- Nåden alene, troen alene, Kristus alene
Alle mennesker kan vite at vi behøver Guds tilgivelse. Lovens krav er skrevet i menneskenes hjerte (Rom 2,15), og samvittigheten vitner om at vi har forbrutt oss mot dem.
Menneskets naturlige instinkt er å forsøke å fortjene sin stilling overfor Gud. Fordi vi samtidig er klar over at vi ikke greier å holde Guds lov, blir resultatet en kombinasjon: Mennesket gjør sitt beste, og med overbærenhet og hjelp fra Guds side så kan dette bli nok.
I stedet lærer Bibelen at det er enten eller. Enten fortjener vi Guds velvilje ved å holde Guds lov, eller så får vi motta Guds tilgivelse helt og fullt som en gave. Nåde og fortjeneste står i motsetning til hverandre.
”Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig, han får sin tro tilregnet som rettferdighet” (Rom 4,4-5).
På samme måte står tro og gjerninger, når det gjelder vår frelse, i motsetning til hverandre: “Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv” (Ef 2,8-9). Dette kommer av at den eneste fortjenesten som gjelder overfor Gud, er Kristi fortjeneste. Både troen vår og gjerningene våre er ufullkomne. Troen frelser ikke fordi den er en god gjerning, men på grunn av det den mottar: Kristi fullførte arbeid. Det er ikke slik at Kristus har gjort det store arbeidet, og så tilføyer troen det lille som mangler. Troens rolle er i stedet å motta det som allerede er ferdig.
2. Å la både lov og evangelium stå
Det fins en fristelse for fornuften til å la lov og evangelium utjevne hverandre, til en viss grad, fordi det ellers kan virke motsigelsesfullt. Rettferdigheten ved troen er jo «uavhengig av loven» (Rom 3,21), så vi forstår at det dreier seg om to helt ulike budskap som skal forkynnes ved siden av hverandre.[1] Guds lov krever at menneskene overholder den, ellers står de under Guds dom og forbannelse. Dette er sant også etter at Kristus har fullført sitt verk. Denne sannheten må understrekes, samtidig som vi lærer at Gud elsker alle mennesker, at Kristus har tatt straffen for hvert eneste menneskes synd og at det ikke er noe som mangler ved dette frelsesverket, men at det er ferdig til å mottas av hver og en som tror.
3. Å ikke si for mye
Når folk har ønsket å understreke at alt allerede er ferdig, har de noen ganger gått for langt og sagt mer enn Bibelen sier, og i stedet havnet i konflikt med det Skriften lærer. Kristi verk gjelder alle mennesker og er ferdig til å bli tatt imot, og ingenting trenger å legges til dette verket, men noen har snakket som om alle mennesker også allerede har tatt imot Kristi verk.
I en artikkel som er kritisk til læren om den universelle rettferdiggjørelsen, gjengir Rune Söderlund det følgende: Rosenius nevner også hvordan han en gang i Norrland møtte noen som mente at verden var rettferdig og salig i den forstand at det ikke lenger var behov for noen omvendelse og bedring. «Da jeg bare ønsket dem Den Hellige Ånds nåde, lo de av meg og sa uttrykkelig at denne nåde ikke var nødvendig, de hadde fått alt da Kristus døde på korset, osv. Og det er sørgelig å måtte fortelle, men denne flokken endte med å forsvinne så i verden som vannet renner ned i sanden. Det er ikke ukjent for oss hva Satan har i sinne … Men det nevnte villfarne folket i Norrbotten hadde virkelig til løsenord dette uttrykket: ‘Verden er rettferdig og salig’.”[2]
Her ser vi en sammenblanding mellom Kristi verk på korset og Den Hellige Ånds verk i et menneske. En måte å uttrykke det på, er at man blander sammen den andre og tredje trosartikkelen: Jesus Kristus har løskjøpt alle mennesker med sitt blod, men Den Hellige Ånd har ikke ført alle til tro ved evangeliet. Enda en annen måte å si det på, er at Kristus har vunnet frelsen for alle mennesker, at denne frelsen formidles i nådens midler og mottas ved troen. Dersom disse forskjellene opprettholdes, og om man skiller rett mellom lov og evangelium, kommer man ikke til å si for mye.
4. Å ikke si for lite
Generelt er risikoen større for at vi sier for lite enn at vi sier for mye i denne saken. Spesielt innen pietismen har det iblant vært en frykt for å gjøre det for enkelt, slik at det ikke blir noen «virkelig omvendelse». Mennesket må angre tilstrekkelig før man får tro, ellers er det ingen sann tro.
Denne frykten kommer av at man ikke tar menneskets syndeforderv på alvor. Bibelen er tydelig på at et menneske som ikke har Guds Ånd ser på Kristi kors som en dårskap. Det er derfor ingen risiko for at et menneske skal innbille seg at det tror på Jesus som sin Frelser fra synden, men så var alt egentlig bare ønsketenkning. Mennesket kan ikke ønske å tro at man får syndstilgivelse for Jesu skyld uten Guds Ånd.
”Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis” (1 Kor 2,14).
”Ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” (1 Kor 1,18).
På samme måte kan det finnes en frykt for at hvis man sier at Kristus allerede har gjort alt som må gjøres, kan folk bli lullet inn i en falsk tillit og trygghet. Noen tenker at hvis mennesket ikke tar en aktiv beslutning om å tro, så kan man ikke bli en troende. Derfor, hvis folk får evangeliet forkynt for seg uten noen oppfordring til å tro, men bare får høre om Kristi ferdige verk, så tenker man at dette ikke er nok. De kan innbille seg at de er troende, men de har ennå ikke gjort sin del og tatt en beslutning om å ta imot Jesus. Men den som lulles inn i en falsk tillit og trygghet, er jo den som setter sin lit til noe annet enn Kristi frelsesverk. Den som derimot stoler på at Kristi verk er tilstrekkelig også for meg og at ingenting trenger å bli lagt til, tar også imot dette. Det er nettopp til Kristus alene at en synder skal henvises. Jo klarere det legges fram at ingenting trenger å legges til, jo klarere lyder evangeliet. Og det er ved det klare evangeliet at Guds Ånd vekker og styrker troen.
Det fins også mennesker som av forskjellige grunner er forsiktige med å bruke visse uttrykk, men der innholdet i sak er det samme. Dette behøver ikke å være noe problem. Men når det fins en læremessig forskjell, der troen gjør noe mer enn å motta Kristi ferdige verk og Guds tilgivelse, har man gjort en ubibelsk innskrenkning av evangeliet.
5. Ingen ny lære
Da romersk-katolske teologer kritiserte den lutherske læren, kunne Philipp Melanchthon henvise til uttalelser fra kirkefedre, der de lærte det samme. Til forsvar for Den augsburgske bekjennelse siterer Melanchthon bl.a. Ambrosius (ca. 340-397 e.Kr.), og han sier om dette sitatet at hvis man leser ”alle kommentarene til Sentensene…, prydet med sine storslåtte titler … vil de likevel ikke bidra så mye til forståelsen av Paulus som dette ene stedet hos Ambrosius”. Ambrosius skriver:
”Loven kunne synes å være til skade, siden den har gjort alle til syndere. Men da Herren Jesus kom, tilgav han alle den synd som ingen kunne slippe fri fra. Ved sitt blod som han øste ut, slettet han ut det skyldbrevet som gikk oss imot. […] Derfor må ingen rose seg av sine gjerninger, fordi ingen blir rettferdiggjort ved det han har gjort. Men den som er rettferdig, har dette som en gave, fordi han etter dåpen er rettferdiggjort. Derfor er det troen som rettferdiggjør, for salig er den som har fått sin synd tilgitt, og den som har fått nåden skjenket’ (Sal 32,1)” (Apologi for Den augsburgske bekjennelse, IV:103).
Her finner vi alle tre delene: Kristi verk er fullbrakt, det formidles gjennom nådemidlene og tas imot ved troen. Vi kan se at Ambrosius mener at Kristi verk er tilstrekkelig både i den forstand at det gjelder alle mennesker og i den forstand at det ikke trenger å bli supplert med noe for at vi skal få Guds tilgivelse. For Kristi blod er nemlig blitt utgytt for alle som loven gjorde til syndere og har dermed slettet ut skyldbrevet som gikk imot oss og tilgitt alle «den synd som ingen kunne slippe fri fra». Han nevner så at vi er blitt rettferdiggjort ved dåpen. I dåpen, som i de andre nådemidlene, overrekker Gud Kristi verk til oss. Rett etter dette skriver han at «derfor er det troen som rettferdiggjør», fordi troen tar imot det som dåpen overrekker. Denne teksten av Ambrosius er selvfølgelig en parafrase over Paulus’ ord i Kol 2, der Paulus skriver om hvordan vi er blitt oppvekket med Kristus i dåpen (v. 11-12) og så fortsetter:
«Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger. Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset» (v.13-14).
Gud har tilgitt oss fordi Kristus utgjøt sitt blod på korset. Vi mottar denne tilgivelsen ved troen, og slik får vi liv med Kristus. Da Roma derfor hevdet at læren om at vi blir erklært rettferdige ved tro var noe nytt med Luther, vendte de det blinde øye til både kirkehistorien og Bibelen. På samme måte er det når noen moderne lutheranere hevder at læren om at Gud har tilgitt alle mennesker og at denne tilgivelsen formidles gjennom nådens midler og mottas ved troen, er noe som har kommet etter Luther.
6. En illustrasjon
Hvis jeg sårer en person og denne personen tilgir meg i sitt indre, trenger jeg likevel å få høre og ta til meg denne tilgivelsen. Så lenge jeg går og tror at den jeg har såret fortsatt holder synden min imot meg, har jeg ingen glede over at personen faktisk i sitt hjerte har tilgitt meg. Når den bortkomne sønnen kommer hjem, vet han ikke om sin fars innstilling. Det er først når faren viser med ord og gjerninger at han tar imot ham som sin sønn, at sønnen får vite at faren virkelig har tilgitt ham. Men det er ikke fordi sønnen kommer hjem, eller på grunn av sønnens ord til faren, at faren i sitt hjerte tilgir ham. Faren avbryter jo sønnen når han snakker om sin synd, for i stedet å kle ham i festklær og arrangere en fest. Og allerede i det fjerne får faren øye på sønnen og skynder seg til ham, fordi han allerede i sitt hjerte har tilgitt ham og venter på ham. Men det er først når sønnen kommer hjem at faren får anledning til å vise ham at han er tilgitt. Og vi må selvfølgelig skille mellom å sitte og sulte blant grisene og det å være på fest hjemme hos faren.
7. Trøsten i denne læren
Hvordan kan jeg vite at Gud tar imot meg? Jeg kan vite det av Guds Ord. Det eneste jeg trenger å vite om meg selv er at jeg er en synder, da vet jeg også at Kristi verk gjelder meg. Jeg behøver ikke se noen tro i mitt hjerte og ikke gode frukter, men Guds Ord sier at mine synder er tilgitt fordi Kristus har kjøpt meg fri. Hvis jeg tror dette, bedrar jeg ikke meg selv, for Han som har sagt det er sannferdig.
[1] Luther sier i sin Store Galaterbrevskommentar, med sitt uttrykksfulle språk at loven og evangeliet er ”himmelvidt adskilt og mer enn motsetninger” (kommentar til Gal 3,23).
[2] Rune Söderlund, ”Läran om den universella rättfärdiggörelsen i teologihistorisk belysning” (s. 114-129), STK 1979:3, s.117-118. Det skal nevnes at den allmenne rettferdiggjørelsen som Söderlund vender seg imot, har nettopp denne formen, der alle mennesker allerede har tatt imot nåden.