av Siegbert W. Becker

Betydningen av denne lære

Den lære som kirken står og faller med, er den om rettferdiggjørelse ved troen alene, av nåde for Kristi skyld. Der denne ikke blir lært, finnes ingen kristendom, ikke engang om mennesker med munnen bekjenner Kristi guddom og hans legemlige oppstandelse. Men der den derimot finnes, kan vi fremdeles ha håp om å møte Guds barn, selv om den skulle være blitt fordunklet og uklar i undervisningen.

Men både læren om rettferdiggjørelsen og alle andre i den kristne tro står og faller med læren om verbalinspirasjonen. Mennesket er i sin fordervede og falne tilstand helt uten kunnskap om veien til frelse. Overalt hvor mennesket selv skaper seg en religion, blir det alltid spørsmål om frelse ved gjerninger. Frelsen kan defineres på forskjellig vis, og de gjerninger som blir betraktet som fortjenstfulle, kan veksle fra den ene religionen til den andre. Men i prinsipp er de alle like.

Læren om inspirasjonen derimot forsikrer at Gud selv i Bibelen har kunngjort oss den sanne veien til frelse ved tro av nåde for Kristi skyld, og dette er Guds egen undervisning og gis oss med hans egne ord. Derfor utgjør disse ord en sikker grunn for vår tro.

Luther sier i sin Lille Katekisme: «Den som tror disse ord, har hva de sier og lover, nemlig syndenes forlatelse.»

Denne nære forbindelse mellom læren om rettferdiggjørelsen og om verbalinspirasjonen, burde også klart fremgå av Luthers ord i det fjerde hovedavsnitt der han sier at «dåpen virker syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen og gir evig salighet til alle som setter sin tro til Guds ord og løfter.» Den moderne engelske oversettelsen av dette avsnitt fordunkler Luthers tanke her, for ifølge den heter det bare: «for alle som tror hva Gud har lovet», og siden spørres det: «Hva har Gud lovet?» Men Luther skrev i stedet: «Hvilke er disse Guds ord og løfter?»

Den lære at Bibelens ord er Guds ord, burde gi Guds folk den visshet at når Bibelen sier at Jesus har tatt bort alle deres synder, behøver de overhodet ikke å tvile på det. Dette er hva vi mener når vi sier at læren om rettferdiggjørelsen ved troen av nåde for Kristi skyld står og faller med læren om verbalinspirasjonen. Det som gjelder rettferdiggjørelsen, gjelder også Bibelens øvrige læresetninger. Et eksempel skal få klargjøre dette:

For mer enn tjue år siden var jeg medlem av fakultetene ved Concordia Teacher’s College i River Forest, Illinois. En dag kom en student og spurte meg om sjelen er udødelig. Da jeg fortalte ham at den er det, spurte han hvordan det da kunne ha seg at hans engelsklærer fornektet dette. Jeg sa til ham at jeg ikke trodde at et medlem av ett av våre fakulteter hadde en slik oppfatning, siden de alle hadde sverget på å holde fast ved de lutherske bekjennelsesskriftene. Dagen etter kom en annen student til mitt kontor med samme spørsmål, og jeg ga også ham dette svaret.

Til tross for at jeg ikke trodde at noen av fakultetsmedlemmene kunne ha fornektet sjelens udødelighet, forstod jeg at jeg burde tale med den lærer det gjaldt. Så jeg gikk til ham og fortalte hva jeg hadde fått høre, og at han – selv om jeg var overbevist om at han ikke fornektet sjelens udødelighet – måtte ha sagt noe som ga studentene dette inntrykk. Som svar sa han rett fram at det var sant at han ikke trodde på sjelens udødelighet, at en slik lære var hedensk, og at ettertiden hadde knyttet den til Kristus.

Jeg spurte: «Hvordan forklarer du da Kristi ord: ´Frykt ikke for dem som vel kan drepe kroppen, men ikke har makt til å drepe sjelen.´?» – Han svarte: «Det har Jesus aldri sagt. Han var altfor mye kristen til noensinne å ha sagt noe slikt. Det er bare hva Matteus sier at han sa.»

Når man en gang har inntatt en slik holdning til Bibelen, blir det umulig å fastholde noen av Skriftens læreutsagn. Den lærer vi her taler om, sa ved en senere anledning at han aldri kunne huske å ha hatt noe å hevde mot dem som fornektet jomfrufødselen. For de avsnitt i Bibelen som forfekter denne, kan bare skyldes en konstruksjon av de første kristne.

I løpet av mitt siste år som lærer i River Forest, holdt jeg en forelesning om forholdet mellom å tro på Kristus og å tro på Bibelens ord. Jeg forsøkte å gjøre det klart at det å tro på Kristus, vil si det samme som å tro det Bibelen sier om ham. Å tro på ham, betyr å tro på Guds ord og løfter. Og for å belyse dette, siterte jeg barnebønnen: «Jesus elsker meg jeg vet, for min Bibel sier det». Da fortalte elevene meg at de hadde lært av en annen professor at en slik bønn ikke er en luthersk, men en fundamentalistisk bønn. Ifølge den samme professor må vi for å bli sikre på at Jesus elsker oss, ha et langt bedre grunnlag for vår visshet, siden Bibelen jo kan ta feil.

Dette eksemplet bør sannelig ha gjort det helt klart at det å fornekte verbalinspirasjonen, åpner veien for en fornektelse av all annen lære også. Som vi har sett, trodde Dr. Martin Luther at kristen tro er tro på «Guds ord og løfter.» Når Zwingli fornektet realpresensen, d.v.s. Kristi legemes og blods virkelig sanne nærvær i nattverdens brød og vin, og sa at den læren bare var grunnet på «fem stakkars fattige ord», svarte Luther at dersom Zwingli ville tro at disse virkelig var Guds ord, ville han ikke betrakte dem som «fem fattige ord». Det var ved den samme disputasjon Luther uttalte at ett eneste ord i Skriften gjorde hele verden for liten for ham.

I dag får vi imidlertid ofte høre at vi må «tro på en person» og ikke «på en bok». Nyortodoksien (som benytter de gamle, ortodokse uttrykk, men forsøker å fylle dem med et nytt innhold), tar i bruk alle sine krefter på å skille troen på Kristus fra troen på Bibelen. Resultatet er blitt at det er mange i dag som påstår at de tror på Kristus som sin Herre, men den Kristus er ikke den samme som ble født av en jomfru. Han gjorde ingen under, og hans legeme steg aldri levende ut av graven. De kan si at de tror på en oppstanden Kristus, men ikke at hans legeme stod opp av graven i Josefs hage. En slik Kristus er en innbilt person, som bare eksisterer i deres forestilling som har oppfunnet ham. Den rettroende kristendoms Kristus derimot er han som blir tegnet for oss på den hellige Skrifts blad med Guds egne ord.

Mellom lutheranere som ved en ed eller et høytidelig løfte har bundet seg til bekjennelsesskriftene, burde det egentlig ikke herske noen strid om dette. Ifølge disse bekjennelsesskrifter er den rettferdiggjørende tro en tro på et løfte som ble gitt oss med Bibelens ord. De sier t.o.m. at der det ikke finnes noe løfte, finnes heller ingen tro, – m.a.o. at selv om Jesus døde for oss på korset, skulle vi ikke kunne sette vår lit til ham når det gjelder tilgivelsen og rettferdiggjørelsen dersom vi ikke hadde et løfte fra Gud som sier oss at våre synder virkelig er tilgitt for Jesu skyld.

Til tross for at læren om verbalinspirasjonen svært ofte beveger seg omkring slike ting i Bibelen som mange mennesker betrakter som bagateller, burde det like fullt stå klart at en fornektelse av denne lære i virkeligheten treffer det innerste i vår tro. Om man drar konsekvensene av dette, vil en slik fornektelse til slutt berøve oss Kristus og de Guds løfter som har med vår syndstilgivelse og frelse å gjøre.

Når på den annen side læren aksepteres, vil ingenting i Bibelen lenger bli betraktet som bagateller. Selv om vi erkjenner at avsnittene om Kristi oppstandelse er viktigere i det kristne verdensbilde enn det om at Noa var 600 år gammel da syndfloden brøt ut, må vi allikevel innse at det er den samme Gud som forteller begge disse ting.

I sin kommentar til 1 Mosebok viser Luther hvor viktige noen av disse «trivielle detaljer» er. I de ord som forteller om de vanlige, hverdagslige hendelser i patriarkenes liv, fant den store reformatoren et kraftig argument mot sin tids klostersystem, som foraktet husmorens og bondens hverdagssysler, og hevdet at de umulig kunne være en rett gudstjeneste. De som har forstått hans argumentering, må bli imponert over det klarsyn han her la for dagen. Men det burde også være klart at kraften i Luthers argumentering blir forstyrret hvis vi ikke lenger tror at det virkelig var Gud som ville at disse detaljer skulle bli bevart og nedtegnet.

Visse bibelsteder siteres til stadighet som bevis for argumentet om at ikke alle Bibelens ord kan være Guds ord. Ett av disse er Paulus` oppfordring til Timoteus om å ta med seg den frakken som Paulus hadde glemt igjen i Troas. Det blir ofte sagt at det er latterlig å tenke seg at det var Den Hellige Ånd som inspirerte til en slik bønn. Men for Guds barn kan dette bli et viktig og svært trøsterikt bibelsted. For når Den Hellige Ånd virkelig ville at Paulus skulle skrive disse ordene og betraktet dem viktige nok til å få sin plass i Skriften, var det for at vi skulle få tro at Ånden virkelig brydde seg om at apostelen hadde en varm frakk.

For en velsituert mann, som får sin lønn av en kirke som gjerne ser at han underordner seg endog biskoper som er troløse, kan dette synes betydningsløst. Men for en som undrer seg på hvordan han skal få brød for neste dag – da han har forlatt alt for Jesus og hans ords skyld – blir det av stor betydning å vite at Den Hellige Ånd vil at Hans tjenere skal ha en varm frakk til å holde dem varme i en kald fengselscelle. Den himmelske far vil ikke la noen av sine tjenere fryse i hjel, uten i de tider da Guds folk trenger et eksempel på tappert martyrium. Betraktet under et slikt perspektiv, blir frakken fra Troas betydningsfull. Men den kan bare bli en kilde til trøst og kraft dersom ordene om frakken virkelig er ord som Paulus skrev under Den Hellige Ånds inspirasjon.

 

Hva menes med at Bibelen er Guds ord?

Moderne teologer går villig med på å si at Bibelen er Guds ord, og også at Bibelen er inspirert, ja, de går t.o.m. med på å tale om verbalinspirasjonen, men viser allikevel som regel ulyst når dette uttrykk blir benyttet.

Guds folk, som ikke har lært hvordan man skal avsløre bedrageri, blir ofte narret til å tro at disse moderne teologer fortsatt sier det samme som fedrene gjorde når de talte på denne måten. Men i mange moderne teologers munn brukes disse fine gamle uttrykk fra den ortodokse teologi som fåreklær for å skjule den falske læren og føre Guds folk på villspor.

Det er derfor svært viktig for oss at vi forstår betydningen av disse utsagn. Moderne teologer er ikke i alminnelighet ateister – skjønt ikke en gang det er umulig i disse frafallstider når det synes som djevelen er sluppet løs i verden. Derfor er disse teologer vanligvis uvillige til helt og holdent å skille Gud fra Bibelen.

Av den grunn kan de også tale om verbalinspirasjonen. Men når de bruker slike uttrykk, mener de vanligvis ikke noe annet enn at Gud hjalp mennesker til å skrive Bibelen. Han hjalp dem også når de lette etter de rette ordene til å uttrykke seg på. Men denne hjelp er ikke annerledes enn den han gir oss også i dag når vi skriver en preken eller når vi anstrenger oss for å finne de rette ordene i en vanskelig sak. Alle underne og alt overnaturlig ser man bort fra ved den prosessen som gikk for seg da Bibelen ble skrevet. Ifølge dem ble Bibelen til på samme måte som annen stor litteratur blir til.

Ifølge denne oppfatning er Bibelens autoritet aldri en a priori (på forhånd gitt) autoritet. Vi skal ikke akseptere det Bibelen sier uten å stille motspørsmål. Vi må undersøke hva Bibelen lærer, og når vi gjør det, vil vi der finne mye som griper oss så sterkt at vi skjønner at en slik innsikt m.h.t. verden og livet bare kan være kommet til mennesker som en gave fra Gud.

Bibelens autoritet består da ikke i dens guddommelige karakter, men i dens enestående budskap. Den menneskelige fornuft, de menneskelige følelser og stemninger setter seg nødvendigvis til doms over Skriften. For dem som ikke tror på det totale syndeforderv, kan et slikt syn betraktes som helt akseptabelt. Men for en ærlig luthersk teolog, som ikke begikk mened da han avla sin ed til bekjennelsesskriftene, burde det være utenkelig. For bekjennelsesskriftene sier at det uomvendte mennesket er totalt fordervet i sin fornuft, og helt og holdent inkompetent til å opptre som dommer i guddommelige ting. Når de sier dette, gjentar de bare den oppfatning som Paulus hadde og som han uttrykte slik i 1 Kor 2,14: «Et menneske, slik det er av naturen, er ikke mottagelig for det som kommer fra Guds Ånd, for ham er det dårskap, og han er ute av stand til å forstå det … »

Selv når moderne teologer taler om verbalinspirasjonen, hevder de derfor alltid at forfatterne skrev mye i Bibelen som en kristen ikke kan akseptere som sannhet. Mye av det som sies i Bibelen, strider mot naturvitenskapen, påstår de, og det ville derfor være moralsk forkastelig å akseptere alt. Hevnsalmene f.eks. er onde bønner som ingen kristne kan be. De representerer et moralsk standpunkt som står langt under det nye testamentes. Men med slike premisser er det mulig for et menneske å forkaste alt i Bibelen som han ikke synes om, og allikevel hevde at han tror på verbalinspirasjonen.

På liknende måte gjør ofte den moderne teologien inspirasjonen til en aktiv i stedet for en passiv prosess. Når man taler om verbalinspirasjonen, mener man f.eks. at ordene i Bibelen er inspirerende og har en mektig innvirkning på mennesket. De kan skape følelser av ærefrykt i våre hjerter. Men om dette er alt man har å si om inspirasjonen, må det også medgis at det finnes en del i Bibelen som ofte skaper motsatte følelser. Hevnsalmene kan nok en gang anføres her. Og det samme kan sies om Guds befaling da han krevde at Israels folk skulle tilintetgjøre alle Kanaans innbyggere.

Et spørsmål som ofte blir stilt i Amerika er dette: «Hvordan kan vi si at Bibelen er Guds ord?» Blant moderne teologer er svaret på dette spørsmålet vanligvis svært tåket og svevende. Men en sak er alltid klar for hver og en som gir seg tid til virkelig å undersøke deres innstilling. Hvor ulik oppfatning de moderne teologer ellers måtte ha, er de alle enige om – når de besvarer dette spørsmålet – at Bibelen ikke er Guds ord i den forstand at alle ordene i boken er det. Ingen av dem vil gå med på at alt Bibelen sier, er uttalt av Gud, eller at Bibelens ord er Guds ord i den forstand at Gud ga ordene til mennesker.

Moderne teologer kan ofte bedra med sin terminologi, og er svært dyktige når det gjelder å ta i bruk fåreklær. Derfor er Guds barn ofte tilfredse når de hører sin prest eller professor si at han tror på Bibelens verbalinspirasjon.

For noen år siden ble en svært kort artikkel om verbalinspirasjonen offentliggjort i The Cresset – et tidsskrift utgitt av Valparaiso University, en læreanstalt som er nær forbundet med Missouri-synoden. Forfatteren av denne artikkelen er George Hoyer, som også har skrevet mye av bibelklassematerialet for Missouri-synoden. I denne artikkelen sier han at han tror på verbalinspirasjonen og at alle Bibelens ord er Guds ord. Ved første øyekast virker det som han er svært ærlig og rettenkende. De fleste kristne ville mene at den rette lære neppe kan bli fremstilt klarere. Men så fortsetter forfatteren med å si at Bibelens ord ikke er Guds ord i den forstand at det var Gud som ga ordene til mennesker, men at Bibelens forfattere ga sine beste ord til Gud, som aksepterte dem som sine egne. Han betrakter dem som sine egne ord, aldeles på samme måte som han betrakter oss som sine egne barn. Da de ble gitt Gud som de beste disse fromme menn kunne prestere, aksepterte Gud dem med alle deres feil og skavanker, som han godtok oss med alle våre synder og vår udugelighet. Ordene er hans ord, som vi er hans barn. Og slik som vi tross barnekåret daglig faller i synd, tar også ordene feil i enkelte tilfeller. – En mer utstudert bruk av fåreklærne kan man vanskelig finne. Fornektelsen av sannheten blir gjort akseptabel for mange Guds barn fordi det nyttes en rett terminologi som blir etterfulgt av en appell til læren om rettferdiggjørelsen, som er dyrebar for hvert bibeltroende luthersk hjerte.

I motsetning til dette moderne syn, bruker vi den gamle terminologien i samme betydning som i fedrenes skrifter. Vi holder fast på at Bibelen er Guds ord. Vi lærer at det er Gud selv som taler i denne boken. Vi hevder at de hellige forfatteres ord er Guds egne. Ordene ble gitt dem ved Den Hellige Ånd.

Og vi mener videre at dette gjelder hele Bibelen, at alle Bibelens ord er Guds ord, siden Bibelen selv påstår dette. Paulus skrev til Timoteus: «Hele Skriften er innblest av Gud …» (2 Tim 3,16).

I denne sammenheng bør vi føye til noen ord om bibeltolkning. Læren om verbalinspirasjonen har liten betydning for Guds folk om vi ikke har et rett syn på bibeltolkningen. Når vi taler om ordenes inspirasjon, må vi alltid huske på at ordene i Bibelen ikke er gloser i en ordbok der et ord står for seg selv uten å være føyd inn i en sammenheng og hvor det kan ha et dusin ulike betydninger.

Ordene i Bibelen er virkelige ord, ikke bare gloser eller lyd. Et virkelig ord er en lyd med en betydning, og den viktige delen av ordet er alltid betydningen. Lyden er av underordnet betydning, og kan endres alt ettersom ordet vandrer fra et språk til et annet. Det er altså ingen forskjell om jeg sier

på gresk: Houtos gar egapesen ho theos ton kosmon,
eller på tysk: Also hat Gott die Welt geliebt,
eller på engelsk: God so loved the world,
eller på norsk: For så høyt har Gud elsket verden.

I alle tilfeller sier jeg akkurat det samme. Selv om glosene og lydene veksler, blir ordene de samme og betydningen er uforandret.

Om vi derfor tillater mennesker å lese inn betydninger i Bibelens ord, taper læren om verbalinspirasjonen mye av sin verdi. Da Gud gav ordene til de menn som skrev Bibelen, var det ord med en aldeles bestemt betydning, og ved å gi nøye akt på anvendelsen av ordet i meningen, kan vi vanligvis avgjøre hva denne betydning er. Og den betydningen hvert enkelt ord har i sin bibelske sammenheng er Guds egen betydning. Skulle den forandres på, er det ikke lenger Guds ord. Den teolog som gjør krav på å ha rett til å tolke Bibelen i lys av den moderne naturvitenskap og teknologi, og som fjerner seg fra ordets betydning i den bibelske sammenheng, har forstyrret den virkelige betydning av verbalinspirasjonen også.

Luther sier at hvis det tillates menneskene å lese inn sine tolkninger i Bibelens ord, da kan hvilken som helst lære bevises, noe som vil medføre at ingen lære er sikker lenger. På samme måte som man kan få begrepet verbalinspirasjon til å bety noe annet enn det betydde for 100 år siden, kan hele Bibelen berøves sin mening, og da er ordene ikke lenger Guds ord, fordi betydningen ikke er Guds betydning.

For å belyse dette, sa Luther at om han benyttet deres metoder som berøver Skriften dens mening, kunne han ut fra Skriften bevise at «gjøken åt opp jernspurven med fjær og det hele.» Han sa at han kunne bevise dette ut fra de første vers i Bibelen, for i 1 Mos 1,1 er «Gud» bare et annet ord for «gjøk», «skapte» betyr egentlig «åt opp», og «himmel og jord» betyr «jernspurven med fjær og det hele.»

Vi gjør samme mistak hvis vi f.eks. tillater mennesker å gjøre dagene i 1. Mosebok til lange tidsavsnitt og til å si at syndfloden ikke var universell. Ordene må få stå i sin opprinnelige betydning. Denne er kanskje ikke alltid helt klar for oss, men når sammenhengen klargjør betydningen, skal vi ikke la våre ønsker om å få Bibelen til å stemme overens med den moderne naturvitenskapen, lese inn en betydning i ordet som det helt tydelig ikke har i sammenhengen. Hvis vi ikke bruker dette grunnleggende prinsipp i bibeltolkningen, blir vår bekjennelse til verbalinspirasjonen en basun som gir et utydelig signal.

Denne uvilje til å la Bibelen virkelig få være Guds ord og la ordene få stå der i den enkle, opprinnelige og naturlige betydning som de har i sammenhengen, ligger egentlig bak all falsk lære i verden. Hvordan vi skal opptre i en slik situasjon har Dr. Luther vist oss. Vi har allerede sett at i striden om nattverden talte Zwingli om «fem stakkars fattige ord» i innstiftelsesordene. Med denne innstilling var det ikke å undres over at han var villig til, som tegn på samfunn, å rekke hånden til Luther, selv om denne hadde en annen tolkning enn han selv. Men Luther trodde at ordene var Guds ord. Han mente at mennesker ikke har rett til å lese inn en annen betydning i ordene enn de hadde i seg selv. Når Jesus sier: «Dette er mitt legeme», så må det også være Hans legeme, Hans kropp, for det finnes ingenting i sammenhengen som antyder at ordene blir brukt i billedlig betydning. Her har Luther gitt oss et godt eksempel på hva det faktisk betyr å tro at ordene er Guds ord. Det er hellige ord, og vi skal ikke røre ved dem med urene hender. Det er guddommelige ord, og vi må lese dem med ærefrykt.

Når kiliastene (en retning som hevder læren om tusenårsriket) taler om et tusenårsrike på jorden, ber vi dem vise oss disse ordene «på jorden» i Bibelen. I det 20. kap. i Joh Åp står det at deres «sjeler» som har lidd martyrdøden, levde og regjerte med Kristus i tusen år. Det står imidlertid ingenting om at deres legemer ble oppvekt. Det står ikke ett ord om noe tusenårsrike her på jorden. Og av andre bibelsteder vet vi at den troende sjel drar bort for å leve og regjere med Kristus i dødsøyeblikket. Av disse bibelstedene vet vi også at alle Guds barn skal få dette privilegium.

Likeså sier Bibelen at dåpen frelser oss (1 Pet 3,21), men baptistkirken sier at dåpen aldri har frelst noen. Dette kalles ofte en annen «tolkning», men det er tydelig og klart at man nekter å la ordene få stå som de står. Baptistene sier også at vi ikke skal døpe spebarn, men Herren Jesus sier at vi skal døpe alle folk, og han gjør ikke noe unntak.

Her nekter man igjen å la ordene få bety eksakt det de sier. De spør oss alltid om hvor i Bibelen det står at vi skal døpe spebarn. Vi burde heller spørre dem hvor i Bibelen det står at vi ikke skal døpe dem. Lutheranerne har Kristi tydelige og klare ord: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler, idet dere døper dem . . .» og Peters tydelige og klare ord: «Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe . . . For løftet hører dere til og deres barn.» (Apg 2,38-39).

På samme måte sier kalvinistene at Kristus ikke døde for alle mennesker. Når Paulus sier: «Han døde for alle», må det tolkes rett, for det betyr: «Han døde for alle de utvalgte.» Men Gud vet sannelig hvordan Han skal tale. Han har sagt at Kristus døde for alle. I Bibelen sies ingenting om noen innskrenkning eller unntak. Å si at Han døde for de utvalgte, blir å påstå at han ikke døde for alle. Dette er ikke å tolke Bibelen, det er tvert imot en klar fornektelse av ordene.

Hvis de virkelig er Guds ord, må de også få stå som de står, selv om vi med vår fordervede fornuft finner det vanskelig å forstå hvordan de kan være sanne.

 

Bibelens vitnesbyrd om inspirasjonen

Vi tror at Bibelens ord er Guds ord, fordi dette er noe Bibelen selv gjør krav på. Det sies ofte at en slik påstand egentlig bare grunner seg på et sirkelbevis. Men når vi treffer noen, spør vi ofte: «Hvor er du fra?» Vi sier ikke at svaret er verdiløst når han forteller at han er fra USA. Men kan han ikke snakke engelsk og ikke vet navnet på den staten han bor i, og heller ikke kan fortelle hva landets hovedstad heter eller hvilket styresett staten har, begynner vi selvsagt å tvile på hans svar. Men vil vi få greie på hvor en person er fra, er det fremdeles aller best å spørre ham selv.

Når vi spør Bibelen hvor den er fra, gir den oss et tydelig og klart svar. Og den svarer ikke bare en gang på dette spørsmålet, men tusen ganger, ja enda mer. Den sier at den er kommet fra Gud. Som Luther sier: «Den Hellige Skrift vokste ikke fram av jorden eller i vår hage.»

En del moderne teologer forsøker å så tvil på læren om inspirasjonen ved å si at det bare finnes ett sted i hele Bibelen som kommer med denne påstand. Men om de vil bruke dette argumentet på en nøyaktig og riktig måte, burde de si at det bare finnes ett sted i Bibelen som nytter ordet «inspirasjon». Det ville være en riktig påstand. Men selv om ordet «inspirasjon» bare brukes en gang i Bibelen, gjentar den allikevel til stadighet at dens ord er Guds ord, og gjør gjentatte ganger krav på å være det.

Så vidt jeg vet, benytter ikke den norske Bibel ordet «inspirasjon» overhodet. Mens det i den greske grunnteksten til 2 Tim 3,16 ordrett står: «Hele Skriften er Gudbeåndet (Gud-inspirert) og nyttig», så heter det i den norske reviderte oversettelse av 1930: «Den hele Skrift er innblest av Gud og…», og i den norske oversettelsen av 1978/85 står følgende: «Alle hellige skrifter, inngitt av Gud, er også nyttige…» (o.a.).

Men det finnes faktisk hundrevis av bibelsteder som på ulike måter taler om verbalinspirasjonen. Her skal vi bare minne om noen få av dem.

Man kan si at antallet av steder i Bibelen som taler om dens inspirasjon er større enn antallet av de steder som taler om en så betydningsfull sak som Kristi guddom.

Vi skulle kunne si at hele læren om verbalinspirasjonen allerede er innesluttet i den uttalelse som profetene begynte så mange av sine prekener med: «Så sier Herren». Når de stod fram for sitt folk, var det med vissheten om at Herren talte gjennom dem. Den mann som kom med en slik påstand om seg selv uten å ha fått bemyndigelse til det fra Gud, var ikke bare utålelig frekk, men gjorde seg skyldig i direkte løgn. Gud selv sier gjennom Jeremia; «Se, derfor, sier Herren, kommer jeg over de profeter som stjeler mine ord fra hverandre. Se, jeg kommer over de profeter som bruker sin tunge og sier: ´Så sier Herren`» (Jer 23,30-31).

Det er viktig å legge merke til når dette uttrykk «Så sier Herren» første gang ble brukt. Vi finner det i beretningen om da Moses ble kalt. Dere husker at da Gud kalte ham til å lede Israel ut av Egypt, ville han ikke gå, fordi han mente at han hadde vanskelig for å snakke og hadde et tungt målføre. Gud gav ham da det løfte: «Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal tale» (2 Mos 4,12). Da Moses fortsatte å være gjenstridig, sa Gud at Han skulle sende Aron med ham, og igjen gav Han ham løftet: «Jeg skal være med din munn og med hans munn, og lære dere hva dere skal gjøre» (2 Mos 4,15). Ved samme anledning bød Gud Moses å gå til Farao og si: «Så sier Herren» (v 22).

Det er også interessant å sammenlikne disse stedene i beretningen om da Moses ble kalt med de første versene i 2 Mos 7. Der står det at Aron skulle være en profet for Moses. I 2 Mos 4 sier Gud til Moses: «Du skal tale til ham og legge ordene i hans munn … og han skal tale for deg til folket. Han skal være din munn, og du skal være Gud for ham» (2 Mos 4,15-16). Men i 2 Mos 7,1 kalles altså Aron for Moses` profet, som skulle tale til folket på hans vegne, siden han selv mente seg uskikket til det. Men Moses skulle legge ordene i Arons munn, og fortelle ham hva han skulle si videre til Farao. Det er også viktig å legge merke til at Moses skulle være som en Guds stedfortreder for Aron.

Selve ordet profet blir altså ytterligere et bevis på verbalinspirasjonen. En profet er en som taler for en annen, en som får ordene lagt i sin munn av den som han skal være talsmann for. En profet er m.a.o. en som av en annen blir fortalt hva han skal tale. Guds profet er da en person som får Guds Ord lagt i sin munn av Gud selv. Han er Guds talsmann.

De ord som her blir brukt om «profeter», minner om noe Hugo Odeberg en gang sa om «herolder». I sitt lille skrift Kristus i Det gamle testamentet (s. 15) skriver han: «En herold … skulle aldeles ikke tale om hva han selv mente, men bringe videre keiserens kunngjøring til undersåttene … Apostlene er således ikke noe annet enn herolder, som forteller hva deres keiser har kunngjort, Han som har skapt himmel og jord … Herolden skal ikke meddele sine egne tanker om innholdet i det keiserlige brevet.»

Når Gud kalte menn til å bli Hans profeter, talte Han ofte om å legge sine ord i profetens munn. I kap 18 i 5 Mos talte Gud ganske inngående om det profetiske embete og hvordan det skulle nå sitt høydepunkt i den store Profeten som til slutt skulle tre fram i stedet for Moses. Om denne sier Gud: «Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byr ham.» Også Jesaja talte om Messias, og hvordan Herren skulle legge sine ord i hans munn (Jes 59,21).

Men dette blir sagt ikke bare om Messias, men også om de mindre profetene som kom før den store Profeten. Da Jeremia ble kalt til profet, la han for dagen samme uvilje som Moses hadde gjort da han ble kalt og sa: «Jeg er for ung.» Men da lot Gud ham få et syn, og han så eller kjente Herrens hånd røre ved sin munn, og han hørte ham si: «Se, jeg legger mine ord i din munn» (Jer 1,9). Det er svært lærerikt å lese hele Jeremia bok nettopp for å se hvor ofte Jeremia henviser til dette Guds løfte som gav ham vissheten om at han hadde Guds ord. Et sted sier han: «Jeg fant dine ord og åt dem, og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (Jer 15,16). Gjentatte ganger fant han mot og trøst i denne visshet at det var ord fra Gud han hadde å meddele sitt folk.

Også Esekiel taler på samme måte. I begynnelsen av sitt prekenembete fikk også han et syn, en hånd ble utstrakt mot ham, og i denne som helt åpenbart var Guds hånd, så han en bokrull med mange ord. Han hørte en røst som befalte ham å spise bokrullen, og han adlød ordren. Like før dette synet hadde Gud sagt til ham: «Tal mine ord til dem», og da han hadde spist opp bokrullen med de ord som Gud hadde gitt ham, sa Herren enda en gang: «Og du skal tale mine ord til dem enten de hører eller lar det være, for gjenstridige er de …Alle de ord som jeg taler til deg skal du ta inn i ditt hjerte og høre med dine ører. Og gå … og tal til dem og si: Så sier Herren…» (Esek 2,7-3,11).

Mange steder, både i det gamle og det nye testamentet, står det at Gud talte gjennom profetene. Den hebraiske teksten sier ofte at Herren talte gjennom profetens munn eller hånd, m.a.o. omtales profeten eller hans hånd eventuelt munn som et instrument eller redskap som Gud bruker.

Noen få eksempler for å klagjøre dette: I Salme 45,2 skriver David: «Min tunge er en hurtigskrivers griffel», og i 2 Sam 23,2 følgende: «Herrens ånd taler gjennom meg. Hans ord er på min tunge.» Sakarja nevner de ord som Herren talte gjennom tidligere tiders profeter (Sak 7,7). Den hebraiske grunnteksten taler her om ord som kom til folket «gjennom profetenes hender.» Vi kan med full rett si at Sakarja her tenker på de ord som tidligere tiders profeter hadde skrevet , og han oppfordrer folk på sin egen tid til å akte på disse, for det var ord som Herren hadde kunngjort. I v 12 i samme kapitel taler han om dem som ord Gud hadde sendt ved tidligere tiders profeters hånd, og i neste kapitel om sin egen tids profeter. Der oppfordrer Herren selv ved Sakarja menneskene å lytte til de ord som kommer til dem gjennom profetenes munn (Sak 8,9).

Det nye testamentet (NT) sier det samme. I det aller første kapitel av sitt evangelium nevner Matteus en profeti som var blitt uttalt av Herren ved profeten. Preposisjonen gjør det klart at det var Herren som egentlig hadde uttalt profetien, og at profeten bare var Guds redskap.

I begynnelsen av sitt evangelium nevner også Lukas det løftet som Gud engang gav ved sine tidligere hellige profeter (Luk 1,70), og i slutten av Apg omtaler han Paulus som hadde sagt til jødene i Jerusalem at det var riktig det Den Hellige Ånd hadde sagt ved profeten Jesaja (Apg 28,25). Mange slike eksempler kunne nevnes.

Den moderne teologien blir forskrekket over denne læren, og mener at et slikt syn på Skriften betyr en nedvurdering av menneskets personlighet. Vi som tar Bibelens ord som de står, anklages for å tro på en «mekanisk inspirasjon», og for å forvandle de hellige forfattere til skrivemaskiner.

La meg bare si et par ord om denne anklagen. Når de lutherske bekjennelsesskriftene taler om omvendelsen, sier de at Gud handler på en måte som med en trestokk, og på en annen måte med et menneske. Vi skulle kunne si de samme om Guds handling m.h.t. inspirasjonen. Han tok hele personligheten i sin tjeneste og brukte Peter og Jesaja og de andre uten å gjøre vold mot deres personlighet. Men beretningen om Bileam burde lære oss å være forsiktige med hva vi sier her, for den viser tydelig at Gud også kan bruke et uvillig redskap for å forkynne sitt ord.

Det kan finnes mye som er dunkelt m.h.t. inspirasjonen, og det hovmodige menneske kan mene at det er en fornedrelse å være et Herrens redskap. Men når mennesker forsøker å latterliggjøre læren om verbalinspirasjonen ved å si at en slik lære gjør de hellige forfattere til skrivemaskiner, kan vi svare at David ikke ville være noe annet enn en penn i Herrens hånd.

Hvis Herren kom til meg og sa at han fra og med denne dag ville legge sine ord i min munn når jeg steg opp på prekestolen eller kateteret i forelesningssalen, at han fra og med denne dag ville styre min tunge slik at jeg sa de rette ting på rett måte, da ville jeg være takknemlig for denne godhet, for dette er hva jeg ønsker. Han ville ikke gjøre vold mot meg ved å oppfylle et slikt løfte, for ifølge mitt nye menneske kan jeg ikke tenke meg noe jeg heller ville enn akkurat dette.

I 1 Kor 2 har apostelen Paulus gitt en inngående skildring av den prosess at Guds ord kommer til menneskene. Han begynner med å fremholde Guds uransakelighet og visdom. Denne verdens mest lærde menn eller mektigste fyrster har ikke noe kjennskap til Gud eller hva har gjort til menneskenes frelse og gjenløsning ved den korsfestede Kristus. For de midler menneskene har til å utforske sannheten med – sansene og sjelens øvrige muligheter, som nok setter dem i stand til å utvikle teorier og bekrefte dem ved iakttagelser – duger ikke når det gjelder å utforske de guddommelige ting.

Men Gud har ikke overgitt oss til mørket, ifølge Paulus. Ved Den Hellige Ånd har han åpenbart den guddommelige visdom som vår tro avhenger av. Det var på denne måten Paulus og de andre utvalgte redskap kom til en klar og viss, om enn noe ufullkommen kunnskap om Gud. Ved denne åpenbaring sier han, vet vi hva som er blitt gitt oss av Gud.

Paulus hevder videre at når han prekte, kunngjorde han for andre det Gud først hadde åpenbart for ham (v 13). Som GT´s profeter hadde også Paulus og de andre apostlene kunnet begynne sine prekener med ordene: «Så sier Herren.» Til tessalonikerne skrev han at Ordet han forkynte for dem, ikke var menneskeord, men sannelig Guds ord (1 Tess 2,13).

Videre hevder han at når han talte om de ting Guds Ånd hadde åpenbart for ham, var det ikke han selv som valgte ut ordene, men Den Hellige Ånd. I likhet med profetene før ham hevdet han derfor at hans budskap var verbalt inspirert. Som dem hadde også han kunnet si at det var Herren som hadde lagt ordene i hans munn (1 Kor 2,13). En nøyaktig oversettelse av versene her lyder: «passe sammen åndelige ting med åndelige». Når et adjektiv benyttes på denne måten uten et substantiv (det sistnevnte «åndelige»), må det substantiv som det siktes til tas fra sammenhengen.

I en kjoleforretning for eksempel ville «den brune» sikte til en kjole, mens det i en ridestall ville bety en hest. I skrift må substantivet som sagt vanligvis tas fra den foregående sammenheng og ikke fra den etterfølgende, noe mange moderne bibelutgaver gjør.

Det rimeligste ville her være at når ordet «åndelig» brukes for andre gang, siktes det til de «ord» som Paulus nettopp hadde talt om, og vi skulle altså kunne oversette slik: «passe sammen åndelige ting med åndelige ord.» Tingene hadde Gud åpenbart med ord som Den Hellige Ånd ga ham. Altså er ikke bare det paulinske budskaps innhold, men også formen fra Gud. Og slik er det med hele Bibelen.

 

Verbalinspirasjonen og den kristne prest og legmann

Emil Brunner sa en gang at den kristne kirke fant på læren om verbalinspirasjonen fordi den søkte visshet, og ser dette som et alvorlig mistak, siden han mener at det å være aldeles sikker, er dødelig farlig. Men som vi har sett, er ikke denne læren noe som kirken i middelalderen fant på, den er Skriftens egne klare lære. Det var ikke en lengsel etter visshet som frembrakte verbalinspirasjonslæren. Det er tvert imot slik at denne lære frembringer visshet i en kristens hjerte og den overbevisning at vår tro ikke hviler på menneskers visdom (1 Kor 2,5). Vi behøver ikke å stole på menneskers gjetninger eller forestillinger. Vi har et budskap fra Gud, som er sant og til å lite på, ikke bare når det gjelder innholdet, men også når det gjelder formen. Selve ordene er Guds ord. Det er derfor de er sanne og vel verd å ta imot. En kristen kan derfor synge:

Has Scripture ever falsehood taught?
Then this word also true must be:
By grace there is a crown for me.

(Har Skriften noen gang talt løgn?
Da må også dette ord være sant:
Av nåde fins det en krone for meg.)

Dette er av den aller største betydning for oss alle. I det kristne syn på livet og døden finnes ikke rom for gjetninger eller eksperimenter. Himmelens og helvetes virkelighet kan ikke fornektes hvis teologien vil kalle seg kristen. Kristendommen er ikke først og fremst en religion for denne verden og dette livet. Selv om den verken avviser eller forakter verden, forblir den i sitt vesen en religion av en høyere orden. Og en kristen vet at det er menneskets lodd en gang å dø og siden dom (Hebr 9,27). Man må være på den rette siden allerede her, siden det ikke gis noen annen mulighet til frelse.

For en kristen prest og predikant har denne lære en dobbel betydning, ikke bare for deres tro, men også for deres glede og frimodighet i arbeidet. De har sine menighetslemmers sjelelige velferd på sin samvittighet. Om en lege må være forsiktig når han skriver ut en medisin, må presten eller predikanten være det i dobbelt grad m.h.t. sin preken, som jo skal være en medisin for sjelene. Om et menneske dør som følge av legens feil, kan dette mistak rettes på i den tilkommende verden, og kan til og med bli til evig velsignelse. Men dør et menneskes sjel p.g.a. prestens feil, kan dette ikke rettes på verken i tiden eller evigheten. Gud sa til Esekiel: «Menneskesønn, jeg har satt deg til vekter for Israels hus», og Han sa videre til profeten at om noen gikk fortapt fordi han forsømte å forkynne det rette budskap, ville han bli gjort ansvarlig for denne tragedie. «Hans blod vil jeg kreve av din hånd», sa Gud (Esek 3,16-20).

Denne byrde – om den tas alvorlig – er i virkeligheten helt umulig å bære uten den visshet som læren om verbalinspirasjonen gir. Jeg ville ikke våge å gå opp på prekestolen og ta det ansvaret på meg som dette medfører, hvis jeg ikke trodde at Bibelen er verbalt inspirert.

Denne lære gjør det mulig for en prest å tre fram for sin forsamling og si: «Så sier Herren.» For når han taler det Bibelen sier, er også hans preken Guds ord. Ikke slik å forstå at også den er verbalt inspirert eller budskapet en direkte åpenbaring fra Gud, men er den virkelig grunnet på det verbalt inspirerte Ordet, kan han være viss på at den er rett og sann, og at budskapet ikke skal vende tomt tilbake.

På den annen side behøver ikke legmannen grunne sin tro på prestens ord. Han kan selv lese den verbalt inspirerte boken og bedømme det budskap som hans prest frembærer. Og når han gjør det, viser han ikke dermed utilbørlig mistenksomhet eller åndelig hovmod. Da jødene i Berøa ransaket Skriftene for å se om budskapet til Paulus var sant og i overensstemmelse med Guds ord, ble dette betraktet som en edel og rett handling. Slik lærer også legmannen seg å si det samme til sin prest som samaritanerne sa til kvinnen som hadde samtalt med Jesus ved Jakobs brønn: «Nå tror vi ikke lenger for din tales skyld, for vi har selv hørt, og vi vet nå at Han sannelig er verdens frelser» (Joh 4,42). Derfor kan både prest og forsamling etter prekenen synge sammen:

I know my faith is founded
on Jesus Christ, my God and Lord.
And this my faith confessing
Unmoved I stand upon his word.
Man´s reason cannot fathom
the truth of God profound.
Who trusts her subtle wisdom
relies on shifting ground.
God´s word is all-sufficient,
It makes divinely sure,
and trusting in its wisdom,
my faith shall rest secure.

(Jeg vet min tro er grunnet
på Jesus Kristus, min Gud og Herre.
Og når jeg bekjenner denne tro
står jeg urokkelig ved Hans ord.
Menneskets fornuft kan ikke fatte
Guds dype sannhets ord.
Den som stoler på fornuftens visdom
hviler på vaklende grunn.
Guds ord er helt tilstrekkelig.
Det gir guddommelige visshet,
og når jeg stoler på dets vidsom.
skal min tro hvile trygt.)

Det er denne inspirasjonslære som enstemmig bekjennes av prestene i Wisconsinsynoden og sikkert også av den sanne lutherdommen i andre land, for det finnes ikke noen sann lutherdom uten denne lære. Det er vårt håp og vår bønn at det en dag skal finnes en virkelig fri og bibeltro luthersk kirke også i Skandinavia, hvor denne lære samstemmig bekjennes av dem som har fått kallet å preke Ordet til sjelenes frelse, hvor man ikke tolererer eller unnskylder en fornektelse av den.

For denne inspirasjonslæren gjør det mulig for oss å tale med all frimodighet og tillit, og å tro med en fast overbevisning. Der det verbalt inspirerte Ordet blir forkynt i all sin sannhet og renhet, kan presten stå på prekestolen og legmannen sitte på kirkebenken, og de kan begge si: «Herrens munn har talt» (Jes 40,5).

 

(Dette foredraget er en gjesteforelesning som ble holdt av professor Siegbert W. Becker (1914-1984) sommeren 1972 i Sverige på innbydelse av Stiftelsen Biblicum. Professor Becker underviste ved Wisconsin Lutheran Seminary i Mequon, Wisconsin.

Andre foredrag som professor Becker holdt ved samme anledning:
Bibelens ufeilbarhet
Rettferdiggjørelsen
Lov og evangelium

Foredragene er gjengitt i bokform i «Skriften og Saligheten», utgitt på Chronos forlag, Stavanger 1976.

Boken kan lastes ned som pdf eller ePub  KIKK HER