Religiøse samfunn og religion er blitt hete debattemner i aviser og TV. Iblant har man gjort ganske ville assosiasjoner. I en TV-debatt gikk assosiasjonene fra "troen på en guddommelig skrift" via "fundamentalisme" til "terrorisme". Man diskuterte fundamentalismen som foreteelse og så potensielle fiender til et demokratisk samfunn i alle grupper som bekjente troen på en "guddommelig skrift". Der man tror på en guddommelig skrift, fins det også en fare for at man vil la religiøse normer innskrenke demokratiet. Etter å ha snakket om kristne og jødiske fundamentalister ble det vist bilder av muslimske fundamentalister som viftet med automatvåpen. Hvilken sammenheng man så mellom kristne som bekjenner at Bibelen er Guds ord, og bevæpnede muslimer ble aldri nærmere forklart. Om en debatt på så lavt nivå får gjennomslag i allmennhetens holdninger, blir det en enda tyngre byrde å bekjenne troen på Bibelen som Guds autoritative ord. Bekjennelsen til Bibelens inspirasjon og ufeilbarhet har gjennom lang tid blitt hånet av den fornektelse som går under navnet "vitenskap". Men det har likevel vært lett å bære denne hån fordi den har rettet seg mot noe vi virkelig tror og bekjenner. Det er mer frustrerende å bli utsatt for beskyldninger for noe som den lutherske kirken ikke står for. Kanskje går vi inn i en tid da de som bekjenner troen på Bibelen som Guds ord, blir betraktet som samfunnsfiendtlige fanatikere.

Er en luthersk kirke som tror at Bibelen er Guds ord, en trussel mot et demokratisk samfunn? Innebærer troen på Bibelen som Guds ord at man også skal tvinge Bibelens normer på samfunnets forvaltning? Gjør den lutherske kirken krav på verdslig makt? Hvor langt er steget fra troen på en guddommelig Skrift til terrorisme?

Den lutherske kirken følger ikke demokratiske prinsipper, det er sant. Skriften er den eneste normen for kristen lære og liv. Det som Skriften uttaler seg om, kan aldri være formål for avstemning eller omvurdering. Det er ikke folkeviljen som avgjør hvilken lære som skal forkynnes i og av kirken, og det er ikke majoriteten som skal sette opp normene for hva som er et kristent liv. Det er heller ikke menneskers oppgave å sette seg til doms over Skriftens innhold. Vår oppgave er å tro og bekjenne det Skriften åpenbarer for oss. Dermed er kirken i grunnen udemokratisk. Det er ikke folkeviljen som råder i kirken, men Gud. Vi tror at Bibelen har en guddommelig opprinnelse, og at det er gjennom dette ord Gud styrer sin kirke.

Men det fins ingen som helst kobling mellom denne bekjennelse og det at kirken skulle utgjøre en trussel mot den demokratiske ordningen i samfunnet. Det er fjernt fra den lutherske kirken å gjøre krav på verdslig makt eller å ville påtvinge samfunnet de bibelske normene for rett og galt. Bibelen lærer at både staten og kirken er innstiftet av Gud, men at staten og kirken virker innenfor to forskjellige ansvarsområder med forskjellige midler. Statens oppgave er å opprettholde den ytre orden i samfunnet og har til denne oppgaven tilgang til ytre maktmidler. Kirkens eneste oppgave til tidens ende er å gjøre mennesker til Kristi disipler, og har fått evangeliet i ord og sakrament som sitt eneste middel til å utføre denne oppgaven. Kirken har ikke fått noen som helst makt til å styre samfunnet, heller ikke har den fått noen som helst slags midler til en slik maktutøvelse. Bibelen formaner de kristne til å underordne seg den øvrighet som fins og be for den. Den lutherske kirken er ut fra dette aspektet harmløs både for demokratiske og totalitære stater. Lutheranere gjør ikke opprør, og den lutherske kirken er ingen konkurrent til statsmakten. Men det er ikke alle kirker som ser det slik.

Den lutherske kirken kan i sin språkbruk av og til framstå som truende og voldsom. Bibelen formaner oss til å ruste oss som vel forberedte og stridsklare soldater. Den formaner oss til å ta på oss Guds fulle rustning, rettferdighetens brynje, troens skjold, frelsens hjelm og Åndens sverd, og å lide som gode Kristi Jesu soldater. Noen mennesker kan sikkert oppfatte dette som en truende beskrivelse av en gruppe samfunnsfiendtlige religiøse fanatikere. Men til forskjell fra myndighetens sverd kan de kristnes sverd ikke utsette noen for ytre tvang eller skade. Den eneste oppgaven Kristi Jesu soldater har, er å forkynne fredens evangelium. Åndens sverd er ingenting annet enn Guds ord. Dette er et ublodig, men på ingen måte kraftløst våpen. Alle Guds fiender har god grunn til å skjelve i møte med evangeliets forkynnelse. Kraften i Guds ord kan sammenlignes med dynamitt. Guds ord har makt til å utføre under i menneskers hjerter. Det utsetter ikke mennesker for ytre tvang, men føder dem på ny så de av hjertet tror på Jesus som sin Frelser, og fornyer dem så de ønsker å tjene Gud med sitt liv. Dette er også på den måten kirken kan forandre samfunnet på. Når enkeltmennesker kommer til tro på Guds ord og får fornyede hjerter, vil de vende ryggen til et urettferdig liv. Kirken har da fått et nytt medlem som ber for alle i lederposisjoner slik at vi kan føre et stille og rolig liv og på alle måter oppføre oss gudfryktig og verdig. Samfunnet har da også fått en pålitelig borger som underordner seg under den øvrigheten som fins.

Mange statsmakter har gjennom historien i en misforstått iver sett en fare i at mennesker av hjertet har satt sin tro til Jesus og levd til hans ære. Likevel er dette nye livet ikke basert på noen annen norm enn den naturlige loven som alle mennesker har en viss kunnskap om, og som burde være grunnen for alle rettsutøvelse i staten. (Guds bud og den lov som menneskenes samvittighet vitner om, er ikke vesensforskjellige.) Mange statsmakter har foruten å opprettholde ytre orden også sett det som sin oppgave å hindre kirken i å forkynne evangeliet. Når det skjer, fins det grenser i de kristnes plikt til å underordne seg øvrigheten. Da Peter og apostlene fikk strengt forbud mot å undervise i Jesu navn, svarte de: "En skal lyde Gud mer enn mennesker." Det er og forblir kirkens svar når myndigheten vil hindre kirken i å forkynne evangeliet. Denne ulydighet er likevel ikke samfunnsfiendtlig. Den er et forsvar for kirkens oppgave å forkynne evangeliet.

Fra "Tidskriften Biblicum, 2/2003", 
av Stefan Hedkvist.