Det fins mange religiøse trafikkofre langs livets landevei. Alle menneskenes guder er blitt knust i tidens løp. De er døde. De har ikke klart å komme seg unna.

Goliat spankulerte fram og tilbake foran Guds folk i Terebinte-dalen. Da gjetergutten steg fram for å kjempe mot ham med slyngen sin, "forbannet filisteren David ved sin gud" (1 Sam 17,43). En av disse gudene hadde fått navnet Dagon. Han hadde et tempel i Asjdod, og selv om han var død, trodde man at han bodde der. En dag erobret filisterne Guds ark og førte den i triumf inn i Dagons tempel. Skriften forteller oss resten av historien: "Morgenen etter så de at Dagon igjen var falt ned med ansiktet mot jorden foran Herrens paktkiste. Hodet og begge hendene hans var hogd av og lå ved siden av terskelen til gudebildet. Bare kroppen var igjen av Dagon. Det er grunnen til at Dagonprestene og alle som går inn i Dagons tempel i Asjdod, ikke setter foten på terskelen til gudebildet; slik har det vært til denne dag" (1 Sam 5,4-5). Vi takker Gud for at vi, når vi går inn i våre kirker for å tilbe vår levende Jesus, ikke må hoppe over terskelen fordi de uhyggelige restene av hans hode og hender ligger ved inngangen.

Alle historiens guder er døde. Buddha er død. Du kan i dag klatre opp i en av hans livløse statuer i Kamakura, Japan, og se ut av ett av de tomme øynene ned på menneskene som tilber statuen og setter små krus med sake (= japansk brennevin) og noen appelsiner og riskaker pent i små hauger ved foten av den døde statuen.

Profetene i Det gamle testamentet, kalte avgudene "verdiløse" og "avskyelige" og "motbydelige". Og avgudenes største forbrytelse var at de var døde. Jesaja sa: "De verken skjønner eller fatter noe. Deres øyne er klint igjen, så de ikke kan se; deres hjerter er sløvet, så de ikke forstår" (Jes 44,18). De som tilber noe som er dødt, befinner seg i en tragisk situasjon. For å rykke mennesker ut av denne forferdelige situasjonen, drives våre hender dypt ned i lommene våre og våre misjonærer drives av kjærlighet og omsorg til å forlate sine hjem og familier for å forkynne for dem som fremdeles bøyer seg for døde ting. Og alle sammen sier vi med apostelen som var vitne til påsken: "Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt" (Apg 4,20). Jesus lever. Og det skal han gjøre det nye årtusenet også.

Det så for en stund ut som at Jesus var død. Det var dette de slagne, triste og skrøpelige menneskene gjorde da de gikk sakte ut til graven den første påskedagens morgen: De gikk for å tilbe en død og kald Jesus med sin fattige rikdom av urter og oljer og tårer. Engelens røst runget i den tomme graven: "Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått. Husk hva han sa til dere …" (Luk 24,5-6).

Vi tilber en levende Jesus. I hele det 20. århundret etter at han sto opp fra de døde, har vi tilbedt en levende Jesus. I det 21. århundret skal vi fortsette å gjøre det. Jesus skal fortsette å være med sine levende og kjempende troende i den stridende kirken, fordi han lever.

Og alle nye og uekte guder og filosofier som fødes i vår tid, skal fort bli gamle og dø. "Gud er død"-filosofien fra 1970-tallet er død, men Jesus lever fortsatt. Den såkalte New Age-bevegelsen er egentlig bare det samme gamle forsøket på å overbevise mennesker om at Gud bare er et godlynt vesen et eller annet sted som ikke bryr seg noe særlig om oss og egentlig ikke mente det han sa. Derfor fortsetter New Age´erne sin interesse for åndelige veiledere, krystallkuler og spåkoner. Man tror at dette 21. århundret skal gi verden en New Age-himmel på jord. Man håper at det til slutt skal bli så mange mennesker som gjør godt at de skal påvirke også resten av menneskeheten til å gjøre godt. Dermed skal det såkalte "kvantespranget" inn i den nye tiden skje og alle skal frelse seg selv. Men det kommer ikke til å skje noe kvantesprang. Tingene vil fortsette å dø og gå i forråtnelse. Om New Age skulle holde ut noen år til, vet vi likevel at bevegelsen lider av en dødelig sykdom.

Men Jesus fortsetter å leve.

Hver søndag, hver gang vi feirer gudstjeneste, feirer vi livet. Hans! Vårt! Vi feirer og takker for at vi får være i en levende kirke og samles rundt Guds ord som er "levende og virkekraftig" (Hebr 4,12). Vi er de eneste på jorden som ikke tilber vår Gud i menneskelagte likhus. Filisterne forsto ikke at da de bygde Dagons tempel i Asjdod, skulle det fungere som et oppbevaringssted for deres døde håp. Men den døde Dagon ved inngangen til templet var fullstendig forutsigbar.

Om vi forstår at Jesus lever, forstår vi hva hensikten med kirken er – og hvor privilegert vi er! Som kristne ønsker vi å kalle mennesker ut av likhusene til de døde gudene deres. Alle religioner som ikke har en levende Jesus, er dømt til å utøve sin tilbedelse i likhus. Det er synd om ikke dette faktum skulle drive oss til fornyet misjonsiver. Jesus lever!