BIBEL OG BEKJENNELSE - Organ for Den lutherske bekjennelseskirke
Ansvarlig redaktør: Egil Edvardsen

Den apostoliske trosbekjennelsen – del 6
Av Wayne Laitinen

Jeg tror på Gud Fader den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet; fór ned til helvetet, sto opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter hos Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv. 

I et talkshow på TV for noen år siden satt noen skuespillere på noen stoler som sto i en sirkel. De lot som de var døde. Programlederen kom inn mens publikum applauderte. "I kveld," annonserte han, "skal vi undersøke om det muligens fins et liv etter døden."

Ingen kunne naturligvis være mer kvalifisert til å svare på dette spørsmålet enn en person som hadde vært der. Så han fortsatte med å spørre den første gjesten: "Fins det virkelig et liv etter døden?" Han holdt mikrofonen foran munnen på den døde mannen. Intet svar. Publikum i studio brøt ut i en lang og kraftig latter. Når de hadde roet seg ned, stilte han samme spørsmål til alle de andre likene. Hvert av likene besvarte spørsmålet med absolutt stillhet. Hver gang lo publikum av det absurde i hele situasjonen.

Da komedien var slutt, føltes det som jeg var blitt helt mørbanket av kald logikk, frekk bespottelse og høylydt hån. Alle de tvil som min Frelser hadde tatt bort, kom igjen snikende opp av helvetets kjellertrapp: "Ja, har Gud virkelig sagt at det fins et liv etter døden?" "Hvordan kan Gud sette sammen kroppene til dem som døde for flere tusen år siden?" "Kanskje du følger Kristus til ingen nytte!" "Se, så sorgløse disse menneskene er! De trenger ikke kjempe noen kamp mot kjøttet. De trives med livet og ler av døden."

Hva hadde jeg ventet meg? Det er nettopp dette som skjer når vi lar vår mørke natur få høre på de gudløses råd – om så bare for et lite øyeblikk.

Dermed er det enda større grunn til å gå til Guds hus. Der ser de helliges sunne fellesskap saker og ting slik de virkelig er. Der blir vi trøstet og styrket når vi hører Guds folk samstemmig bekjenne: "... sto opp fra de døde tredje dag," og "jeg tror på ... legemets oppstandelse og et evig liv". Disse to fakta er umulig å skille fra hverandre: Kristi oppstandelse og vår.

Til forskjell fra likene i det komiske talkshowet er Jesus kvalifisert til å tale om livet etter døden. Han har vært der og har kommet tilbake. "Frykt ikke!" sier han. "Jeg er... den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og helvetet" (Åp 1,18).

Han som holder nøklene til døden og helvetet i sin hånd, har forkynt at ingen av dem skal få oss. Han har sagt: "Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø" (Joh 11,25f).

Hva er det som har gjort Jesus til "oppstandelsen og livet"? Tenk på dette: Da våre første foreldre syndet, hersket døden over alle barna deres. Guds rettferdighet ga døden rett til å fortære den ene generasjonen etter den andre. Men da Guds uskyldige Sønn kom ned fra himmelen og ble født av jomfru Maria, slukte døden ham også. Døden gjorde en dødelig feil da den tok den uskyldiges liv. Derfor må den levere Jesus tilbake på den tredje dagen. Døden ble skyldig Jesus en større erstatning en den noen gang skulle kunne betale. Derfor krevde vår Frelser at alle hans brødre og søstre skulle slippes fri.

Disse to tingene hører sammen: Kristi oppstandelse og vår. Påskedagen og vår oppstandelse er sammenbundet. Men hver sak i sin tur. Kristus er førstefrukten av dem som er sovnet inn. Inntil den dagen vi ser ham komme tilbake for å dømme levende og døde, bekjenner vi: "Jeg tror på legemets oppstandelse."

De som håner tanken på et liv etter døden, er blinde for den åndelige verden. Luther sa en gang at de ser verden med "kuøyne". De tror ikke på oppstandelsen før de får se tegn og under. Jesus gir dem bare Jona-tegnet (Jesu egen oppstandelse).

Vi som tror på Jona-tegnet, kan møte vår egen død med den tillit at den er porten til en himmelsk seier. "Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og det som gir synden kraft, er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!" (1 Kor 15,55-57).

Han er oppstått fra de døde, og: "Jeg tror på de dødes oppstandelse"; disse to tingene er uatskillelige. Med tekst og musikk som fortsatt fyller øyne med tårer, avslutter Johan Sebastian Bach sin Johannes-pasjon med følgende tillitsfulle crescendo:

Sänd, Herre, dina änglar ut,
låt själen bli vid livets slut
av dem omhändertagen.
Min kropp, som läggs i jorden ned,
skall vila där i ro och fred
inntill den sista dagen.
Då ifrån döden uppväck mig.
Låt mina ögon skåda dig
i salig fröjd, o du Guds Son,
min Frälsare, min nådetron.
O Jesu Krist, ack bönhör mig,
ack bönhör mig,
så vill jag evig prisa dig.
(Luthersk Psalmbok 42)

(Wayne Laitinen er pastor i Gethsemane Lutheran Church i Oklahoma City, USA.)

Neste artikkel i denne serien

Bibel og Bekjennelse      Til hovedside