Den 19. oktober 1512 blir den 29 år gamle munken Martin Luther tildelt den teologiske doktorgrad. I en høytidelig seremoni ved universitetet i Wittenberg avlegger han ed på Bibelen om at han alltid skal undervise den sanne lære. En doktorlue settes på hodet hans og en doktorsring på fingeren. Studiet av den hellige Skrift er nå blitt Luthers livsoppgave.

Det var en nokså motvillig Luther som ble doktor og overtok professorstillingen etter sin overordnede i augustinerklosteret, Johann von Staupitz. I et brev noen uker tidligere listet han opp femten grunner til hvorfor han ikke følte han var rette mannen for dette embetet, men han bøyde seg til slutt for Staupitz’ vilje. Nå ble det dr. Luthers ansvar å undervise universitetsstudentene i Bibelens bøker. Den 25. oktober kl. 07.00 var han i gang med første forelesningsrekke, trolig over Første Mosebok. I årene som fulgte foreleste han bl.a. over Salmene, Romerbrevet, Galaterbrevet, Hebreerbrevet. Arbeidet med å forberede undervisningen tvang ham til å trenge dypere og dypere inn i Skriften. Store ting var i ferd med å skje: snart skulle Guds rene evangelium igjen få skinne lyst og klart i kirken, etter lange tider å ha vært mer eller mindre fordunklet.

Noen århundrer tidligere var det en helt ufattelig tanke for pavekirkens medlemmer at det kunne finnes noen motsetning mellom kirkens lære og Skriftens lære. Men da Luther studerte Bibelen, ble han nødt til å konstatere at paven og kirken lærte i strid med Skriften på en rekke områder. Noen år senere var det en stor skuffelse for ham å erfare at de mennene som hadde ansvaret for rettsaken mot ham overhodet ikke brydde seg om den hellige Skrifts autoritet, men kun om pavens autoritet. Luther ble drevet til å erkjenne og holde fram den hellige Skrift som eneste troverdige og uimotsigelige kilde til all kristen lære. Sola Scriptura (Skriften alene) kom til å bli et svært viktig prinsipp for reformasjonen og den evangelisk-lutherske kirke.

Noe som skilte Luther fra tidligere bibelforskere var hans dype forståelse for den hellige Skrifts enhet. Alle bøkene og brevene i Det gamle og Det nye testamente, skrevet i løpet av så mange århundrer og med så stor variasjon når det gjelder innhold og litterære stiler, utgjør en helt spesiell enhet. Luther forsto den innerste strukturen i Bibelen, at i denne boken taler Guds hjerte til oss gjennom «Loven» og «Evangeliet». Loven er det Guds ord som forteller oss hva vi må gjøre, og hvilken dom vi har i vente dersom vi ikke gjør det. Evangeliet er det Guds ord som forteller oss hva Gud har gjort for oss, til vår frelse. Loven sier: Gjør dette! Evangeliet sier: Jeg har gjort det i ditt sted. Loven driver oss til evangeliet, og uten loven skulle det ikke finnes noe evangelium. De to hører nært sammen, vi mennesker behøver begge, men de må ikke blandes sammen. Lov og evangelium må skilles klart fra hverandre, ellers kan vi ikke forstå Kristus og frelsens hemmelighet. Det er troen på Kristus, stedfortrederen, Guds Lam og verdens frelser, som åpner døren inn til hele Skriften. Bibelen forblir en mørk bok inntil vi finner Kristus i den, for han er Skriftens kjerne og stjerne, det er ham alt egentlig handler om. Og et menneske blir frelst bare ved tro på Kristus Jesus, av nåde alene; frelsen kan ikke oppnås ved noen god gjerning, ei heller ved kjøp av noe avlatsbrev. Evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet, Kristi rettferdighet som gis oss helt gratis som en gave, som vi bare får lov å ta imot i tro og stole trygt på. Dette var det opprinnelige og klare evangeliet som Paulus og de andre apostlene hadde lært av Herren, og det var dette kirken behøvde å vende tilbake til. Med dr. Luther i full sving som teologiprofessor i Wittenberg, fordypet i den hellige Skrift, ledet av Den Hellige Ånd, var reformasjonen like om hjørnet.

Litteratur: Hermann Sasse, «Bibeln och Luther», i Ditt ord är sanning. En handbok om Bibeln, red. Seth Erlandsson, Uppsala 1971.