Job var sikker på at han var i ferd med å dø. Han hadde dødsangst og var blitt helt kraftløs. Alt håp om bedring var forsvunnet. Hva hadde han igjen nå? Jobs eneste trøst var det levende håpet om oppstandelsen.

Det fins ikke noe som kan hjelpe en kristen mer gjennom tunge dager enn å meditere over oppstandelsen. Kristus er oppstått, og derfor skal vi også stå opp igjen. Himmelen venter på oss med en herlig framtid. Evighetens solstråle kan trenge seg gjennom selv den dystreste stemning og dypeste elendighet som trykker oss ned.

Det bemerkelsesverdige ved Job var at han så klart kunne uttrykke det samme håpet som vi har. Selv om han levde flere århundrer før Kristus stod opp fra de døde, kunne han med troens øyne se sin levende Frelser stå på jorden den siste dagen.

Med de samme åndelige øynene kunne han se seg selv foran Frelseren og skue ham med egne øyne. Jobs ben ble ikledt en ny kropp, og han fikk høre denne velsignede invitasjonen fra Kristus: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det riket i eie som er gjort i stand til dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Matt.25,34)

Den troen som Job hadde, er den samme troen vi trenger når alt ser ut til å gå i oppløsning. Når døden selv viser seg å stå for døren, er det vårt livs håp om å få være med Kristus, som holder oss oppe. En tro som håper på fremtiden, kan si med Paulus: «Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår.»

Er vi i stand til å se denne herligheten? Klarer vi, som Job, å se bortenfor graven og framover til den dagen da kroppen vår skal oppstå og gjøres lik Kristi egen herlighetskropp? Kan vi feste blikket vårt på den dagen da vi skal få se Herren, med de samme øynene som vi så ofte ser nød og lidelse med her på jorden? Job overvant alt med sin seirende tro på oppstandelsen. Det samme kan vi.

Til andaktsarkivet      Til hovedside