BIBEL OG BEKJENNELSE - Organ for Den lutherske bekjennelseskirke
Ansvarlig redaktør: Egil Edvardsen

Den apostoliske trosbekjennelsen – del 5
Av Wayne Laitinen

Jeg tror på Gud Fader den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet; fór ned til helvetet, sto opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter hos Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. 

For noen år siden satt jeg ved siden av et kongressmedlem på en totimers-flyvning. Vi hadde en hjertelig samtale, men det var tydelig at vi ikke befant oss på samme bølgelengde. Jeg så at mitt forsøk på å føre samtalen inn på åndelige ting, var mislykket.

Deretter kom samtalen inn på abort. "Selv om vi ser bort ifra det klare moralske problemet," sa jeg, "mener jeg at abort må være dårlig for landets økonomi. Vi tar jo livet av den generasjonen som skal betale våre sosiale goder." Ansiktet hans lyste opp. Jeg hadde truffet en streng hos ham. "Ja, om du hadde vært en politiker som er motstander av abort," sa han, "er det nettopp slik du skal nærme deg problemet. Du må overbevise dine velgere om at de har noe å vinne på å ta avstand fra abort."

Jeg burde ha blitt glad for kongressmedlemmets skryt, men jeg fikk en ubehagelig følelse av at jeg hadde solgt meg. Han hadde ikke gitt etter. Men da jeg henviste til økonomisk vinning, hadde jeg endelig begynte å snakke samme språk som ham. Jeg hadde erstattet hovedsaken med en bisak.

Jeg mener altså dette: Om det fins tilstrekkelig med skattebetalere i neste generasjon som kan betale min eldreomsorg, da er dette en lykkelig sideeffekt av at vi beskytter menneskeliv. Fordi det er en sideeffekt, kommer det i andre rekke. Men jeg burde ta stilling mot abort uansett om jeg personlig vinner eller taper på det. Jeg burde gjøre det av frykt for og kjærlighet til Gud som har sagt: "Du skal ikke slå ihjel." Det kommer først.

Om jeg bare er ute etter å oppnå et vennskap med et kongressmedlem, er alt prat om hva som er hovedsak og hva som er bisak, et uakseptabelt brudd på gode tone. Men om jeg har tenkt å overbevise et menneske om at det er galt å forakte det livet som Gud har gitt oss, må jeg begynne med hovedsaken, nemlig å føre det mennesket til Frelseren og hans tilgivelse.

På samme måte må våre forsamlinger holde seg til hovedsaken dersom vi tenker oss at vi skal ha noen som helst mulighet til å frelse mennesker eller bevare dem i troen. Overfor en verden som krevde under og tegn og høytravende visdomsord, kom ikke Paulus med noen unnskyldninger: "Vi forkynner en korsfestet Kristus!" For Kristi kirke er Kristi kors ikke bare det viktigste. Det er det eneste viktige. Alt vi tror, lærer og bekjenner står og faller med læren om at Kristus er korsfestet for verdens frelse. Dette er Guds kraft og visdom.

Der på korsets tre hang vår Herre Jesus Kristus: forlatt av den Gud som han var lydig mot, og forbannet av den verden som han hadde skapt. Hvorfor måtte den Uskyldige lide dette? Fordi han hadde medlidenhet med sine fiender. Vi forkastet Gud og hans gode gaver. Vi fulgte Satan og elsket fellesskapet med den fordømte. For oss fantes det ingen plan, intet håp, ingen trøst – bare de evige plagene som vi fortjente. I vår blindhet kalte vi dette slaveriet for "frihet".

Men Gud så vår fortvilte tilstand, og han så hvor hjelpeløse vi var. I kjærlighet sendte han sin hellige Sønn i kjøttet og straffet ham i vårt sted. På en slik rettferdig måte ble vår forbannelse tatt bort og Guds barmhjertighet til oss seiret. Med ordene "Det er fullbrakt", ble helvetets gap lukket og himmelens porter åpnet på vidt gap for alle Adams barn. Tre dager senere forkynte Faderen sitt "Amen". Også i dag jubler Kristi brud: "Jeg tror på Jesus Kristus... pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet..."

Vi vet utmerket godt hvor støtende denne forkynnelsen er for den uomvendte verden. Dette får oss nærmest til å unnskylde oss overfor ikke-kristne som kommer til vår kirke en søndags formiddag. Hvordan oppfatter de syndsbekjennelsen, forkynnelsen om korset og sakramentets mysterium? En del mennesker avviser korset som unødvendig ("Jeg er bedre enn de fleste. Hvorfor skulle noen behøve dø for meg?"). For andre er korset en fornærmelse ("Hvem tar de meg for? En åndelig invalid?").

Vi kan fristes til å myke opp, vente med eller ta bort Jesu kors for at mennesker skal føle seg mindre redde for å komme igjen neste søndag. Men hva kommer de i så fall tilbake til uten korset? Vi ville ikke kunne vise dem at Gud er en Gud som døder med sin lov og gjør levende med sitt evangelium. Det ville ikke finnes noen syndstilgivelse, befrielse fra djevelen eller evig liv. Vi ville bare kunne tale om bisaker: materialismens gud, helsens gud, gud som min samtalspartner, gud som min familieterapeut, gud som min himmelske bankautomat.

Det er ikke slik vi kommer inn i himmelen. Den eneste døren til himmelen fins ved korsets fot. Da vi ble døpt, fikk vi del i Kristi død og oppstandelse. Da lærte vi oss at død og oppstandelse er en daglig prioritering. Gjennom anger og omvendelse drar vi vårt ulydige kjød til korset for å korsfeste det igjen. Gjennom Jesu offer blir vi renset og får evig liv.

Om vårt oppdrag skal lykkes, må vi uten unnskyldning vise mennesker til Kristi kors som porten til himmelen.

I Wittenbergs by-kirke henger det et maleri som viser Martin Luther som taler til en liten forsamling i en enkel mursteinskirke. Det ville ha vært et vanlig bilde på en gudstjeneste på Luthers tid om ikke maleren Lucas Cranach hadde lagt til en detalj som er så stor og sentral at vår oppmerksomhet trekkes bort fra både predikanten og forsamlingen. Faktum er at den forstyrrende skikkelsen blokkerer forsamlingens synsfelt slik at de ikke en gang kan se predikanten. Denne skikkelsen er vår Herre Jesus som henger utstrekt på korset. Når Martin Luther prekte, så menneskene bare den korsfestede Kristus. Fem hundre år senere er Cranachs budskap til kirken klart: Hovedsaken først.

(Wayne Laitinen er pastor i Gethsemane Lutheran Church i Oklahoma City, USA.)

Neste artikkel i denne serien

Bibel og Bekjennelse      Til hovedside