Først av alt må vi tale om hovedsaken, det vil si om hva det er Paulus beskjeftiger seg med i dette brevet [Galaterbrevet]. Dette er det som er hovedsaken: Paulus vil grunnfeste læren om troen, om nåden, om syndenes forlatelse eller den kristne rettferdighet, slik at vi skal ha fullkommen kjennskap til den og til forskjellen mellom den kristne rettferdighet og alle andre former for rettferdighet.

Det fins nemlig mange slags rettferdighet. Vi har den politiske rettferdighet, den som keiseren, fyrstene i denne verden, filosofene og juristene tar seg av. En annen slags rettferdighet er den seremonielle, som de menneskelige overleveringer, slike som pavens overleveringer og tilsvarende, forkynner… I tillegg til disse har vi også en annen slags rettferdighet, nemlig den som har med loven å bestille, dekalogens [de ti buds] rettferdighet, som Moses forkynner. Den forkynner vi også – etter læren om troen.

Hinsides og over alle disse formene for rettferdighet har vi troens eller den kristne rettferdighet, som må skjelnes så omhyggelig som bare mulig fra disse vi har nevn ovenfor. De er nemlig direkte motsatt denne, både fordi de er resultat av keiserens lover, pavens overleveringer og Guds bud, og fordi de har med våre gjerninger å bestille og kan tilveiebringes av oss, ut fra de rent naturlige forutsetninger… eller også ut fra en særskilt gave fra Gud. (Også disse formene for gjerningsrettferdighet er jo Guds gaver, som alt det vi har.)

Men den mest fullkomne form for rettferdighet, trosrettferdigheten, som Gud tilregner oss gjennom Kristus, uavhengig av gjerningene, er verken en politisk rettferdighet, en seremoni-rettferdighet eller den guddommelige lovs rettferdighet. Heller ikke har den noe med våre gjerninger å bestille. Nei, den er helt annerledes – den er en rent passiv rettferdighet, mens de formene som er nevnt ovenfor, er aktive. Her er det nemlig ikke slik at det er noe vi utfører eller gir Gud. Nei, vi tar bare imot og avfinner oss med at det er annen, nemlig Gud, som handler i oss. Derfor sømmer det seg å kalle denne troens eller den kristne rettferdighet, for passiv. Den er jo også en rettferdighet som er skjult i et mysterium, og som verden ikke forstår. Ja, ikke engang de kristne holder skikkelig fast, og det er bare med nød og neppe at de begriper den når de er i anfektelse. Derfor må den ustanselig innprentes og oppøves gjennom kontinuerlig bruk. Og den som ikke holder fast på den eller får tak i den når samvittigheten rammes av angst og bekymringer, kan ikke bestå. Det finnes nemlig ingen annen rettferdighet som er en så fast og trygg trøst for samvittighetene som denne passive rettferdigheten.

Den menneskelige svakhet og dumhet er imidlertid slik innrettet at vi, når vi er i dødsfare og samvittighetsangst, ikke fester oss ved noe annet enn våre egne gjerninger, vår egen verdighet og loven. For når den avdekker synden for oss, melder vårt tilbakelagte liv seg straks i minnet, synderen sukker av tung sinnssorg og tenker med seg selv: "Å, hvor fordervelig jeg har levd! Hadde jeg bare kunnet leve lenger, så skulle jeg ha forbedret min livsførsel…!" Den menneskelige fornuft er heller ikke – så dypt er dette onde rotfestet i oss, og så fastgrodd er vi i denne ulykkelige vane – i stand til å frigjøre seg fra denne stirringen på den aktive, på sin egen rettferdighet og feste blikket ved den passive, den kristne rettferdighet. Nei, den klamrer seg ganske enkelt til den aktive. Og ved å misbruke vår naturlige svakhet forsterker og forstørrer Satan disse tankemønstrene. Dermed kan det ikke gå annerledes til enn at samvittigheten blir desto mer skrekkslagen, forvirret og lammet av angst.

Menneskesinnet er nemlig ute av stand til å finne trøst i seg selv, til å feste seg ved nåden alene når bevisstheten om og angsten for synden melder seg, eller til konsekvent å avvise all gjerningsdiskusjon osv. Dette er nemlig slikt som ligger utenfor menneskelig makt, tanke og innbilningskraft. Ja, det ligger til og med utenfor det Guds lov kan makte. Til tross for at den er det største av alle goder i verden, er den ganske enkelt ute av stand til å gi en skrekkslagen samvittighet fred, og det i den grad at den til og med formørker den ytterligere og fører den inn i fortvilelsen. Det er jo gjennom loven at synden først for alvor blir synd (Rom 7,13).

Mot fortvilelsen og den evige død har den sorgtyngede samvittighet altså ikke noe annet middel enn å gripe tak i det løfte om nåde som rekkes i Kristus, det vil si i denne troens rettferdighet, den passive eller kristne rettferdighet.

.