«Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for? Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet. Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.
Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen. Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham? Man ville gi ham en grav blant urettferdige, men hos en rik var han ved sin død, fordi han ikke hadde brukt vold og det ikke fantes svik i hans munn.
Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se etterkommere og leve lenge. Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil. Fordi hans sjel har arbeidet, skal han se det og mettes. Ved sin innsikt skal min rettferdige tjener gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld. Derfor gir jeg ham de mange som arvedel, og de mektige får han som bytte, fordi han tømte ut sitt liv til døden og ble regnet blant lovbrytere. Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere.»
Til alle tider har kunstnere prøvd å skildre det som skjedde på Golgata. Blant de mest berømte bildene av korsfestelsen er maleriene til Dürer, Grünewald, Cranach og Rembrandt.
I teksten vår maler profeten Jesaja et bilde av korsfestelsen. Det er som et maleri i skriftlig form. Han skildrer korsfestelsen veldig tydelig, plastisk, grusomt og likevel så trøstefullt.
Dette bildet ble til og med malt lenge før det skjedde, ca. 700 år tidligere. Bibelen er et under: «Hele Skriften er innblåst av Gud.» «Drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud.»
Maleriets tittel:
Se, for et menneske.
Se, for en kjærlighet.
1.
Det er ikke akkurat et tiltrekkende syn vi har for øynene. I forgrunnen ser vi en fattigslig, stakkarslig plante som ser mer ut som ugress enn som en blomst: «Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over.» Ved nærmere betraktning ser vi hva som skjuler seg bak denne planten i den tørre jorden. Vi ser en stall og i stallen en krybbe. I krybben ligger et skrikende spedbarn på høy og strå. Ved siden av hviler en fattigslig kledd, ung kvinne. Det er sannelig ikke et utseende vi kunne glede oss over. Den som ser bildet for første gang, kunne tenke: «Dette barnet virker som det er født inn i temmelig fattige kår. Det har ikke en gang en seng. Ikke overraskende at det ender opp som forbryter.» For i midten av bildet ser vi en henrettelse: En liten haug der tre kors står. Han som henger på det midtre korset, er tydeligst skildret. Hendene og føttene er festet til treet med nagler. Hans nakne kropp er full av sår og rennende blod. På hodet har han en tornekrone. Ansiktet er forvrengt av smerte og angst. Under korset står noen gråtende kvinner. Blant dem er også moren hans, som lå ved siden av krybben. Bak avsperringen en enorm mengde tilskuere. De betrakter den korsfestede fulle av skadefryd og forakt. «Han var foraktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, kjent med sykdom… Han ble regnet blant lovbrytere.»
Det er forståelig at korset er anstøtelig og dåraktig for verden og at de som har et kors på alteret eller på veggen, blir hånet og spottet. Det er ikke et utseende vi mennesker kunne glede oss over. Vi har bare blitt så vant til dette grusomme bildet av Golgata at vi ikke kan forstå hvorfor verden protesterer. Hva ville vi si til en menighet som hadde en galge stående på alteret, der et menneske henger med en løkke rundt halsen?
Riktignok er bildet av den korsfestede ikke bare foraktelig for de ikke-troende. Noen av dem beundrer Jesus for standhaftigheten og tålmodigheten som han viser i denne lidelsen. Han lider villig og åpner ikke munnen for å motsette seg det grusomme de gjør med ham. I tillegg ber han for dem som henretter ham. Det viser karakter. Det er beundringsverdig selv for en del vantro mennesker.
«Se, for et menneske.» Om man sier slikt full av forakt eller med en viss beundring, går i grunnen ut på det samme. For i hvert fall har man ikke forstått bildet av den korsfestede. For han som henger på korset, han som ble mishandlet, dømt og henrettet og led standhaftig og tålmodig, er ikke et hvilket som helst menneske. Det samme som skjedde med ham, har skjedd med millioner andre før og etter ham. Det enestående ved dette henrettede mennesket er at han er Guds Sønn. Gud sier jo gjennom Jesaja: «Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige.» I 42. kapittel forklarer Gud selv hvem denne tjeneren er: «Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, i ham har jeg min glede. Jeg har lagt min Ånd på ham… Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke.» «Guds tjener» er embetsnavnet til Messias som Gud skulle sende til verden for å frelse menneskene. Han er «den rettferdige», rettferdig i ordet fulle betydning: uten urett og synd, som Jesaja også sier: «Han gjorde ingen urett og det fantes ikke svik i hans munn.»
Men blir ikke dermed bildet av den korsfestede enda mer uforståelig og frastøtende? En korsfestet Gud! En Gud som er så maktesløs at han lar seg slå, spytte på, håne og henge på et kors. Det er ikke overraskende at mange vender seg bort i forakt fra en slik Gud og budskapet hans. Ikke uten grunn spør Jesaja: «Hvem trodde budskapet vårt, og for hvem ble Herrens arm åpenbart?» I maleriet av den korsfestede er altså en skjult hemmelighet som man ikke kan se i vanlig lys. Det er noe vi ser først ved en spesiell belysning, nemlig ved Den Hellige Ånds opplysning. Ånden viser oss hva som skjuler seg bak alle disse grusomme hendelsene. Det er Guds arm. Gud griper inn i historien for å frelse menneskeheten. Med naturlige øyne ser vi bare menneskelige hender i dette bildet. Med åndelige øyne ser vi at Gud har hendene sine med i spillet. Med troens øyne ser vi at bildet også heter: «Se, for en kjærlighet.»
2.
Jødene mente at det som skjedde med Jesus på Golgata, var Guds rettferdige dom over en gudsbespotter. Jesaja sier på vegne av sine landsmenn: «Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.» «Men», fortsetter Jesaja, «han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred.» Med stadig nye ord beskriver Jesaja at den korsfestede er stedfortrederen vår: «Skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.» «Han har båret deres skyld.» «Han tok på seg de manges synd.» «Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han.»
Dette er meningen med bildet av den korsfestede. Slik betrakter vi det rett: I dette utseendet som vi ikke kan glede oss, ser vi oss selv slik Gud ser oss. Straffen som ble lagt på ham, er det vi som fortjener. Det var vi som hadde fortjent å blitt forlatt av Gud. For det er vi som er syke. Jesaja beskriver denne sykdommen i første kapittel: «Ve det syndige folket, et folk tynget av skyld, en slekt som handler ondt, barn som ødelegger. De har forlatt Herren, foraktet Israels Hellige og vendt ham ryggen… Fra hode til fot er ingenting helt, flenger og skrammer og åpne sår, ikke renset, ikke forbundet, ikke bløtt opp med olje.» Vi har fortjent vreden som rammet Guds hellige tjener.
På Jesajas bilde ser vi også noen sauer spredt omkring. De ser forkomne og hjelpeløse ut. Hva skal dette synet bety? Det skildrer mennesker på leting etter hvile for sine sjeler, på leting etter fred med Gud. Det skildrer mennesker som leter etter veien til himmelen, men uten å finne den. Av naturen vet vi nemlig ikke hvor vi skal gå. «Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei.» Mennesker prøver sine egne måter å forsone seg med Gud på. Felles for alle er de ikke virker. Menneskenes veier fører vill. Men Jesaja viser oss på bildet en annen vei som ikke fører vill. Det er mannen som henger på korset i midten av bildet. «Skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.»
Se, for en kjærlighet. Jesus henger ikke på korset fordi han er maktesløs. Han henger der fordi kjærligheten hans til oss er så sterk. «Han tømte ut sitt liv til døden.» «Han har gitt sitt liv som skyldoffer.» Det var ingen som tok livet hans. Han ga det frivillig. Han ofret sitt liv for å vinne liv for oss. Han bar vår synd for å vinne tilgivelse for oss. Han sonte vår straff så vi ikke skulle bli straffet. Han ble såret for at vi skulle bli helbredet. Han gjorde seg til en lovbryter så vi skulle regnes som rettferdige. «Ved sin innsikt skal min rettferdige tjener gjøre de mange rettferdige.» Jesus Kristus er vår rettferdighet. Vi er rettferdige ved hans blod. Dermed er det ingenting som skiller oss fra Gud mer. Himmelen er åpen. Jesus er veien. Ved ham går vi ikke vill. Ved ham går vi inn.
Jesajas bilde er veldig innholdsrikt. I bildets bakgrunn ser man en grav: «Man ville gi ham en grav blant urettferdige, men hos en rik var han ved sin død.» Meningen med disse ordene er omtrent som følger: Jødenes eldste hadde tenkt å dumpe Jesu kropp en eller annen plass, som om han var en forbryter. Men det gikk ikke slik. En rik mann som hette Josef fra Arimatea sørget for at Jesus fikk en verdig begravelse. Han gravla Jesus i sin grav.
Når vi ser nærmere, ser vi at steinen er veltet bort fra åpningen til graven og at graven er tom. Liket er ikke der. Den rettferdige tjeneren er oppstått fra de døde. Dette antyder Jesaja med følgende ord: «Han skal se etterkommere og leve lenge. Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil. Etter sin nød skal han se det og mettes.»
Helt i bakgrunnen ser vi en mengde mennesker som ser takknemlig opp på den korsfestede. Det er mennesker som ved ordet om korset har kommet til tro på Jesus Kristus. «Han skal se etterkommere.» Det er barna som Gud har gitt ham.
Gud har også gitt oss til Jesus. Han har gitt oss ordet om korset. Dermed har Gud brakt oss til Jesus. Han har brakt oss til tro på ham. Dermed tilhører vi ham, den korsfestede og oppstandne frelseren. Ingen ting kan skille oss fra ham. Ingen ting kan rive oss ut av hans hånd. Amen.