Berømte personer og politikere er ikke de eneste som kan bli utsatt for fare. Vi kan alle bli konfrontert med skader, sykdommer og død. Når vi kristne opplever slikt, kan vi begynne og lure på om Herren egentlig beskytter oss. Luther sier det slik i forklaringen til den første trosartikkelen: «Han verger meg mot all fare, vokter og bevarer meg mot alt ondt». Når Herren står på vår side, hvordan kan det da skje oss noe vondt?

Dette er ikke noe nytt spørsmål. Israelsfolket spurte ofte om det samme. Mange av salmene stiller også spørsmål om Herrens beskyttelse og omsorg for sitt folk. Hvordan svarte Gud Israel? Hvordan svarer han oss?

Offentlige personer har ofte livvakter. Presidentkandidatene i USA blir beskyttet av Secret Service. Likevel vet vi av erfaring at ingen blir beskyttet hundre prosent. Hvis noen virkelig har satt seg i hodet å skade eller gjøre et annet menneske noe ondt, vil han noen ganger lykkes med det på tross av alle beskyttelsestiltak.

Jesajas ord i teksten vår er skrevet til Israels folk som lider i Babylons fangenskap. Dette er et ord fra Herren til en nasjon som han både har skapt, utløst og kalt. Dette er et ord fra Herren til et folk som helt og fullt tilhører ham.

Hva er det han lover? Han sier ikke at de ikke skal måtte gå «gjennom vann» eller «gjennom ild». Vann og ild er symboler på farer og ondskap som omgir mennesker. Ild blir ofte brukt som et symbol for straff og ødeleggelse. Herren lar oss få problemer. Vi risikerer mange slags farer, skader, sykdommer og til sist død.

Samtidig beskytter Herren oss ved å føre oss gjennom disse farene og problemene. Han fører oss gjennom jordiske prøvelser og trengslers «dype vann». Herren sier til sine egne, kjære barn: «Jeg vil være med dere. Dere skal ikke gå under i de dype vannene. Heller ikke skal flammene svi dere». Når Herren går ved vår side, skal vi nå vår reises mål uskadde.

Til andaktsarkivet      Til hovedside