Av Seth Erlandsson

I april 2009 kom Jonas Gardells bok Om Jesus ut. Den har blitt en salgssuksess, og foreligger siden i høst også i norsk utgave. En grunntanke i boken er at Det nye testamente ikke presenterer den historiske Jesus, men en Jesus Kristus som er et produkt av ulike Jesusbevegelser etter øyenvitnenes tid. Det nye testamente presenterer ifølge Gardell en forvanskning av Jesus og hans budskap gjennom omtolkninger og tillegg fra en senere tids mennesketanker og opplevelser. Derfor mener han at den historiske Jesus er vanskelig å finne igjen i Det nye testamente. Vi kan bare skimte ham.

Tanken at man kan og bør skille mellom den historiske Jesus og apostlenes Jesus er gammel. Den fikk stor utbredelse blant liberale teologer på 1800-tallet. Man gikk ut ifra at evangelienes Jesus var en enorm forvanskning av Jesus slik han virkelig var, og siden kom man (ikke særlig overraskende) fram til det man gikk ut ifra. Gardell slutter seg til liberalteologenes spekulasjoner og går ut ifra dem som et selvsagt utgangspunkt for Jesusstudiene sine.

Gardell skal ha ros for at han ærlig innrømmer at hans Jesusbilde er "mine forestillingers Jesus Kristus", "en spekulasjon", "hva jeg innerst inne håper og vil at Jesus skal være". Gardell skriver ofte "kanskje", "trolig", "det er mulig at", "tenk om", "vi vet ikke", men ofte glemmer han at han spekulerer og bygger på bibelkritikeres gjetninger, antakelser og spekulasjoner. Her er noen eksempel på spekulasjoner som presenteres som viten: At evangeliene ikke er øyenvitneskildringer, at Jesus ikke påsto å være Gud, at evangelistene har omtolket Jesu ord og diktet opp mirakler, at Jesus lærte at han skulle skape et jordisk fredsrike (gudsrike) og derfor tok feil når det gjelder Guds rike.

Øyenvitner

Om det ikke finnes noen øyenvitner til en hendelse, blir alt overlatt til spekulanter. Men når det gjelder Jesus og hva han har sagt og gjort, finnes det i Det nye testamente en rekke vitnesbyrd, både fra personer som daglig var sammen med Jesus og fra slike som bare ved visse anledninger kom i kontakt med ham, bl.a. myndighetspersoner. Vi har all grunn til å ta rede på hva disse vitnene har å si om Jesus, uavhengig om vi er skeptiske til vitnemålene deres eller ikke. Gjør vi ikke dette i andre sammenhenger? Hvis det kommer inn rapporter om at det finnes øyenvitner til en viss hendelse, uansett hvilken, er vanligvis alle som er interessert i å vite hva som faktisk skjedde, ivrige etter å få med seg hva de påståtte øyenvitnene har å si. Det burde også gjelde hendelsene om Jesus og hva han sa og gjorde.

Ifølge Det nye testamente fantes det en stor skare øyenvitner til Jesushendelsene. Han virket ikke i hemmelighet, men stod åpent fram. Jesu svar når øverstepresten spurte ham ut om disiplene og læren hans, er belysende: "Jeg har talt åpent for hele verden. Jeg har alltid undervist i synagoger og i tempelet, der alle jøder kommer sammen. Aldri har jeg talt i det skjulte. Men hvorfor spør du meg? Spør heller dem som har hørt meg, om hva jeg har talt til dem. De vet hva jeg har sagt" (Joh 18,20-21). Da Paulus mange år senere prøvde å få kong Herodes Agrippa II til å ta til seg sannheten om Jesus, sa han: "Kongen kjenner til alt dette, og til ham taler jeg rett ut. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette er gått ham forbi; det er jo ikke skjedd i en avkrok" (Apg 26,26).

I tillegg til disse vitnene hadde Jesus valgt ut tolv særskilte øyenvitner som skulle registrere hva som skjedde. Det nye testamentes evangelister har satt sammen både hva de selv så og hørte og hva andre som var øyenvitner til det som skjedde, så og hørte. Apostlene vandret sammen med Jesus daglig i ikke mindre enn tre år. Evangelistene Matteus og Johannes, som hørte til de tolv, var med og så og hørte selv hva Jesus sa og gjorde. Markus har sammenstilt det Peter har sett og hørt. I innledningen til sitt evangelium forteller legen Lukas at han har gjort nøye etterforskninger for at Teofilus "kan vite at det er pålitelig" det han har fått opplæring i. Lukas sin sammenstilling av Jesu ord og liv grunnes på det som har blitt oppfylt, "overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for ordet" (Luk 1,2). Apostelen Johannes, som i sin alders høst (ca. 90 e.Kr.) utfyller Matteus, Markus og Lukas sine redegjørelser fra 50- og 60-tallet, sammenfatter: "Det vi har hørt, det vi har sett med øynene våre, det vi så og det hendene våre tok på, om det taler vi, om livets ord" (1 Joh 1,1).

Da apostlene forkynte hva de hadde sett og hørt, levde de fleste øyenvitnene fremdeles og kunne dermed stadfeste at de ikke løy. Slik forkynte Peter femti dager etter Jesu kroppslige oppstandelse: "Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger, under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. Med Guds vitende og vilje ble han utlevert til dere, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast... Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om" (Apg 2,22-32).

Moderne vitenskap har et naturalistisk syn på tilværelsen og utelukker derfor Gud som en virkelig faktor i historien. Men om nå øyenvitnene har sett det de sier at de har sett og hørt det de sier at de har hørt? Om det ikke bare er spørsmål om enkelte vitnesbyrd, men om en stor mengde som alle stemmer overens? Om t.o.m. Jesu fiender ved noen tilfeller tvinges til å konstatere at det ikke går an å fornekte at det så mange så, virkelig hendte, hva gjør vi da? Kan vi på forhånd avvise en hel rekke øyenvitner som løgnere uten å ha andre vitnesbyrd som viser at de lyver?

Gardell har ingen støtte i historiske kilder for sin avvisning av apostlenes vitnesbyrd om Jesus. Hans eneste støtte er den liberale bibelkritikkens spekulasjoner og antakelser, som er lagt fram svært lenge etter Jesushendelsene, de fleste på 1800-tallet etter Kristus. Det er bemerkelsesverdig at Gardell, som verken har sett eller hørt hva som hendte, likevel mener å vite bedre enn øyenvitnene! Dette selv om han medgir at han og de "forskere" han støtter seg til, "uten unntak må gjette og gjøre antakelser for å kunne bygge opp noe som i det hele tatt ligner på et helhetsbilde av Jesus" (s. 16).

Ved å gå ut fra spekulasjoner om at evangelienes forfattere ikke er Matteus, Markus, Lukas og Johannes, men i stedet ukjente forfattere fra en senere tid, får Gardell fritt spillerom for sin presentasjon av en helt annen Jesus enn apostlenes. Dermed forkaster han Bibelens presentasjon av kristendommen og den kristne kirkens apostoliske trosbekjennelse til Jesus Kristus. Den historiske Jesus var en helt annen enn kristendommens Jesus Kristus, betoner han om og om igjen. Jesus tok ofte feil, var ikke syndfri, ikke Guds Sønn, ikke ett med Faderen, ikke forsoningsofferet for alle menneskers synder etc. Han var bare "en av alle de profetene som har steget til overflaten et kort sekund og feilaktig kunngjort Herrens dag!" (s. 16).

Gardell innrømmer: "Jeg vet at også den Jesus som jeg skriver om, er en spekulasjon, en skyggeskikkelse." "Han er mine forestillingers Jesus Kristus, jeg vet det." Apostlenes Jesus derimot, den som Det nye testamente presenterer, er til forskjell fra Gardells Jesus ingen "skyggeskikkelse". Apostlene vandret daglig sammen med Jesus i mer enn tre år. Det er ikke apostlene som gjennom intensiv søking har prøvd å finne ham blant skyggene, men det er Jesus som har funnet dem. Jesus sa: "Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Faderen er i meg og jeg i Faderen" (Joh 10, 37-38).

Apostlene og den store flokken av andre vitner som virkelig hørte hva Jesus sa og så hva han gjorde, avvises av Gardell. Hvorfor forfekter han et slikt standpunkt i strid med de kilder som finnes? Og hvorfor forkaster han evangeliets kjerne: Guds frikjennende dom takket være Jesu stedfortredende godtgjørelse for alle syndere? "Det kreves ikke noe offer for å gjøre deg fri for synd i Guds øyne" (s. 344). "Faktum er at jeg tviler på at Jesus døde for våre synder... – Den tolkningen gjør Gud til en ubehagelig, jeg vil si utilbørlig kombinasjon av lovgiver, dommer og bøddel, og den gjør mennesket til noe urent, skittent og syndefullt" (s. 342). Antakelig kjenner Gardell seg krenket av tanken at han og alle vi andre er syndere. Han vil ha en Jesus som godkjenner det Gud i sin lov kaller for urent og synd. En dom som innebærer at noen blir renset vekk, luket bort, kan han ikke tenke seg. En slik tanke innebærer "at det ikke finnes noen prinsipiell forskjell mellom Gud og Hitler" (s. 145).

Gardell har lagt ned mye strev i å finne en annen enn profetenes Gud og en annen enn apostlenes Jesus. Han innrømmer at han ble stilt overfor store vanskeligheter når det gjaldt å finne en Jesus han kan tro på. Den Jesus han propagerer er "mine forestillingers Jesus", "hva jeg innerst inne vil og håper at Jesus skal være."

(Fra Bibel og Bekjennelse, 4/09)