl,
III,26). På lignende måte uttrykkes det om kjærligheten som følger
etter sann tro: ”Kjærligheten er også en frukt som helt visst med nødvendighet
følger den sanne tro. For om noen ikke elsker, er det et sikkert tegn på
at han ikke er rettferdiggjort, men fremdeles er i døden eller igjen har
tapt troens rettferdighet” (III,27). ”Men,” fortsetter
bekjennelseskriftene, ”når Paulus sier: Vi blir rettferdige ved tro
uten gjerninger, viser han dermed at verken den forutgående anger
eller de etterfølgende gjerninger hører med i artikkelen om troens
rettferdiggjørelse, eller der hvor den omhandles” (III,27). Dersom anger var en del av den
rettferdiggjørende tro, ville et menneske aldri bli sikker på sitt
forhold til Gud. Det ville alltid måtte være i tvil, slik Luther var i
sine unge år: ”Sørger jeg nok over mine synder? Har jeg fastet
og bedt nok; har jeg praktisert nok selv-fornektelse for å vise at jeg er
virkelig angerfull?”… Den anger som kommer foran
troen, hører ikke med i artikkelen om rettferdiggjørelsen, heller ikke
de gjerninger som følger etter. Vi blir rettferdiggjort ved tro alene.
Den romersk-katolske kirke fornekter denne lære kraftig, slik det klart
framgår av dekretene ved Tridentinerkonsilet: "Dersom noen hevder at den rettferdiggjørende tro
ikke er noe annet enn tillit til guddommelig barmhjertighet som tilgir
synder for Kristi skyld, eller at det er denne tillit alene som
rettferdiggjør oss, skal han være forbannet. Dersom noen hevder at… gjerninger bare er frukter
eller tegn på den mottatte rettferdiggjørelse, men ikke årsaken til at
den øker, skal han være forbannet. Det evige livet skal tilbys dem som strever hardt inntil
enden og stoler på Gud, både som en nåde som med miskunnhet loves Guds
barn gjennom Kristus Jesus, og som en lønn som Gud selv i sin trofasthet
har lovet å gi for deres gode gjerninger og fortjenester." (Oversatt
fra Canons and Decrees of the Council of Trent, Sess. 6, can. 12;
St. Louis, 1941, s. 43). Med slike erklæringer fornekter
romersk-katolsk teologi en sola fide-rettferdiggjørelse. Den gjør
rettferdiggjørelsen til et samarbeidsprosjekt: tro pluss nåde-assisterte
gjerninger. Dersom gjerningene som følger etter troen er en del av
rettferdiggjørelsen, kan et menneske aldri være sikker på sin frelse,
heller ikke om angeren som går foran troen blir inkludert i rettferdiggjørelsen.
Vi vil alltid hele tiden være i tvil: ”Har jeg gjort nok gode
gjerninger? Har jeg vært tilstrekkelig ærlig i det jeg har gjort?”… Det er sant at troen aldri er
alene, men alltid produserer gjerninger. Rettferdiggjørelse følges
alltid av helliggjørelse. Men det er like sant og ytterst viktig at
rettferdiggjørelsen er ved tro alene og aldri inkluderer de gjerningene
som følger etter. David
Valleskey, .
|
