Guds ord er en dynamisk kraft. Det er aktivt og kraftfullt. "Mitt ord, er ikke det som en ild," spør Herren gjennom profeten Jeremia, "lik en slegge som knuser fjell?" (Jer 23,29). Gud selv virker i og gjennom sitt ord. Skriftene er ikke døde bokstaver. De er levende og livgivende. De slår med den Hellige Ånds kraft, som har gitt dem, er i dem og taler gjennom dem. De er det verktøyet han bruker til å tenne troens flamme i hjerter som er kalde og døde.

Likesom Jesu allmektige og livgivende ord fikk Lasarus til å komme ut av graven hvor han hadde vært begravd i fire dager, er Skriftene en kraft som gir liv og skaper tro. "De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv" (Joh 6,63). Hvor hans ord er, der er også hans Ånd; og hvor hans Ånd er, der er liv. Jesu mektige ord skaper en ny ånd og gir nytt liv.

Gjennom historien har de bøkene som vi har i Bibelen bevist seg selv å være ånd og liv. Igjen og igjen har mennesker som har lest dem, hørt Frelseren selv tale til dem gjennom disse bøkene. De har erfart det samme som de to Emmaus-disiplene fikk erfare da de tenkte tilbake på den samtalen de hadde hatt med Jesus mens han gikk sammen med dem: "Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?" (Luk 24,32).

Brevet til hebreerne understreker denne dynamiske kraften i Skriften når det sier: "For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer" (Hebr 4,12).

I sin øversteprestelige bønn ba Jesus: "Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet" (Joh 17,17). Som Guds sannhet bekrefter Skriftene selv at de er ekte. De behøver ingen godkjennelse av mennesker eller kirkemøter. De trenger ikke flertallet av stemmene i en menneskelig domstol. De har etablert sin egen autoritet. De er hva de er fordi Gud har talt og taler gjennom dem. Mennesker lytter til dem og gjenkjenner Guds røst.

Disse bøkene har det som våre fedre kalte testimonium Spiritus Sancti internum, dvs. den Hellige Ånds indre vitnesbyrd. De er stemmen til ham som er den ytterste og absolutte autoritet. Det fins ingen høyere enn ham. Derfor fins det ingen utenom Gud som kan bekrefte og verifisere dem. De bekrefter seg selv og sin egen ekthet. De bærer i seg selv vitnesbyrdet om hva de er. Dette vitnesbyrdet behøver ikke attesteres av noen ytre autoritet for å bli bekreftet. Kirkens lærere taler om Skriftenes selvvitnesbyrd når de skal beskrive denne egenskapen ved dem.

Det var Skriftenes selvvitnesbyrd som gjorde at Det gamle og Det nye testamentets kanoniske bøker ble skilt fra apokryfene og andre ikke-kanoniske skrifter. Likesom det tyngre smeltede jernet skiller seg fra det lettere slagget i en smelteovn, skilte de inspirerte Skriftene seg selv fra de ikke-inspirerte tekstene.

Da Jesus talte, lyttet mennesker til ham med forundring: "Han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde" (Matt 7,29). De erkjente at hans ord hadde autoritet med seg. Denne indre autoriteten hadde de i kraft av hva de var.

Slik er det også med Jesu skrevne ord. Intet menneske kan gi guddommelig autoritet til et skrift som "Hermas’ hyrden" (et apokryfisk skrift, overs. anm.), som ikke eier denne autoriteten i seg selv. Heller ikke kan noe menneske ta bort den guddommelige autoriteten fra en bok som virkelig er Guds ord. Mennesker kan fornekte at den har en slik autoritet, men den har den likevel.

Jesus fikk sin autoritet fra sin himmelske Far. "Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg," sa han (Joh 7,16). Den guddommelige autoritet som læren hans hadde, ble erkjent av alle som ikke ondsinnet og trassig lukket hjertene sine for ordet hans. "Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv" (Joh 7,17). På samme måten har de inspirerte Skriftene bevist at de er av Gud, og Guds folk har i dem hørt og gjenkjent sin himmelske Fars røst.

Paulus hadde grundig kjennskap til menneskelig filosofi og hele spekteret av menneskers religiøse spekulasjoner. Men han var likevel bevisst på at han ikke ville vite av noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet (1 Kor 2,2). Evangeliet, som Paulus viet hele livet sitt til, beviste til stadighet at det var "en Guds kraft til frelse for alle som tror" (Rom 1,16).

På samme måten har de kanoniske Skriftene gjennom historien bevist at de har denne indre kraften. Jesus oppfordrer oss til å holde fast ved hans ord. "Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: ’Hvis dere blir i mitt ord er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri’" (Joh 8,31-32). Dette ordet er ikke noe uklart, ubegripelig og ukjent ord. Jesus formante oss ikke først til å bli i hans ord og fortsette å holde fast ved det, for så å la det være uklart hva hans ord er og hvor vi kan finne det. Han gav det til oss i Det gamle og Det nye testamentets kanoniske skrifter. Gjennom disse Skriftene har fortvilte og døende syndere fått høre den velsignede sannheten om deres gjenløsning og rettferdiggjørelse, og ved denne sannheten har de blitt satt fri, evig fri fra syndens og Satans grusomme makt.

De frelsende sannheter som er åpenbart i Skriftene har gitt deg og meg rettferdighet, fred og glede. Vi er blitt betrodd å ta vare på og spre dem. "Den som har mitt ord, skal i sannhet tale mitt ord" var Herrens høytidelige befaling til sitt folk gjennom profeten Jeremia (Jer 23,28). Nå har vi hans ord, og dermed har vi fått et dobbelt ansvar – framfor alt ansvaret å forkynne dette ordet, men også ansvaret å forkynne det i troskap.

Det ville være en forbrytersk forsømmelse fra vår side om vi lurte oss unna vår forpliktelse å dele Livets ord med dem som ennå ikke har hørt det. Like forkastelig ville det være å ikke forkynne det nøyaktig slik vi har mottatt det i de kanoniske Skriftene. "Den som taler, skal se til han taler Guds ord" (1 Pet 4,11). Likesom Guds ord ble betrodd Israel i gammel tid, er de nå blitt betrodd oss som er Kristi nytestamentlige kirke. Hvilken glede og hvilket privilegium det er for oss! Disse Guds ord er tydelige. De er autoritative. De er ord om evig liv. Må Gud gjøre oss til ansvarlige og trofaste forvaltere av dem!