Dersom du hører noen si at pastoren deres bare "opprettholder" forsamlingen, ville du da oppfatte dette som et kompliment eller som kritikk? Det virker som det er blitt populært å se ned på virksomhet som konsentrere seg om å pleie og ha omsorg for den forsamlingen man har, som om kirkens egentlige oppdrag er kun evangelisering og ekspansjon, mens "vedlikeholdet" av forsamlingen har lavere prioritet. Men vedlikehold er noe som må prioriteres høyt av alle pastorer – det er kanskje riktig å si at det må ha høyeste prioritet hos hver pastor. For uten vedlikehold kommer all utadrettet virksomhet til å opphøre.

Pastorens første prioritet er å "vedlikeholde" seg selv. Dersom han ikke passer på sin egen tro, er han til ingen nytte for andre. "En idrettsmann må nekte seg alt. Han gjør det for å vinne en krans som visner, vi for å vinne en krans som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål, og jeg er ikke lik en bokser som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet" (1 Kor 9,25-27). En idrettsmann som trener, håper å kunne forbedre kondisjonen og prestasjonsevnen, men han vet at det kreves mye trening bare for å opprettholde det nåværende nivået. Også en pastor trenger å "trene" mye for å opprettholde sitt eget åndelige liv. For å opprettholde troen trenger pastoren ha et rikt andaktsliv. Han behøver å lese Skriften flittig som Guds ord til ham selv. Han må bruke mye tid til bønn og fordypning. Jesus sier til oss: "Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!" (Åp 3,11).

En pastor trenger også opprettholde sin bibelkunnskap og dyktighet som pastor. "Anstreng deg for å stå din prøve framfor Gud, så du kan være en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men legger fram sannhetens ord uten å bøye av" (2 Tim 2,15). Han håper naturligvis at han skal vokse i kunnskap og dyktighet gjennom hele sin gjerning, men bare det å opprettholde det kunnskapsnivået han hadde da han avsluttet sin presteutdannelse, krever en ordentlig satsing på vedlikehold.

I tillegg til regelmessige forberedelser av prekener, bibelstudier og konfirmantundervisning trenger pastoren ha en bibelleseplan som hjelper ham til å lese gjennom hele Skriften systematisk ved daglige bibellesninger. Dersom han ønsker å opprettholde sin dyktighet i tjenesten, trenger han også systematisk repetere bekjennelseskriftene, dogmatikken og pastoralteologien. I tillegg til de personlige studiene trenger han studere sammen med sine brødre ved pastoralkonferanser, seminarer, studiedager og sommerkurser for pastorer. Ved slike tilfeller gis det mulighet til både vedlikehold og vekst. Pastorens behov av eget vedlikehold blir aldri mindre gjennom årene, for – og det vet hver idrettsmann og musiker som har nådd langt – jo bedre man presterer, desto høyere blir kravene til vedlikehold for at man skal bli værende på samme nivå. Bare den pastor som flittig studerer, er "å ligne med en husbond som har både nytt og gammelt å hente fram av sitt forråd" (Matt 13,52).

En bileier som ikke vedlikeholder bilen sin, står snart uten bil. Uten vedlikehold dør levende skapninger, og maskiner slutter å virke. Dersom pastoren ikke passer på og vedlikeholder sin forsamling, dør forsamlingen. Vedlikehold av forsamlingen består først og fremst i at pastoren om og om igjen gjentar frelsens hovedsannheter i sine prekener og bibelstudier. (Det er selvfølgelig den Hellige Ånd som opprettholder troen i forsamlingens medlemmer, ikke pastoren eller noen annen person. Men den Hellige Ånd gjør dette bare når vi forkynner de sannheter han har gitt oss. I denne artikkelen taler vi om hvilke oppgaver den Hellige Ånd har gitt oss, uten at vi dermed glemmer at det er han som virker gjennom disse midler.)

Evangeliet om frelsen av nåde alene, gjennom troen alene, er så stikk i strid med den menneskelige naturen, at den som ikke regelmessig får høre det, snart vil miste det. Den kristne måten å leve på er så vesensforskjellig fra denne tidsalderens ånd at ingen kan leve som kristen om de stadig får innprentet i seg de kristne normene og verdiene. Vi kan og må forkynne gamle ting på nye måter, men vi må aldri slutte med å forkynne gamle ting på den gamle måten. Beprøvede og sanne formler kan vekke vår tro og gi sterk motivasjon til handling. Velkjente ord som har trengt seg inn i sinnet, ord som vi har kunnet utenat fra barndommen av, betyr spesielt mye for oss. Ordene "kom i hu" og "påminn" finnes over alt i Skriften. Ettersom en av pastorens hovedoppgaver er å være en "påminner", sier han med Peter: "Derfor vil jeg stadig på ny minne dere om disse ting, enda dere kjenner til dem og er grunnfestet i den sannhet som er kommet til dere. Jeg mener det er riktig å holde dere våkne ved å minne dere om dette, så lenge jeg er i legemets telt" (1 Pet 1,12-13). Når det er jul og påske, lærer våre forsamlingsmedlemmer seg ikke så mye mer enn det de kunne fra før av. Men å høre samme sannheter om og om igjen gjennom hele livet, er en vesentlig del av vedlikeholdet.

Pastoren kan ikke fullføre sine plikter om å gi forsamlingen riktig vedlikehold bare ved å sitte på kontoret sitt eller stå i prekestolen eller lede bibelstudiet (selv om alt dette er veldig viktig). Han behøver også betjene medlemmene individuelt, ved å gå på hjemmebesøk eller at de kommer til ham i kirken. Dersom pastoren regelmessig gjør det første, vil det oppmuntre medlemmene til å at gjøre det andre. Uansett om hans hjemmebesøk er "rutinemessig vedlikehold" eller "reparasjoner" av noe som er ødelagt i ens åndelige liv, vil regelmessig kontakt mellom pastoren og hans folk bevise sannheten i det gamle ordspråket: "Når pastoren kommer hjem til folk, kommer folk til kirken" ("A house-going pastor makes a church-going people").

Betoningen av vedlikehold går ikke på bekostning av den utadrettede virksomheten. Det er i stedet en forutsetning for å nå ut. I tillegg til nådemidlene i seg selv er det nettopp den velskjøtte forsamlingen som er det fremst evangeliseringsredskap Kristus har gitt sin kirke. Forsamlinger vokser sjelden spesielt mye bare ved én manns anstrengelser. I en velskjøtt forsamling er det mange medlemmer som vokser gjennom personlig bibellesing og familieandakter. De formaner dem som har gått seg vill og innbyr dem som enda ikke kjenner Kristus, til å flokken. Pleie og omsorg for dem som allerede er lemmer på Kristi legeme, er et av de viktigste redskapene kirken har til å nå ut. Det øker antallet velutrustede vitner som kan bidra til både vedlikeholdet i kirken og arbeidet med å nå ut.

Betoningen av vedlikehold underminerer ikke utadrettet virksomhet. Dersom vi holder fast ved temaet vårt, kan vi faktisk si at utadrettet virksomhet er en del av kirkens vedlikehold. Kristi legeme på jorden vedlikeholdes og bevares ved at nye lemmer blir lagt til. Hver generasjon av kristne vedlikeholder Kristi legeme på jorden ved å føre videre sin tro til kommende generasjoner.

Vedlikehold er en vesentlig del av hver pastors gjerning. Hvor stor del av hans virksomhet det utgjør, avhenger av når og hvor han har sin tjeneste. En pastor som er kalt til å starte en ny menighet eller en ensom misjonær i et hedensk land, har kanskje ikke mye mer å vedlikeholde enn seg selv og sin egen familie. Pastoren i en stor menighet føler kanskje at han holder på å drukne i krevende behov av vedlikehold som ikke kan vente. Under visse perioder i kirkens historie har vedlikehold dominert i forhold til vekst. En stor del av den lange tiden mellom Moses og Kristus besto av opprettholdende virksomhet. Av og til fikk menn som Jesaja og Jeremia i oppdrag å utføre det som snarere kan kalles redningsaksjoner. Paulus´ fremste oppgave var å nå ut til hedningen, men vedlikehold hadde høy prioritet også hos ham. Alle brevene hans ble skrevet for å opprettholde menigheter og personer, og ikke for å nå ut til ikke-kristne. Han forsøkte også å redde og ta hånd om så mange han kunne fra synagogene som var spredt omkring. Århundrene etter Konstantin var en periode av eksplosjonsartet vekst, men samtidig en tid hvor man ga vedlikeholdet altfor liten oppmerksomhet. For liten oppmerksomhet på grundig undervisning har ofte ført til at det er grunnlagt nasjonale kirker der kristendommen bare er blitt et ytre skall i de omvendtes liv, og der presteskapet har vært dårlig utrustet til å bevare troen.

Hvilken tid lever vi nå i? Stort sett må vi si at det vet vi ikke, for vi vet ikke om den nåværende tilbakegangen i kirkene bare er tilfeldig og vil bli fulgt av reformasjon og oppvåkning i stor skala, eller om vi er på vei inn i det siste store frafallet der menneskers kjærlighet skal bli kald – en tid da trofaste tjeneres innstendige arbeid bare vil redde noen få fra ilden. Selv om verden som helhet går mot sin endelige undergang, fins det fortsatt steder i verden der dører synes åpne for en eksplosiv vekst. På visse steder, som for eksempel i deler av Afrika, må trofaste hyrder være på vakt så de ikke gjentar de feil som ble gjort tidligere da kirken opplevde stor numerisk vekst, og da utilstrekkelig vedlikehold ganske fort satte kirken i en situasjon der troen var overflatisk, og man var dårlig utrustet til å holde fast på evangeliet. Andre steder, for eksempel i Europa, kan pastorer oppleve at deres trofaste arbeid bare resulterer i at de redder en liten gruppe. En pastor som opplever at nettoresultatet av hans livsverk besto i å bevare noen få i en stadig minkende flokk, skal ikke føle at hans gjerning har vært dårligere eller forgjeves. Heller ikke en misjonær som arbeider hardt og likevel kan telle de omvendte på sine fingre, må føle at hans arbeid har vært til ingen nytte. Det som det til slutt vil komme an på, er om han har vært trofast i den tjenesten han ble kalt til.

Selv midt i et åndelig klima som stort sett er negativt, vil det alltid finnes enkelte unntak, en Nikodemus eller til og med en Paulus som reddes ut av fariseernes skare. I de mørkeste tider og på de mørkeste steder vil Gud likevel nå sine utvalgte. Av og til kan vi feire små "seire". Selv om en pastor blir glad når han ser stor vekst i en nyomvendt, eller hos en som lenge har vært medlem og plutselig får ny iver, beveges han også til takknemlighet når hans store anstrengelser har ført til at noen med nød og neppe har holdt ut. En pastor må til og med kanskje bare innse at Jesu ord til en viss menighet er: "Jeg legger ikke noen ny byrde på dere. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer" (Åp 2,24-25).

Vedlikehold står sentralt i enhvers pastors gjerning. På hvilken måte og hvor mye vedlikehold han må gjøre, avhenger av det kall Herren har gitt ham. Han kan ikke velge det selv. Generelt sett virker det som om vi går inn i en periode av kirkens liv da oppløsning i familier og samfunnet, gjør at den vanlige menigheten krever mer vedlikehold enn tidligere. Pastoren kan ikke ta hånd om en like stor flokk som før. Vedlikeholdet kommer til å ta mye tid. Hensikten med denne betoningen på vedlikehold, er å redde sjeler. På den ytterste dagen har det samme betydning om én ny sjel ble vunnet eller én ble reddet fra å gli bort ved pastorens arbeid en enkelt dag. Nettoresultatet er det samme. Den viktigste hensikten med vedlikehold av kirken er ikke å vedlikeholde bygninger og opprettholde aktiviteter (selv om disse kan være middel for å nå målet), men hensikten er å bevare medlemmenes åndelige helse. "Vedlikeholdstjeneste" gir store velsignelser.

Til Bibel og Bekjennelse

DEN LUTHERSKE BEKJENNELSESKIRKE
Hvem er vi?   Hva skjer?   Hvor finner du oss?   Våre søsterkirker   Lesestoff  
Til oppbyggelse   Ukens andakt   Prekener   Foredrag