BIBEL OG BEKJENNELSE - Organ for Den lutherske bekjennelseskirke
Ansvarlig redaktør: Egil Edvardsen

Den apostoliske trosbekjennelsen – del 1
Av Wayne Laitinen

Jeg tror på Gud Fader den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet; fór ned til helvetet, sto opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter hos Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Jeg tror på Gud – min Skaper

Etter tre frikjennelser ble til slutt USAs kjente "dødshjelpslege", Jack Kerkovian, dømt til fengsel for å ha hjulpet en dødssyk 52 år gammel mann til å ta sitt liv med tre dødelige injeksjoner. Legen hadde videofilmet hele forløpet. Tidligere hadde han, ifølge eget utsagn, hjulpet 130 andre mennesker til å avslutte sine liv. Omtrent samtidig ble dødshjelp legalisert i Nederland. Legaliseringen betydde bare at gjeldende praksis nå også ble lovlig. Mellom november 1998 og januar 2000 hadde landets leger hjulpet til sammen 2565 uhelbredelig syke til å begå selvmord. I Sveits har dødshjelp vært tillatt i private hjem helt siden 1987, men nå er det også tillatt på pleiehjem.

I 1996 satte den norske legen Christian Sandsdalen en dødelig dose morfin på en MS-syk pasient som ønsket å dø. Han ble året etter dømt for drap. Selv hevdet han hele tiden at han bare hadde handlet i barmhjertighet mot et menneske som ønsket å få slippe lidelsene.

De som tar sine liv ved legenes hjelp, har jo selv valgt å avslutte sine liv. Ettersom deres liv ikke er våre, men hvilken rett kan vi da si at de ikke får lov til å gjøre det?

Vi føler avsky for de mange spebarnsmord – jentemord – i India, som utføres fordi mange døtre ofte innebærer økonomisk ruin for en familie. Et riskorn i munnen på den nyfødte gjør en slutt på det skrøpelige livet. Samtidig har fri abort blitt en hellig ku, ja en menneskerett i velferdens Norge. "Abort kan vel ikke likestilles med mord? Kvinnen må jo ha rett til å styre over sin egen kropp og det som skjer i den!"

Alt er blitt feil
Heteroseksuelle sidesprang og homoseksuelle ekteskap; vi har glemt hvorfor noe overhode kan være galt.

I løpet av de siste femti årene er det blitt banket inn i hodene våre at vi bare er et resultat av naturens tilfeldighet. Det som begynte som en teori om evolusjon, blir i dag forkynt som fakta og sannhet. Og dette har til slutt ført fram til den logiske konklusjonen: Ettersom vi ikke har noen å takke for vår eksistens, er vi ikke skyldige noen vår lydighet. Hvert menneske er sin egen gud. (Hvor har vi hørt det før?)

Plasser nå alle disse ego´ene på én og samme planet, og du får en kald og ond gudeverden. Hvilken gud er den rette i dag?

Ja, de gamle normene er blitt kassert. Solide bevis hjelper ikke. Den som er flinkest til å bedra, mobbe og skremme, er Zeus for en dag – og, jeg må understreke, bare for en dag. Dagens "ikke skyldig" i en menneskelig domstol kan meget vel følges av morgendagens straffeforfølgelse.

Det er to inntrengere som forstyrrer det selvopptatthetens spill som vi spiller: Fødselen og døden. Det er to spørsmål som krever vår oppmerksomhet når vi står ved det nyfødte barnets gjennomsiktige plastseng på sykehusets barselavdeling eller ved kisten til en som skal senkes ned i graven: "Har vi noe vi skulle ha sagt når det gjelder vår fødsel? Har vi noen mulighet til å forhindre vår bortgang?" Det åpenbare svaret er "Nei".

Men dette fører til enda mer problematiske spørsmål: "Hvem har det da?" Og: "Hvordan er han?"

Kristus setter alt i rett stand
I all denne forvirring er det en ensom stemme som roper: "Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper."

Stemmen tilhører Kristi brud – Kirken. Hun påminner oss om at vårt moralske hukommelsestap er et symptom på vårt dødelige mytteri mot den Gud som med så stor kjærlighet har skapt oss i sitt bilde. Vi kan skille mellom rett og galt. Men vi bruker ikke vår kropp og sjel, øyne, ører og alle lemmer, vår fornuft og alle sanser til å tjene ham. Skaperens dom er tydelig: "Av jord er du kommet, til jord skal du bli."

Men når Kirken sier: "Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper", sier hun det uten å skjelve. Hennes røst er rolig og frimodig, som om hun ikke hadde noe å frykte fra sin Skaper.

Og det har hun heller ikke! Hun har gått i den Hellige Ånds skole. Der har hun lært at Gud så hennes dilemma og ofret seg selv for å kjøpe henne fri. I tillegg til at han har gitt seg selv til henne, har han også gitt henne alt hun noensinne behøver.

Fordi nådens midler har skapt tro i våre hjerter, taler også vi med Kristi kirkes rolige og frimodige stemme.

Våre øyne er blitt åpnet slik at vi ser vårt univers på en måte som bare Guds barn kan se det. Vi kan svepe over nattehimmelen med et teleskop og vite at han har skapt galaksene av ingenting – for vår skyld. Vi kan se hans kjærlighet til oss i mikroskopets forstørrelser. Vi hører hvordan Gud blir lovprist i fuglenes korsang og i en Bach-koral. Vi blir imponert når vi ser mykheten hos en olympisk turner på bommen. Uansett om hun vet det eller ikke, ærer hun Skaperen. Vi kjenner oss ydmyke overfor den milde hånden som i Jesu navn rekker en mugge med kaldt vann til den gamle på eldresenteret.

Men en spesiell omsorg formet han oss av jord fra marken. Han blåste livets ånde inn i vår nese, så vi ble en levende skapning. Frimodig bekjenner vi at Faderen har skapt oss i sitt bilde og til sitt formål. Alt vi er og har og gjør, er et verk av ham som elsket oss. Vi er det folk han har dannet seg for at vi skal forkynne hans pris (Jes 43,21).

Det fins ingen større glede på jorden. Det kommer ikke til å finnes noen større glede i himmelen.

Bibel og Bekjennelse      Til hovedside