Så gikk de to videre til de kom til Betlehem. Da de nådde fram dit, ble det stort oppstyr i byen for deres skyld, og kvinnene sa: «Er dette No`omi?» Men hun sa til dem: «Kall meg ikke No`omi! Kall meg heller Mara! For den allmektige har gjort livet meget bittert for meg. Jeg var rik da jeg dro bort, Herren har latt meg komme fattig tilbake. Hvorfor kaller dere meg No`omi, når Herren har vitnet mot meg, når Den Allmektige har ført ulykke over meg?» (Rut 1,19-21)
Kan vi vente oss en lykkelig slutt?
Mange kristne virker ofte så ulykkelige og elendige. Hvorfor? Rette person å spørre om dette er No`omi, Ruts svigermor. Tenk på hennes historie.
Det ble stor hungersnød No`omi, mannen hennes, Elimelek og de to sønnene deres ble tvunget til å reise fra hjemmet sitt i Betlehem og flytte til landet Moab på den andre siden av Jordan-elven. Likevel fikk ikke familien oppleve de gode dagene de drømte om. Ganske snart døde Elimelek. Resten av familien ble værende igjen i Moab. Sønnene deres giftet seg med moabittiske kvinner, Rut og Orpa. Deretter døde plutselig de to sønnene også.
Ti år etter at No`omi forlot Betlehem var hun tilbake i hjembyen. Hun dro først avgårde på tom mage; senere kom hun tilbake med et tomt hjerte. Hun reiste sammen med mannen og de to sønnnene; hun kom tilbake med en moabittisk svigerdatter. De gamle vennene til No`omi kjente henne knapt igjen. Derfor var det ikke rart at hun ba dem kalle henne Mara (som betyr «bitter») i stedet for navnet No`omi som betyr «nådig».
Det er ikke vanskelig å forstå No`omis bitterhet. Det eneste hun mintes da hun kom tilbake, var hennes egen tidligere lidelse og sorg. Hun hadde mistet både mannen og sønnene sine. Livet i Moab ble en eneste stor skuffelse, og nå stod hun helt på bar bakke. Det virket som om Gud selv var imot henne.
Vi kjenner resten av historien; lenger fremme kan vi lese om Rut som blir til større velsignelse for svigermoren enn ti sønner. Vi vet at No`omi en dag fikk holde barnebarnet i armene sine. Gud hadde planlagt at dette barnebarnet en dag skulle bli bestefar til den store kong David og stamfar til Davids største sønn, Frelseren Jesus Kristus. Noòmi, derimot, kunne ikke se noe av alt dette ved gjenkomsten.
Gud, i sin allvitende visdom, lot ikke No`omi få se inn i fremtiden. Det tillater han ikke oss heller. Derfor er det ikke så overraskende når vi også noen ganger er tilbøyelige til å bli bitre. Det kan falle lett å skylde på Gud når vi tenker tilbake på dødsfall i familien, tap av jobb, nederlag på skolen eller kanskje en kjæreste som vraket oss.
Vi mennesker kan bare se på fortiden; bare Gud kjenner fremtiden. Allerede nå kjenner Gud til hele vår livshistorie. Han har også sett at gjennom Jesus Kristus kommer den til å ende godt - i himmelen.
Nåderike Gud, ta bort all bitterheten i meg og fyll meg med din kjærlighet. Amen.
Til andaktsarkivet Til hovedside