Jesu spesifikke budskap som profet, var og er, ikke loven, men evangeliet. Vi fornekter ikke at han også ofte forkynte loven; heller ikke påstår vi at det ikke er behov for å forkynne loven for det syndige mennesket. Men vi hevder at det som framfor alt kjennetegner Kristi profetiske funksjon var og er fortsatt i dag forkynnelsen av evangeliet. Han er skaperen av dette guddommelige budskapet (Joh 1,17: "Nåden og sannheten" – dvs. sannheten om Guds nåde – ble til ved Jesus Kristus!). For evangeliet er kunngjøringen av det faktum at Jesus har fullført frelsen for verden.

Hele innholdet i profetien i 5 Mos 18,15.18f krever at den profeten det tales om der, skulle ha et budskap som var fundamentalt forskjellig fra Moses´ budskap. Etter at loven var blitt forkynt ved Sinai, var det ikke lenger behov for noen ytterligere åpenbaring om loven. Dette lærer vi også av Kristus selv som alltid henviste dem som fremmet moralske spørsmål, til Moseloven som en fullt ut tilstrekkelig og endelig dommer. Etter Moses var det ikke behov for noen ny åpenbaring om loven. Dermed blir det også tydelig hva motsetningen mellom Moses og Jesus i Joh 1,17 innebærer. De er ikke bare forskjellige personer, men har også et forskjellig budskap.

Profetien i Det gamle testamentet erkjenner likeså denne distinkte karakteren ved den framtidige Messias´ profetiske virksomhet. I det han taler i Frelserens person, bruker Jesaja i kap. 61,1f mange fine bilder som hver for seg og i fellesskap beskriver forkynnelsen av evangeliet både når det gjelder dets innhold og dets virkning. Etter at Jesus hadde lest dette avsnittet hos Jesaja for forsamlingen i Nasaret, erklærte han offentlig at han selv var i ferd med å oppfylle dette (Luk 4,18-21). I utøvelsen av sin profetiske virksomhet sammenfattet Jesus evangeliets budskap i de uvurderlige ordene i Joh 3,16. Han konkretiserte det i dåpens og nattverdens sakramenter. Han gjorde sine apostler til autoritative lærere av det til verden. Og han ga sin kirke i oppdrag å spre ordet om frelsen blant alle folkeslag og i alle tider. Derfor er evangeliet på alle måter Jesu Kristi ord (Matt 24,35; Joh 5,24; 8,31.51; Kol 3,16).

Forholdet mellom Kristi profetiske embete og Guds lov er blitt kraftig misforstått og alvorlig forvrengt i vide kretser, noe som har ført til store skade for mange sjeler. Generelt har verden lært seg å omtale Kristus med respekt som en av menneskehetens store lærere. Men han er for dem ikke større enn mange andre profeter, og av alt det han har sagt, er det de ord som refererer til loven, som blir betraktet som viktige. Under påvirkning av frimureriet taler dagspressen vanligvis om "den gylne regel" ["Du skal elske din neste som deg selv"] som selve kjernen i den kristne religion og ignorerer evangeliet om Jesus Kristus helt og holdent. Men dette er bare en av mange varianter av de antikristne ideer som gjennomsyrer det teologiske systemet som er akseptert i vår tid. Den romerske kirken beskriver Jesus konsekvent som en lovgiver som i tillegg til Moseloven, som de betrakter som tilstrekkelig for vanlige kristne, tillegger et visst antall consilia evangelica, "evangeliske råd", som skal holdes av dem som streber etter en høyere grad av hellighet [for eksempel munkene]. Men dette er ikke vesentlig forskjellig fra socinianerne og mange kristne sekter som hevder at Kristus fullkommeliggjorde Moseloven ved å gi budene en ny og mer fullstendig tolkning.

Imot denne farlige forvrengningen av Kristi forhold til Guds lov i hans profetiske embete stiller vi fram Skriftens klare sannhet. Fordi Moseloven ble kraftig forvrengt av folkets lærere på Jesu tid og ble forfalsket av utallige tillegg, så Jesus at det var behov for å undervise om loven i dens opprinnelse og avdekke dens sanne åndelige mening. Dette er hovedhensikten med Bergprekenen, men også med mange andre ord og taler av Jesus (for eksempel Matt 22,23ff; 22,35ff; 23,16ff; Mark 2,23-28; 7,1ff; Luk 10,25ff; Joh 7,22f, etc.). At Kristus hadde rett til å gjenopprette lovens opprinnelige betydning, kan ingen som betrakter ham som Guds Sønn og lovens opphavsmann, benekte. Men både hans lengre utlegninger av loven og de kortere henvisningene til den, hadde en bestemt praktisk hensikt. I noen tilfeller brukte han loven for å vekke i de uomvendtes hjerter en bevissthet om synd og det ulidelige ansvaret som et brudd på loven innebar. Dette gjorde han for at de skulle være ivrige etter å høre evangeliet om gjenløsningen (loven som "pedagog", Gal 3,24). I andre tilfeller når han talte til de troende, underviste han dem om den rette bruken av loven som en regel i deres liv i helliggjørelse. Slik var Bergprekenen ikke ment å brukes av alle mennesker i sin alminnelighet, men bare av hans sanne disipler som alene kan få utbytte av den. Det samme gjelder slike tekster som Matteus 17,24ff og Lukas 14,12ff.

Uttrykket som vi finner i Joh 13,34 ["Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre"], byr ikke på noen problemer for den som tror på evangeliet om gjenløsningen, og det er bare til slike som tror, at disse ordene er talt. Som en tydelig erklæring om kravet om nestekjærlighet inneholder ikke disse ordene noe nytt (jfr. Matt 22,38f). Nestekjærlighetsbudet er et gammelt og universelt bud. Men for disiplene får dette budet en ny betydning når de ser hvordan Kristus elsket dem for at de skulle elske hverandre. Hans selvoppofrende kjærlighet for oss er den sanne kilden til all broderlig kjærlighet mellom disiplene. Dette gjør dette budet til noe nytt! Ikke-kristne som henviser til disse ordene av Jesus som selve evangeliets innhold, ignorerer typisk nok versets andre del ["Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre"], og forstår dermed heller ikke versets første del. Ordene ble ikke talt til dem i det hele tatt!