BIBEL OG BEKJENNELSE - Organ for Den lutherske bekjennelseskirke
Ansvarlig redaktør: Egil Edvardsen

Den apostoliske trosbekjennelsen – del 3
Av Wayne Laitinen

Jeg tror på Gud Fader den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet; fór ned til helvetet, sto opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter hos Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. 

Albania har vært det fattigste landet i Europa. Nesten over natten ble det også det farligste landet i Europa. I 1997 var det mange albaner som raskt ønsket å forbedre inntektene sine. De satset på pyramidespill og mistet det lille de hadde. Folket skyldte sin ulykke på regjeringen og det brøt ut anarki. Opprør, plyndring og generelt kaos gjorde det umulig for politiet å holde orden. Bevæpnede gjenger utnyttet situasjonen og fylte tomrommet.

Da urolighetene brøt ut oppfordret utenlandske ambassader sine landsmenn om å forberede seg på å forlate landet umiddelbart. Blant dem som ble evakuert var to misjonærfamilier som arbeidet i Albania for Wisconsin-synoden: Pastor Kirby Spevacek, hans hustru Audery og deres 10 år gamle datter Roxanne, samt pastor Richard Russow, hans hustru Karla og sønnen Caleb som bare var noen måneder gammel. En luftbro evakuerte mange utlendinger, men familiene Spevacek og Russow måtte vente sammen med en stor gruppe utlendinger nede ved havnen i byen Durres på en italiensk båt som skulle bringe dem i sikkerhet. Fergen ble forhindret å legge til på grunn av spredt skyting fra en albansk folkemengde som hadde okkupert havnen. De to misjonærfamiliene måtte vente på kaien resten av dagen og gjennom en opprivende natt i vente på at uroen skulle stilne.

Mens de ventet, overhørte noen venner av misjonærene en ordveksling mellom de albanske gjengene som stod og varmet seg ved et bål. "Det er like bra at vi plyndrer dem med en gang," sa en. Men en annen bad dem ikke gjøre det. "De er her av humanitære grunner," sa han. Guds engler hadde slått leir om våre to familier.

Til slutt begynte italienske militærfartøy å skyte på folkemengden som flyktet vilt rett gjennom gruppen som skulle evakueres. Mange utlendinger kastet seg over veskene sine for å beskytte seg selv og sine eiendeler. Våre misjonærer fikk bare små skader og mistet en veske i den store forvirringen. Senere kunne de gå trygt om bord i fergen. Herren bevarte familiene Spevacek og Russow på hele reisen deres fra Albania til Roma og deretter til Chicago.

Gud beskytter våre legemer
Av denne hendelsen ser vi alle et konkret svar på bønnen: "Frels oss fra det onde." Den er også et bevis på Gud vår Faders kjærlighet til sin skapning. Gud skapte oss ikke for deretter å overlate oss helt til oss selv. Han forsvarer oss mot våre fiender og beskytter og bevarer oss for alt som til slutt kan skade oss.

Vi blir kanskje fristet til å tenke mest på de mer dramatiske hendelsene der han har bevart oss fra å bli skadet, som for eksempel hendelsen med våre misjonærer i Albania, Daniel i løvehulen eller de tre mennene i ildovnen. Men vanligvis legger vi ikke merke til hans beskyttelse.

Hvor mange ganger har ikke Herren latt sine hellige få sove fredelig og uforstyrret mens han har avverget en nattlig ulykke? Hvor ofte har ikke våre skytsengler distrahert nøyaktig så lenge som nødvendig, dem som tenkte å gjøre oss vondt? Hvor ofte har vel ikke Gud reddet oss fra en alvorlig trafikkulykke ved å lede oss på en uventet omvei eller la oss bare komme litt for sent? Vi får aldri vite svaret på disse spørsmålene. I sin barmhjertighet har Gud ikke villet bekymre oss eller avbryte arbeidet vårt med uro for hva som kunne ha skjedd om han ikke hadde passet på.

Gud beskytter våre sjeler
Men vi skal ikke tenke at legemlig skade er vår verste fiende. Gud har omsorg for hele skapningen. Dersom Satan kan ødelegge sjelen, kan han også pine både kropp og sjel i helvetet for evig. I Matteus 18 taler Jesus om den åndelige skade som mennesker kan påføre hverandre når han advarer: "Pass dere for å se med forakt på en eneste av disse små! For jeg sier dere: Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn" (Matt 18,10). Din skytsengel blir urolig når du lytter til falsk lære eller verdslige filosofier som leder deg bort fra Frelseren. Din engel rapporterer umiddelbart alle slike angrep mot din sjel til vår himmelske Far. Og vår Far har et arsenal av muligheter som han kan bruke mot Motstanderen.

I Guds plan kan det være visere å la en frafallen kristen lide kroppslig skade for at han skal vende tilbake til sin Frelser før det er for sent. Og en sterk troende, som Job, kan trekkes enda nærmere Guds ord ved hjelp av en plagsom smerte.

Fordi Jesus beseiret graven, må til og med døden tjene Gud i hans gjerning når han bevarer oss. Hvem vet hvor mange ganger Herren har beskyttet en troende mot framtidig skade gjennom en uventet død? Selv om Satan kan plage kroppen vår for en kort tid, har Gud likevel lurt ham og reddet både kropp og sjel for evig. Det er dette vi framfor alt ber Gud om i bønnen: "Frels oss fra det onde" (som for øvrig også kan oversettes: "Frels oss fra den onde").

Verden ser ingenting av Guds nådige beskyttelse i sykdom og død. De forstår ikke hvordan vi kan si: "Gud bevarer meg mot all fare enten jeg lever eller dør." De sier at vi ikke kan få begge deler. Det skyldes at verden ikke kan se forbi dette livet. Sykdom og død tar fra dem det eneste livet de kjenner til. En mann som er gjennomboret på et kors, er et nederlag og ingen seier i deres øyne. Fordi de ikke forstår korset, blir ingenting av det Gud gjør, fornuftig for dem.

Men Gud kjenner sannheten om hva som fins etter dette livet. Da han overlot sin Sønn i døden, forsvarte han oss effektivt mot det evige helvetets fare. Når han rekker oss det glade budskap i Ordet og sakramentene, beskytter og bevarer den Hellige Ånd vårt velsignede borgerskap i himmelen. På grunn av vår levende Herre Jesus kan vi med frimodighet si: "Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til" (Rom 14,8).

(Wayne Laitinen er pastor i Gethsemane Lutheran Church i Oklahoma City, USA.)

Neste artikkel i denne serien

Bibel og Bekjennelse      Til hovedside