«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt,  forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. Og dette skriver vi for at deres glede skal være fullkommen.» (1 Joh 1,1-4)

Det som var fra begynnelsen. Slik begynner apostelen. Kerint, en gnostiker som levde samtidig med  Johannes, fornektet Kristi guddommelige natur. Han mente at Jesus ikke var sann Gud, men bare et menneske. Johannes avviser dette her med én gang. Livets ord, som Johannes skriver om, fantes lenge før han ble åpenbart. Han er fra eldgammel tid. Han var fra begynnelsen. Han sikter til samme begynnelse som i evangeliet sitt: «I begynnelsen var Ordet» (Joh 1,1). Det er samme begynnelse Moses taler om helt i begynnelsen av Bibelen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1 Mos 1,1).

Livets ord, den evige Guds Sønn, er blitt menneske. Apostlene er vitner. Det framhever Johannes med mange ord: Det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på. Lignende framhever Peter at apostlene er vitner: «Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet» (2 Pet 1,16-18).

Det vi har sett med egne øyne, det vi så. Johannes bruker to forskjellige ord for å se. Det andre betyr «betrakte». Det uttrykker at de så ham lengre perioder, altså ikke bare i korte glimt. Gud ga dem god tid til å innse hvem han var.

Det som hendene våre tok på. Apostlene tok på livets ord, den evige Guds Sønn. Mennesket Jesus er Gud. Da apostlene så Jesus, så de Faderen (Joh 14,9). Alt mennesket Jesus gjør, tilskrives også hans guddommelige natur. Det var ikke bare mennesket Jesus som ble født og som led og døde. Det var Guds Sønn. Engelen sier til Maria: «Barnet som blir født, skal være hellig og kalles Guds Sønn» (Luk 1,35). Verdens herskere «korsfestet herlighetens Herre» (1 Kor 2,8). Gud «sendte sin egen Sønn som syndoffer» (Rom 8,3). Var han bare et menneske, kunne han ikke ha hjulpet oss. En evig løsepenge var nødvendig.

Johannes forkynner om livets ord. Han taler ikke om det skrevne ord, men om mennesket Jesus Kristus, Ordet som var i begynnelsen og som er blitt menneske (Joh 1,1.14). Hvorfor kalles Jesus for Ordet? Vi bruker ord for å gi oss til kjenne og vise andre hva vi tenker om dem. Ved Jesus åpenbarer Gud hvem han er og hvilken holdning han har til oss.

Av naturen kjenner vi ikke Gud. Vi har riktignok en viss kunnskap om ham. Vi har en viss kunnskap om hvordan han vil vi skal leve og at vi fortjener straff om vi ikke lever slik. Men vi kjenner ikke hans innerste vesen. Det åpenbarer Ordet for oss. Johannes skriver i innledningen til evangeliet sitt: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18). Jesus sier til Filip: «Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far» (Joh 14,7).

Ved å sende sin Sønn åpenbarer Gud sin nådige holdning til oss mennesker. «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1,14). «Slik har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skal leve ved ham» (1 Joh 4,9).

Jesus er et slikt ord som også er livet. I neste setning kaller Johannes ham ganske enkelt for «livet». Det er en guddommelig egenskap. Bare Gud er livet. Bare Gud har liv i seg selv. I motsetning til oss har han ikke livet fra noen andre, men er selv livets kilde. Men her tilskriver Johannes et menneske egenskapen å ha liv i seg selv og være livets kilde. Han taler nemlig om Ordet som er blitt menneske. Hvordan kan et menneske ha en egenskap som bare Gud har? Nettopp fordi han er livets ord. Siden han er ett med Faderen, bor hele guddomsfylden i ham. Han har hele Guds herlighet i seg. Det inkluderer alle guddommelige egenskaper.

Og livet ble åpenbart. Det ble åpenbart da Guds Sønn ble menneske. «I ham var liv, og livet var menneskenes lys» (Joh 1,4). «Han har ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Tim 1,10).

Vi forkynner dere det evige liv som var hos Far og ble åpenbart for oss. «Det evige liv» er samme person som «livets ord» og «livet». Mot slutten av brevet understreker Johannes at det er Jesus Kristus han sikter til. «Vi er i Den sanne, vi som er i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv» (1 Joh 5,20).

Apostlene forkynner det evige liv for oss for at vi skal ha det. Johannes skriver senere i brevet sitt: «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn» (1 Joh 4,11-13).

I Kristus har vi uforgjengelig, endeløst liv. «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh 11,25-26). Johannes og de andre apostlene forkynner det de har sett og hørt, for at de som hører forkynnelsen, skal ha fellesskap med dem. Han beskriver felleskapet nærmere som følger: Og fellesskapet er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus. Nå i den siste tid bruker Gud apostlenes ord til å kalle mennesker til dette fellesskapet. Jesus ber i den øversteprestelige bønnen: «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss» (Joh 17,20-21). «Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,28). «Dere er ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen» (Ef 2,19-20).

Det som hindret oss fra å ha fellesskap med Gud, har Jesus tatt bort. Han har tatt bort vår synd. I bytte gir han oss sin rettferdighet og hellighet. Han gir det til oss ved sitt ord. Dermed har vi fellesskap med Gud. Han er vår Far og vi hans barn. Vi er hans arvinger og Kristi medarvinger.

Det som apostlene forkynte muntlig, skrev de også. Johannes skriver: Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere… Og dette skriver vi. Med «dette» sikter han til det han forkynner. I apostlenes skrifter har vi det samme budskapet som de forkynte muntlig. Slik samordner også apostelen Paulus den muntlige og den skriftlige undervisningen sin: «Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev» (2 Tess 2,15). Han understreker for menigheten i Korint at evangeliet han kunngjør for dem, er det han forkynte dem (1 Kor 15,1-2). Vi har det samme frelsende evangeliet i apostlenes skrifter, Det nye testamente. Det er trøstefullt å vite.

Og dette skriver vi for at deres glede skal være fullkommen. Det gir oss god grunn til å studere det de skriver. Det gir oss visshet om at vi har fellesskap med Faderen og Sønnen. Det gir oss visshet om at Gud har tilgitt oss og gitt oss evig liv. Denne sannheten gjør oss glade i hjertet. Det er ikke en slik glede som alltid gir oss gode følelser eller som gjør livet sorgløst og problemfritt i denne verden. Men den hjelper oss med å bære vonde følelser, sorger og problemer.

Vi befinner oss i en jammerdal. Vi har kors å bære. Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Men korset og trengslene er forbigående og kortvarige. Vi har evig glede i vente hos Gud i himmelen. Nettopp dette håpet gjør oss glade allerede, selv om vi skulle ha det tungt. Håpet fører med seg at vi takker Gud også for kors og trengsel. Apostelen Peter oppfordrer oss til å glede oss jo mer vi får del i Kristi lidelser (1 Pet 4,13). Apostlenes skrifter gir oss kraft til det. De forkynner nemlig det glade budskapet om livets ord, Jesus Kristus, soningen for våre synder. Han er vårt liv. Han er vår glede.

Ved ordet om ham får vi en forsmak på gleden vi har i vente i himmelen. Det er en glede som ikke kan beskrives. «Hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd» (Sal 16,11). «De som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte» (Jes 35,10).

David Edvardsen