Uenigheten og splittelsen i den synlige kirken, både mellom kirkesamfunnene og innenfor de enkelte kirkene, skyldes den frekke fornektelsen av Skriftens guddommelige autoritet som vi finner hos de fleste av de ledende teologer. I det de fornekter at den hellige Skrift er Guds eget ufeilbare ord, forkaster disse menn Skriften som den eneste kilde og norm for den kristne lære, og dermed forkaster de samtidig selve prinsippet for enhet i den kristne kirke. For enhet i kirken er en enhet i sannheten. Men bare de kjenner sannheten som blir i Kristi ord (Joh 8,31-32). Og som Paulus, Kristi apostel, forsikrer oss, den som ikke holder fast ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord "er oppblåst og forstår ingen ting" (1 Tim 6,3ff). Men våre moderne teologer, de såkalte "positive" teologene, går ikke av veien for de liberale, og nekter å akseptere Skriften som det eneste prinsipp for kunnskap, den eneste kilde og norm for læren (det formale prinsippet). I stedet erstatter de den med "erfaringen", eller "Erlebnis", til det "teologiserende individet", også kalt "trosbevisstheten", "den kristne bevisstheten", "det gjenfødte jeg", etc. Når det gjelder denne teologiske metode fins det stor enighet. Men den kan ikke produsere enhet i den kristne kirke. – Ingen baserer sin dogmatikk på norma normans [=den normerende norm], Bibelen, slik de gamle protestantene gjorde. Men der slutter også enigheten. Når man skal praktisere disse prinsippene, oppstår det utallige uenigheter som skyldes ulikheter mellom dogmatikernes religiøse personlighet eller graden av vitenskapelig konsekvens. Men på ett punkt møtes de moderne teologene igjen. På samme måte som de med stor enstemmighet har forkastet den hellige Skrift som den eneste norm og standard for den kristne lære, slik benekter de Skriftens lære om satisfactio vicaria [=den stedfortredende fyllestgjørelsen], og dermed forkaster de med nødvendighet også Skriftens lære om rettferdiggjørelse ved tro, "uten lovens gjerninger".

Spørsmålet melder seg her om den kristne troen kan eksistere side om side med en uvilje mot å akseptere Skriften som Guds ord og med fornektelsen av satisfactio vicaria. Svaret er nei – ikke dersom de setter sin lære ut i praksis. Dersom mennesker nekter å tro på Kristus og hans apostler når disse erklærer at Skriften er Guds ukrenkelige ord (Joh 10,35: "Skriften kan ikke gjøres ugyldig"; 2 Tim 3,16: "Hele Skriften er inspirert av Gud"; 1 Pet 1,10-12), vil de da ikke også for å være konsekvente måtte nekte å tro alt det Kristus og hans apostler lærer når det gjelder Kristi frelsesverk (Joh 3,16; Matt 20,28: "gi sitt liv som løsepenge for mange"; Joh 1,29; 1 Joh 1,9; Rom 3,28; etc.)? Det kan imidlertid hende, og det har hendt, at en person som i teorien har fornektet Skriftens inspirasjon og Kristi stedfortredende fyllestgjørelse, tar imot syndenes forlatelse i tro når han kommer i anfektelsestider og i dødsangst. Da grunner han sin tro på Skriftens ord og Kristi stedfortredende soning. Men dermed oppgir han og vender seg bort fra sin tidligere sekteriske oppfatning ved hvilken han har skilt seg fra Kirken, og han vender seg til den kristne kirkens ene tro, en tro som blir i Kristi ord og ikke kjenner noen annen grunn for vissheten om Guds nåde enn den gjenløsning som Kristus Jesus har vunnet.

Det fins altså bare én årsak til splittelsene innenfor den synlige kirken: fornektelsen av Skriften som den eneste kilde og standard for den kristne lære og, som en konsekvens av dette, erstatningen av den kristne lære om frelse av nåde med en eller annen form for gjerningslære…

Splittelsen og fraksjonene i den kristne kirke er konsekvensen av at man har fjernet seg fra Skriftens lære. Men det er også naturlig å søke de underliggende årsakene til denne unormale tilstanden. Moderne teologer av alle avskygninger hevder mange edle motiver, slik som søken etter sannheten i vitenskapens ånd, for å rettferdiggjøre sitt avvik fra Skriftens lære og opprettelsen av nye sekter, men de påstår til og med at disse avvik er formet av Gud og til en velsignelse for Kirken. Men Skriften konstaterer at det er det motsatte som er faktum. Den understreker meget tydelig at motivene som driver disse som er ansvarlig for disse unormale tilstandene i kristendommen, ikke er edle, men kjødelige. Ofte og alvorlig advarer den mot å avvike fra apostlenes lære som er Kristi egen lære (Rom 16,17: "Hold øye med dem som volder splittelse… Vend dere fra dem!"), og den unnlater ikke å fordømme motivene som ligger bak denne sørgelige virksomheten. De som avviker fra Kristi og apostlenes lære, drives av egeninteresser (Rom 16,18: "For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk"), som kommer til uttrykk i innbilskhet (1 Tim 6,3f: "Han er oppblåst"), æresyke (Joh 5,44), vegring mot å bære korset (Gal 6,12) og misunnelse (Matt 27,18). Det er heller ikke noe smigrende når Skriften bruker uttrykket "uvitenhet" i denne sammenheng (1 Tim 6,4: "forstår ingenting"; Joh 16,3; 1 Tim 1,13)…

Den onde tilbøyelighet som driver mennesker til å avvike fra Skriften og skape splittelser, bor i enhver av oss og er alltid aktiv. Kjødelige ambisjoner, misunnelse, det å like og mislike personer, truer hele tiden med å skape fraksjoner og splittelser i den lokale menighet, i hele kirken og i sammenslutninger mellom kirker. "Mange kjetterier har oppstått i kirken bare på grunn av lærernes hat til hverandre" (Apologien, IV, 242). Det er derfor klart at enhet i den kristne lære ikke på noen måte er resultatet av vår makt, visdom eller evne; Guds nåde og makt alene kan opprette og bevare den. Det er det Skriften hevder (Joh 17,11.12.15.20.21; Salme 86,11; etc.).