Salmedikteren David priser Herren:
”Jeg vil takke deg, Herre, av hele mitt hjerte og fortelle om alle dine under. Jeg vil glede og fryde meg i deg og lovsynge ditt navn, du Høyeste” (Salme 9,2-3). 

Det er helt tydelig at Salmene ble skrevet for at de skulle synges. Selve ordet ”salme” betyr en sang sunget til akkompag­nement. Verken oppfordringene vi finner i Salmene om å synge til Herren, de musikalske retnings­linjene i salmenes overskrifter, den liturgiske bruken av salmene som det tales om i Skriften eller den tradisjonelle bruken av Salmene i synagogen og kirken gir oss noen kunnskap om hvordan den ori­ginale salmemusikken hørtes ut. Mange faglærte tror at messestilen som blir brukt i jødiske synagoger og den gregorianske messesangen som blir brukt til salmene i den kristne kirken har i det minste bevart den grunnleggende stilen til salmemusikken. Andre tror at den originale salmemusikken minnet mer om dagens folkemusikk fra Midtøsten. Det er ikke mulig å vite noe helt sikkert.

I tempelgudstjenesten var det et kor av levitter som sang salmene. 55 salmer har som undertittel: ”Til sangmesteren”. Ifølge jødisk tradisjon bestod dette tempelkoret av minst 12 voksne menn fra Levi stamme. Noen kommentato­rer fore slår at unge prestesønner ble brukt til de høyere stemmene, men vi finner ingen støtte for dette i Skriften.

Ifølge rabbinsk tradisjon ble syngingen i tempelet framført som forskjellige former for vekselsang. Det fantes tre hovedformer for vek­selvis synging i tempelet:

1. Ett kor sang en strofe av salmen, og et annet kor svarte med et refreng som ble gjentatt i løpet av salmen. Salme 136 er et eksem­pel på denne formen.
2. Ett kor sang én strofe, og et annet gjentok den.
3. De to korene sang annenhver strofe av salmen. Det er slik vi van­ligvis vekselleser salmene i dag.

Flere overskrifter til salmene ser ut til å angi navnet på melodien som skulle brukes, på samme måte som overskriftene i vår salmebok. ”Ødelegg ikke!” (Salme 57-59 og 75), ”Duen i fjerne terebinter” (Salme 56), ”Lil­jene” (Salme 45 og 69), ”Vitnes­byrdets lilje” (Salme 60 og 80), ”Mut labbén” (Salme 9) og ”Mor­genrødens hind” (Salme 22) ser ut til å være navn på melodier. Et­tersom ingen av disse navnene er spesielt sakrale, er det blitt fore slått at velkjente folketoner noen ganger ble brukt som salmemelodier, på samme måte som det ble gjort under reformasjonen.

I den offentlige gudstjenesten i tempelet ble salmesangen akkom­pagnert av hva vi kunne kalle et fullt orkester. Da arken ble brakt til Jerusalem, bestod Davids orkester av tre personer som spilte symbaler og 14 personer som spilte strenge­instrumenter (1 Krøn 15,19-21). På Det nye testamentes tid bestod orkesteret av minst 12 instrumen­ter. Den nøyaktige sammenset­ningen av orkesteret kan ha variert slik at den passet til en bestemt hendelse eller periode i historien, men det virker som lyrer, harper og symbaler var hovedinstrumen­tene i tempelorkesteret. Trompeter ble brukt hovedsakelig til fanfarer mellom sangene (1 Krøn 15,16; 2 Krøn 5,12-13). Et vanlig orkes­ter hadde sannsynligvis 12 til 36 instrumenter. Andre typer instru­menter, for eksempel tamburiner og fløyter, ble brukt hovedsakelig utenfor tempelgudstjenesten, helst ved festprosesjoner.

Salmesangen ble også en del av menneskenes private gudsdyrkelse utenfor tempelet. Visse salmer var knyttet til spesielle helligdager. Salmen Jesus og disiplene sang på skjærtorsdag (Matt 26,30), var sannsynligvis en av påskesalmene (Salme 113-118). Som svar på mange menneskers ønsker utviklet man et system med daglige salmer og synging av hele Salmenes bok.

Salmesangen var en del av den kristne kirkes gudstjeneste helt fra begynnelsen av (Kol 3,16). Salme­sangen i kirken var basert på syna­gogens enklere messesang og ikke på tempelets mer forseggjorte or­kesterarrangement. I kirkens første århundrer ble salmesangen godt etablert som en viktig del av litur­gisk gudstjeneste.

For Israelsfolket var salmene et av høydepunktene i gudstjenes­tene. For dem som ikke var prester og som derfor ikke kunne gå inn i helligdommen i tempelet, må mu­sikken ved festivalene ha vært den mest spennende delen av gudstje­nesten. Ved fremføringen av sal­mene i tempelet var sangen vikti­gere enn akkompagnementet, for budskapet som ordene brakte var det aller viktigste. Men Salmene ble ikke skrevet bare for å fortelle fakta, men også for å uttrykke fø­lelser. Følelsene uttrykt i Salmene dekker hele spennet av følelser som Guds folk opplevde i livet, fra angerens dypeste sorg til tilgivelsens største glede. Musikk som uttryk­ker slike følelser kan styrke den fø­lelsesmessige innflytelsen i salmis­tens budskap.

I de siste århundrene er salme­sangen blitt redusert både i den jødiske synagogen og i deler av den kristne kirken. Forsøkene med å gjenopplive synging av Salmene også blant oss er ikke noe nytt, men et ønske om å føre Salmenes bok tilbake til sin opprinnelige bruk. Selv om vi ikke kan gjenoppta Davids opprinnelige salme­musikk, er ikke dette bare negativt. Davids hebraiske ord kan ikke lenger formidle skjønnheten og fø­lelsene i hans tanker til våre for­samlingsmedlemmer. Ordene hans må oversettes til ord fra vår tid og vårt sted dersom de skal kunne overlevere Guds budskap til oss. På samme måte kan det hende at Davids musikk ikke lenger ville ha uttrykt de samme følelsene til oss som de gjorde til folket på hans tid. Men musikk fra vår tid og vårt sted, kombinert med tankene og følelsene forkynt gjennom ordene, kan forsterke skjønnheten og inn­flytelsen av Salmenes budskap. Det er viktigere å gjenoppbygge det fø­lelsesmessige og estetiske inntryk­ket som en musikalsk tolkning av Salmene gir, enn å gjenopp­bygge en bestemt musikalsk form fra fortiden. Det viktigste målet med å gjenopplive salmesangen i vår gudstjeneste må derfor være å gjenvinne den oppbyggelse som vi har gått glipp av.