Tyskerne har laget et ord som heter "die Gottesfrage" – spørsmålet om Gud. Ordet er tysk – saken er almennmenneskelig.

Et slikt ord må klinge høyst forskjellig i Guds og i menneskers øre.

I Guds øre må visst ordet "Gottesfrage" klinge omtrent slik som det må klinge i ørene på en far om han får oppleve at hans sønner og døtre begynner å diskutere om de nå egentlig har noen far i det hele tatt; eller om deres formentlige far ved nærmere prøvelse av saken bare er en innbilning i deres fantasi eller en illusjon i deres poetiske sans. En slik far ville vel se på sitt diskuterende avkom og stille seg det smertefylte spørsmål om de var vel bevarte, om det var begynt å "ramle" for dem, om den åpenbart sykelige sjelstilstand var av forbigående art – eller så kronisk at barnas rette hjem måtte bli et sinnsykeasyl.

I menneskers øre klinger ordet "Gottesfrage" helt annerledes. Det klinger av alvor – dog litt forlorent alvor. – Det klinger av intellektuell høyhetsfølelse, som når en gymnasiast blir stillet overfor en matematikk-oppgave som han vet han kan løse: han vet – likesom litt nedlatende – at han er herre og mester over disse vanskeligheter, og gir man ham bare litt tid, så skal han nok klare brasene. Slik gir det en art intellektuell høyhetsfølelse å stilles overfor "die Gottesfrage": gi oss bare litt tid, så skal vi ordne opp i den sak med vårt filosofiske apparat og vår logisk-vitenskapelige teknikk. Vårt intellekt er herre og mester til å avgjøre den vanskeligheten om Gud allernådigst skal få lov til å være til – eller om vi blir nødt til å proklamere ham som død.

"Die Gottesfrage" – menneskets problem i liv og i død! Dypest sett det eneste spørsmål som har noen interesse. Og dog, hvordan kan det ha fått form av spørsmål? Enten må jo Gud være til – og i så fall må det være forrykt å forme noen "Gottesfrage", eller så må Gud ikke være til – og i så fall må det vær enda mer forrykt å forme noen "Gottesfrage". Forrykt eller ikke forrykt: spørsmålet er i hvert fall ikke i minste måte avslørende eller kompromitterende for Gud. Men det er pinlig kompromitterende for mennesket. For det avslører ubarmhjertig at mennesket i det minste må være fremmed for Gud, kanskje likefrem fiendtlig mot ham. Og det avslører at der er noe selvstort og hovmodig i menneskets indre, som anmasser seg retten til å sette seg høyere enn Gud selv – for å avgjøre om han er til eller ei. For er der en slags appellinstans i mennesket selv, som man kan innanke problemet for, så må jo denne instans være høyere enn Gud selv, – ellers kan den vel ikke ha i sin makt å avgjøre om Gud virkelig finnes. Men hvilken appellinstans er det? Fornuften?

"Die Gottesfrage" har vært "moderne" i alle tider, og kommer til å forbli "moderne" når alle vi som lever i dag, for lengst er hjelpeløst "foreldet" og ute av minne for de slekter som kommer etter oss. Det underlige er også at skjønt slekt etter slekt har boret og gravet i "Guds-problemets" forviklede gruveganger, har slekt etter slekt brakt lite eller ingenting nytt for dagen. Svarene som utgir seg for å løse "Guds-problemet", er i hovedsaken noen ganske få – og nye eller andre svarmuligheter kan ikke gis. Så tygger slekt etter slekt på de samme temaer, den samme visdom eller mangel på visdom. Slekt etter slekt finner frem til de samme svarmuligheter. De fleste er imidlertid så uvitende at når de har funnet frem til en av de eldgamle svarmuligheter, så innbiller de seg å ha funnet et lys og en visdom som aldri har vært brakt for dagen før, kanskje fordi de uttrykker seg litt mer spissfindig. Og i sin dype uvitenhet hengir de seg – slekt etter slekt – i grenseløst hovmod: nå har vi funnet løsningen, nå er visdommen kommet for dagen. Dog: hadde man hatt litt kunnskap om tidligere tiders arbeid med saken, så ville man i de fleste tilfeller ha sukket med skamrødme på kinnene: Akk, hvor jeg er banal, hvor jeg er latterlig – som innbiller meg å ha funnet hva ingen annen noensinne har visst! Og så er sannheten at jeg ikke sier eller skriver noe annet enn hva svært mange har sagt og skrevet lenge, lenge før jeg så dagens lys!

Vi bibeltroende kristne er spart for denne latterlige innbilskhet hos det "moderne" menneske. Ganske enkelt av den grunn at vi forholder oss troende til den Guds historiske selvåpenbaring som fant sted og ble avsluttet for ca. 2000 år siden i Palestina. Den åpenbaringen "utvikler seg" ikke mer. Vi innbiller oss ikke å kunne bringe for dagen visdom som verden aldri har vært begavet med før. Vi vet at vi kan bare vokse åndelig til et større lys og en dypere erkjennelse av den visdom fra Gud som for lengst er åpenbart. Og da det er slik, så kan de "moderne" mennesker ikke like oss: vi kjæler ikke for deres hovmod ved likesom å innbille dem at de skal gjøre en kjempeoppdagelse som ingen før har gjort, bare de hører på "siste skrik" i denne eller hin forlorne litterære filosofi fra inneværende år. De kaller oss derfor gjerne for intellektuelle "etterliggere". De sier at vi "hyller et foreldet verdensbilde", at vi er "forstokket konservative" og mangler enhver form for "frisinn". Og skal vi tro de "moderne" mennesker, så finnes det ikke mer umoralske mennesker på jord enn vi som bekjenner troen på Jesus Kristus: vi er "hyklere", vi oser av "selvgodhet", vi har et "trangbrystet livssyn" og en sjelemorderisk "tvangsmoral" – og for øvrig vet Gud i himmelen resten om all vår usselhet.

Nåvel – hva egentlig altså med kristendommen? Er den et svar på "die Gottesfrage"? Ja. Den gjør endog fordring på å være det eneste sanne og riktige svar – i motsetning til alle de andre svarene som er falske og usanne.

De andre svarene – hvilke er så det? Jo, det er hine "moderne" svar, som slekt etter slekt finner når man avviser kristendommen…

Salomo var ingen dumrian. Han sa: "Det er intet nytt under solen." Det er iallfall sant hva angår spørsmål og svar omkring Gud.

Fra "Fra troens slagmark", av Olav Valen-Sendstad.

.